Rune Rake

Helmax Måltid i Kristiansand

2011-11-04T15:29:00.000-07:00

Måltid ligger i Tollbodgata 2B i Kristiansand sentrum. Restauranten ble etablert i 2006 - fikk et løft i 2008 - og ser nå ut til å ha en veldig bratt kurve når utviklingen i kvalitet skal vurderes. Kjøkkensjef Kasper Nicolajsen baserer rettene på lokale råvarer fra 60 leverandører og faller dermed innenfor definisjonen "kortreist" mat. Småskala produsenter med solid forankring i lokalmiljøet prioriteres og i tillegg engasjerers lokale sportsfiskere, jegere, bærplukkere og soppsamlere. Jeg har fulgt med på restaurantens Facebookside i ca. ett års tid og har registrert at dette ikke noe de har funnet på siste uken. Et utall innlegg vitner om engasjement - Pærer & plommer fra egen gård på Tveit! - Nu har våre "Fillipa" epler rendt gjennom pressen! - MÅLTID gjengen tilbragte en flott søndag hos en av våre allerbeste småskala produsenter i regionen Anne Opsahl som produserer vaktelegg på Bringsjord - Da er det fantastisk frilandsgris på vei fra Høvåg, super kvalitet som bare spiser nøtter & annet godt fra skogen, fantastisk - Fantastisk die kje på MÅLTID fra Edland Gård! En råvare de færreste kjøper men en av Norges absolut fineste kjøtt typer. Slik kunne jeg fortsatt over flere sider. Lokalet er elegant og moderne og har plass til ca. 50 gjester - flott akustikk, delikat utsmykning, lyst og trivelig.

Dette bildet er ikke reklame for Moods of Norway, ei heller fra forestillingen «Den lille traktoren Gråtass» på Aurskogmartn, men derimot restaurantsjef Max Hansen, fotografert like etter måltidet - TV 2 har X Factor - Måltid har Max Factor. Det finnes faktisk dansker som ikke snakker med store ord - dog ikke så mange av de - Max er et av unntakene. Effektiv servering, ingen feiltrinn, detaljert kunskap om alle rettene og hvor ingrediensene kom fra, vininteressert langt utover det normale, selv blant vinkelnere. Den viktigste egenskapen var dog evnen til å kommunisere løst og ledig med gjestene uten at det fremsto som et velregisert skuespill - det er ikke ofte jeg lar meg sjarmere av restaurantsjefer uten langt mørkt hår, men det skjedde faktisk her. Max har erfaring fra et utall av restauranter i Danmark og Norge som Restaurantsjef eller Sommelier - hele 90-tallet i Danmark og deretter 11 år i Norge - Restaurationen(*), Kommandanten(**), CAPO, Pierré André, Guldanden, Søllerød Kro(*), Era Ora(*), Credo, Madserud Gård, Ensemble(*), Koch & Koch, Eik og Haga(*). Med en såpass stjernefokusert karriere er det imponerende at menyen beveger seg et stykke utenfor den aksepterte og smale Michelinveien. Selvsagt er dette også kjøkkensjef Kasper Nicolajsens filosofi. Han kommer fra Allan Poulsen på Henne Kirkeby Kro, kåret som Danmarks beste restaurant i ”Den Danske Spiseguide” for 3 dager siden. Dette spisestedet er også kjent for "det rene kjøkken" og er tydelig et forbilde for Kasper. Samtidig kan man ane franske tekninkker fra hans opphold hos Michel Michaud i Skagen - Michel er viden kjent for sitt kompromissløse klassiske franske kjøkken.

Søren

Vinkartet er sympatisk priset og inneholder gode matviner. Max fokuserer på viner med adresse og selv om kortreist mat nevnes oftest så er det tydelig at det handler mye om vin. For å sitere Max på norsk-dansk: "Det er jo ikke bare maten der er i fokus på MÅLTID… vin er enda gave til menneskeheten fra naturen sin side…& vi har et for Kristiansand ganske flott utvalg av viner… hovedsakelig fra sentral europa. Vi jobber hardt & smaker mye & hver kveld, her smakes det viner-sauser-retter for å finne flotte kombinasjoner I utgangspunkt bruker vi alltid syren hva enten det er fruktsyre eller garvesyre, altså tannin… til å bryte med sødmen i maten… med unntagelse av røde skalldyr… her blir det fedme som oftest Chardonnay/Bourgogne med eikepreg. All mat utvikler naturlig sødme ved varmetilberedning, tenk på en rå gulrot – frisk og deilig vs. kokt gulrot som blir ekstremt søtt. Fisk er akkurat det samme & sausene for den saken skyld. Derfor viktig med syre".

Over til høyre Nikolay - nede til høyre
Ruben - til venstre Kasper

Vi gikk for dagens 8-retters meny samt en noe utvidet vinpakke - de åtte rettene viste seg å bestå av fem ekstra småretter som ble servert før menyen startet, og deretter telte jeg påfølgende ni retter. Menyen hadde en behagelig komposisjon uten behov for hvileretter - ingen av serveringene ble for dominerende og vi tålte elegante retter etter de mer smaksrike. Hver rett hadde flott balanse og var perfekt saltet - det er ingen selvfølge når man ser forbruket av snus på enkelte kjøkken. Valg av vin vitnet om sjelden stor forståelse for hva som teller når man skal skape samspill mellom mat og vin - bare valget av Sauternes til "Tyttebær syltet & som sorbet med yoghurt skum, crunch marengs" ville jeg revurdert. En av de beste dessertene hittil i år og hva med å kjøre en alkoholfri tyttebærshot med litt sødme til den syrefriske desserten? Kantarell reduksjonen til de rå rekene var sublim, men det hadde passet restaurantens filosofi bedre å separere den fra de ytterst elegante rå rekene - begge disse elementene fortjener sin egen tallerken. Ellers har jeg ingenting å trekke på de andre åtte rettene. Frilandskyllingen hadde den mest delikate stekeskorpen jeg har opplevd på lenge og sausen til piggvaren savnet sidestykke. Må jeg lage en shortliste på 10 restauranter i Norge som utgangspunkt for å velge de fem beste i kongeriket, ja da vil jeg basert på totalopplevelsen denne kvelden definitivt liste Måltid som kandidat til en av de 10. Jeg virkelig håper at de som bor i Kristiansand skjønner hvor bra dette spisestedet er.

Vaktelegg med mayonaise & karse

Blomkålblomst med gressløkkrem

Skinkesalat på salte & røkte svineknoker med
gressløk-mayonaise & saltet/syltet ramsløk hjerter

Hva sier Max selv om Gastronomien på Måltid:

MÅLTID jobber med rene smaker

Råvaren i fokus – Har vi ikke et godt utgangspunkt har vi intet å jobbe med.

Sesong er kanskje vår viktigste verktøy i vår streben etter det aller beste vi kan servere deg.

Terroir-Jordsmonnet som vi jo allerede har pratet om

Alt fra bunnen av…Vi produserer alt fra bunnen av, ingen tull her, jeg har mange morsomme historier som unggutten Ole Jakob der plukker strandkrabber for oss - beste kraft i verden. Tom fra Mandal der skyter ærfugl, fisker ørret & plukker sopp når han får lov av fruen J.

Presisjon – er en dyd som vi jobber med hver dag for å bli bedre.

Engasjement – Det er et must & det er der, nu har guttene dratt, dessverre! For cred’en er deres, fokus for de er nu å tenke på at vi åpner dørene kl. 16 & skape opplevelser for kveldens gjester Ja, vi tenker ørlite NOMA…det er umulig å komme utenom René Redzepi som inspirerer, ikke bare oss men hele verden men vi er ikke NOMA & vi skal ikke bli NOMA, vi skal være MÅLTID.

Vi bruker nesten like mye ”grønt” som protein…Grønt hva enten det er urter-grønnsaker eller annet har ekstra stor oppmerksomhet for det vi gjør, det er en rød tråd i alt vi holder på med, ikke bare sunnhet men mangfold & det å utnytte naturens goder.

Vi er lekende…Vi mener at folk skal inspireres ved å besøke vår lille ”Mattempel” i Kristiansand med de gode viner.

Vi prøver å være nyskapende…Om ikke vi skaper noen nytt da er det jo ingen grunn til å velge MÅLTID… der var mange der ikke trodde på oss da jeg kom til byen… nu er det flere & flere der strekker halsen innover for å kikke med & det er ekstremt deilig å vite at man inspirerer.

Mini romanesco fra Hesnes Gartneri
med rømme-løpestikke krem

Tartar rørt med sennep & estragon, syltet
ramsløk skudd & hvite rognebær

Anne Opsahl

De fem smårettene var et fint eksempel på å presentere lokale råvarer i mer eller mindre ubehandlet form. Romanescoen, en kryssning mellom blomkål og brokkoli, smakte mer mot blomkål med en ørliten peppertone, og "dippen" smaksatt med løpestikke, ga det kraftige aromatiske tilskuddet denne planten gir - det smaker jo faktisk svakt kjøttbuljong av bladene. Blomkålblomstene med gressløkkrem var bygget over samme lest og kunne godt vært en Maaemokreasjon. Avdempet sennepsmak på tartaren som kunne hatt en noe grovere tekstur. Bildet av Skinkesalaten ble dårlig, men her er det ikke budsjett nok til å fly ned en fotograf etterpå - imponert over hvor klart røksmaken kom frem i denne retten. Vaktelegg med mayonaise & karse fikk min gode venn Kristian Moe til å kommentere følgende når han så bildene og hadde studert websiden - vakteleggene kommer fra Maries (hans kone) tante i Lyngdal - det vil si Anne Opsahl på Bringsjord og med denne kvaliteten er det lite vits å fly eggene inn fra Frankrike. N.V. Champagne Extra Brut”Terroirs” Agrapart & Fils taklet alle rettene - en flott matchampagne laget i en kremete og nesten rik stil med 5 gram dosage. Jeg tror den inneholder 50 % 2006 og 50 % 2005 fra Grand Cruene i Avize - trenger luft for å vise mer syre og friskhet.

Løyrom – jordskokk – rømme
Norsk løyrom fra Lillehammer rørt med rømme, fritert & rå jordskokk - fra Morten Bragdø, Randesund Planteskole - samt brønnkarse. Dette var faktisk også første test på rett nummer en på julemenyen som starter neste uke. Det borger for en god jul i Kristiansand! Ikke for salt løyrom, luftig og lett med krispy tekstur fra jordskokken - god ide å skape variasjon med både rå og friterte ingredienser - brønnkarsen gir pepper og hjelper i tillegg mot giktsmerter, fordøyelsesproblemer og hoste. Siden tidligere serverte løpestikke hjelper på potensen så burde disse ingrediensene være nok til å løfte opp det meste. 2010 Sancerre, Domaine Vacheron, Loire, fra magnum var kjølig og mineralsk mot flint og kalk samt svakt umodne stikkelsbær og solbærblad. Strålende syre og bra lengde. Det grønne, vegetalske preget i vinen blendet godt sammen med retten.

Løjrom – jordskokk – rømme

Reker - kantarell - erter - rug

Rå fjord reker på salat av agurk, erte puré, gelétert sylte lake, skvallerkål, dill, ristet rugbrød & kantarell reduksjon. Hvor ofte får man rå reker i Norge - ikke ofte nok. Kantarell reduksjonen var silkeaktig som en rød burgunder fra 59 og smaksmessig meget intens - tour de force. Jeg ville dog laget en separat rett med rekene og en annen med reduksjonen. Rekene er så "vare" på smak at kantarellsmaken overdøver det meste. Man kan selvsagt løse det enkelt ved å spise et element av gangen, men det er vel neppe meningen? På mange måter et luksusproblem. 2010 Riesling ”Deidesheimer Hergotsacher” Reichrat Von Buhl, Phalz ser ut til å være en av de få tørre vinene som har kommet velberget gjennom det ekstreme syreåret 2010. Den har balansen mange av de tørre vinene fra denne årgangen mangler - en sitrussky, lett og elegant, men samtidig krevende og angripende i munnhulen med utrolig lengde.

Reker - kantarell - erter - rug

Piggvar – hvitvin - kålrot

Pannestekt piggvar - oppdrett fra Kvinnesdal - sauce nage (smør-hvitvin-fennikel & gulrot) - puré av kålrot, blansjert kålrot & blomkål med brønnkarse. Det var nesten så jeg lurte på om Innerå sto på kjøkkenet - bedre kompliment kan man vel neppe gi når temaet er fisk. Kunsten å lage en så luftig saus er det få som behersker - mange overdøver fisken med altfor kraftig saus - her gikk de an å smake piggvar. Hadde sausen vært en vin hadde jeg skrevet perfekt fatbruk. 2008 Vinas Viejas Verdejo, Ossian, Castilla y León, Spania & 2006 Meursault 1er Cru “Perrières” Domaine Michelot, magnum. Spania mot Frankrike og blindt hadde jeg nok også gått til Burgund på den spanske. Forskjellen er imidlertid slående ved siden av hverandre. Ossian er smør og fedme, laget i en rik stil og viser noe sødme. Den ligger godt over den elegante sausen. Perrieres er lettere og mer mineralsk, kalk og leirskifer, med flott syre. Fra drikk tidlig årgangen 2006 og dermed allerede nesten moden - det er ikke tvil om at sausen likte denne best.

Piggvar – hvitvin - kålrot

Jordskokk - gressløk - ramsløk
Økologisk jordskokk fra Morten Bragdø på Randesund Planteskole, stekt & puré, gressløk skum, døvnesle, syltet ramsløk skudd, brød kroutoner & brunt smør. 2008 Riesling Grosses Gewächs ”Reiterpfad”A. Christmann, Phalz. Jeg er ingen vegetarianer, men kan vise en viss forståelse etter denne retten. Jordskokken var perfekt karamellisert og smakte nesten "indrefilet" - vinen matchet bra, men i ettertid og uten budsjett ville en godt moden og tungt skiferpreget Alsaceriesling med medium syre muligens ha stått seg bedre.

Jordskokk - gressløk - ramsløk

Egg – persille - bacon

Stekt egg på usaltet persille puré, ristet bacon med sautert spinat, rugbrøds crumble & karse

2008 Nuits St. Georges ”Vieilles Vignes” Daniel Rion. Dansk "frokost"? Den som hadde høvlet noen skiver hvit trøffel over eggeplommen skulle fått premie - det minnet jo litt om "pytt i panne" ved første øyekast, men smaksmessig var det utrolig bra. Befriende Michelin-go-home-no-foie-gras rett. Personlig touch fra kjøkkenet. Eggeplommen gjør det vanskelig for vinen, men den svakt rustikke og stramme burgunderen klarer seg bra - jeg tror uansett ikke at man vil finne den perfekte vinmatchen i dette tilfellet.

Egg – persille - bacon

Frilandskylling - sopp - purre

Overlår som er utbeinet av frittgående kyllinger fra Holte Gård og stekt crunch på skinnet, ristet traktkantarell, syltete små kantareller, stekt purre fra Hesnes Gartneri i Grimstad, hønsekrem & syre blader. 2005 Vosne-Romanée Monopole ”Clos du Château” Domaine du Comte Liger-Belair. "Stekt cruch på skinnet" sa Max - perfekt utført - ikke mer å si. Du får ikke kylling bedre enn dette - vakkert. Vosne-Romanee 05 var absolutt ikke lukket - bemerkelsverdig sødmefull og saftig frukt med flott lengde. Dette er ingen vin for de som må ha et beinrangel holdt sammen av maursyre. En hedonistisk silkemyk rød burgunder som ville ha gått fantastisk til kantarell reduksjonen. Dette er hva ønsker å finne i en ung rød burgunder - kan drikkes nå og om 10-15 år. Hva skal man Leroy?

Frilands kylling - sopp - purre

Vin til osten

Utvalg av norske oster med dansk rugbrød.

Mektig Høvding (Brie) fra Tingvoll Ost i Nordmøre, Egil Smith-Meyer. 2006 Barolo, Oddero, Piemonte. Gylden, Iveland Gårdsysteri (2 nederlendere, Rob & Miriam som produserer et av de første upasteuriserte prosjektene i nyere tid, Gouda stil hvor de kjøper fersk melk av lagmannen på Iveland og lagrer osten i grottene på Nedre Frigstad. N.V. Champagne Extra Brut ”Terroirs” Agrapart & Fils.

Mariaby Munkekloster, Levanger (Franske Cisterner munker som i middelalderen hadde verdens nordligste kloster i Levanger, nonnene har vendt tilbake og gjenstartet denne orden - for noen år siden kom også 4 munker som produserer osten etter den gamle Citeaux oppskriften). 2006 Barolo, Oddero, Piemonte. Kraftkar, Tingvoll Ost, Nordmøre (Kåret som en av verdens beste blå og nordens beste) 12 mnd. lagring. N.V. Pineau de Charentes rouge, Jean Fillioux, Bordeaux. Grefsenkollen har rikets beste utvalg og modning av oster. Denne tallerkenen med fire oster holdt samme kvalitet. Jeg trodde ikke Baroloen ville takle Mektig Høvding og Mariaby, men der tok jeg feil. Pineau de Charentes rouge er ikke en stor vin, men sammen med blåosten blomstret den og det varme, likøraktige preget i vinen forsvant. Champagne til Gylden var også et meget bra valg.

Legg til bildetekst

Tyttebær – marengs – skogsyre

Tyttebær syltet & som sorbet med yoghurt skum, crunch marengs (Bakt på lav temperatur over 2 dager) med skogsyre (gaugsyre). 2006 Barsac Sauternes, Château Doisy-Védrines, Bordeaux. Max sier følgende om totalopplevelsen - vi skal skape noe, vi skal røre noe inni dere hva enten det er syreblader dere husker fra barndommen eller det å plukke et eple fra treet & den første bit hvor saft, sødme & syre velter ut eplet & munnvannet renner. Her rant munnvannet - nesten som for rieslinger fra 2010 - samtidig klarte marengsen og yoghurt skummet å skape balanse og tekstur. Her ville jeg ha kuttet ut vin og laget en sødmefull tyttebærshot - det hadde virkelig vært en spennende kombinasjon!

Tyttebær – marengs – skogsyre

Kulturmelk - eple – hasselnøtt
Krem av kulturmelk, epler fra Boen Gård på Tveit (De holder på å pusse opp denne gården til et utsøkt sted for selskaper) ”Filippa” eple marinert & sorbet av den lokale historiske eplesorten ”Rød Flekkerøya jente”, karamellisert hasselnøtt, sirup med estragon & blader. 2001 Vin Santo, Fèlsina – Berardenga, Toscana. De karamelliserte hasselnøttene og sirupen er det som skal til for å berge vinmatchen mot Vin Santoen laget i svakt oksidativ stil. En behagelig avslutning etter den første syrefriske desserten.

Kulturmelk - eple – hasselnøtt

Sjokolade trøffel og kakao & hasselnøttflan
med fløtekaramell på hvit sjokolade

Nebbiolissimo 1920 -> 1989 e 8½

2011-10-27T23:33:00.000-07:00

24 flasker vin - to steindøde - en halvdød - en mumifisert - og resten i perfekt stand - 6 menn & 2 jenter - alle ytterst levende - 8½ timer ved bordet. Det er de kalde tallene. 8½ eller "Otto e Mezzo" er også tittelen på Federico Fellinis berømte film fra 1963. Den er regnet som en av de beste filmene noensinne og "British Film Institute" valgte faktisk å kåre 8½ til den tredje største filmen i historien og det kun med filmregissører i juryen. Ifølge Wikipedia omhandler filmen den italienske filmregissøren Guido Anselmi (Marcello Mastroianni) som lider av skrivesperre - ikke ulikt det jeg har etter denne middagen - han skal regissere en science fiction-film, men har mistet gnisten midt i sine ekteskapelige problemer. Mens Anselmi kjemper halvhjertet med å ferdigstille filmen, dukker en rekke tilbakeblikk og drømmer opp i hukommelsen og fantasien hans. Jeg har mer forståelse for Mastroianni nå enn første gangen jeg så filmen. Før tok jeg alltid notater når store viner ble åpnet - jeg går mer og mer lei av det - man mister litt fokus på selve opplevelsen dersom ord stadig vekk skal festes til papiret - samtidig oppleves godt modne viner så forskjellig rundt bordet at normale smaksnotater ofte blir irrelevante. Vinene som ble åpnet denne kvelden burde ideelt sett bare nytes, og inntrykkene vil uansett ligge og sveve et eller annet sted i underbevisstheten - senere vil de som hos Mastroianni kunne hentes frem igjen som "tilbakeblikk og drømmer". Heidis notater under, reflekterer litt av dette - de er ikke skrevet i den kjølige og analytiske stilen som kjennetegner inntrykkene fra havet av lite minneverdige viner. Jeg tok i tillegg unormalt få bilder denne kvelden - det virker negativt inn, siden bilder er en utmerket katalysator og hjelper utrolig godt på hukommelsen. Liora Levi, Sommelier i Vinoteca Gruppen - ei trivelig jente med perlende og sterkt smittende humør samt lun menneskelig varme, fortalte at fotografering hadde blitt yrket dersom vinen ikke hadde "kommet i veien". Jeg maste litt på bilder fra middagen og fikk filmsnutten under servert i en mail for nedlasting fra "netthimmelen". Man må kanskje ha vært til stede på den aktuelle kvelden for å få full glede av bildene - for uinvidde blir det kanskje for "søtt" - men, jada, jeg ble ørlite rørt første gangen de flimret over skjermen - bildene fremkaller gode minner fra en stor kveld - kanskje en av de største vinopplevelsene jeg har vært med på. For mange store viner på en gang vil mange si - I couldn't care less - skal man nyte disse vinene en etter en, er jeg redd livet blir for kort, selv om så mye vin på en gang faktisk kanskje gjør livet fysisk noe kortere - jeg tar sjansen. Kjør slideshow - 8½ på 2 minutter og 57 sekunder . . . Who needs Fellini . . .

"Otto e Mezzo 2011"
un film di Liora Levi

Siden fotografen naturlig nok ikke selv er med i filmsnutten "Otto e Mezzo 2011", så har jeg funnet frem to bilder fra hobbykameraet - og dersom noen skulle føle at de er spesielt valgt ut fordi ansiktsuttrykket harmonerer med vinen som omtales - ja, da er det helt riktig tenkt.

Giacomo Conterno Barolo Monfortino 1978 er allment regnet blant Italias fem mest legendariske viner, og første årgangen kom uvanlig raskt etter nyplantingen i 1974 - altså druer fra bare fire år gamle vinstokker. Christopher Moestue sendte meg følgende ord dagen derpå - Når det gjelder Monfortino så hadde vi to veldig flotte utgaver av denne også, men jeg sliter litt med å henge meg på fanklubben for denne vinen. De blir for meg for massive og litt ensrettede tanninrike monstre som lagrer utrolig godt men jeg skjønner ikke helt, enda, hva man venter på. Jeg savner kompleksiteten som andre barolo viner fra samme distrikt kan ha. Må antagelig smake mer og ikke minst smake litt mer Cascina Francia, da jeg som regel setter dette som en minst like flott vin som Monfortino. Jeg er vel litt enig - dette er en vin som får en til å tenke dypt og inderlig. Hva i huleste er stort med denne vinen? Den er massiv, røff, brutal, har trykk og power - viser rå mørk frukt og en tanninstruktur herfra til helvete. Den virker uferdig, men innehar likevel en pervertert balanse mellom frukt og tanniner. Mange snakker om Monfortino og terroir - hevder at historien viser at vinen kommer rundt. Dette blir jo helt feil siden vi her opplever første kapittelet i Monfortinos nye liv, og da basert på en nyplantet enkeltvinmark - tidligere årganger var jo tuftet på innkjøpte druer fra blant annet Ginestra. To dager etterpå, på Trattoria Coccinella i Piemonte, åpnet vi en 100 % perfekt flaske med Monfortino 1958. Den viste frukt mer som en Latour fra 1959 - silketanniner - konsentert - lang og "ubarolisk" sensuell. Christopher har dog rett - kompleks blir nok Monfortino 78 aldri - den minner mer om den eldre garde av vinbønder fra Piemonte, som avdøde Giovanni Conterno, få ord, men store personligheter. Den led også en del ved å bli smakt ved siden av en så sjarmerende vin som Giacosas Collina Rionda 1989 - sjarm vinner som regel over det "trauste". Jeg tror 1978 bør få sove videre noen år til i kjelleren. Drikk 2030 - 2060. (96+)

Giovanni Conterno

Bruno Giacosa Barolo Collina Rionda Riserva 1989 er enklere både å forstå og like. En vin som fremkaller smilet hos alle - den som ikke beveger munnvikene opp etter å ha smakt denne vinen bør holde seg til vann eller begynne å jobbe i VG. Heidis notat tar det store poenget på kornet - I munnen er det sursøte kirsebær, lær og dypt nede fra strømmer det fram en forunderlig søt frukt. En sann kraftpakke, med en saftig, sødmefull og ungdommelig stil. Det overrasker meg litt. Jeg forventet en tørrere, mer snerpete vin. Det er nettopp det sødmefulle som særpreger denne årgangen av Giacosas Rionda - den ekstreme utstrålingen av varme, uten at vinen føles "hot". De heldige som får være med på en av de 2838 flaskene blir som regel bergtatt. For syv år siden var den faktisk enda mer tyktflytende og sødmefull - tiden spiser av sødmen og gjør den strammere - tanninene merkes bedre selv om de innehar en modenhet uten sammenligning. Jeg er faktisk ikke sikker på om den blir bedre ved ytterligere lagring, bare annerledes. Absolutt imponerende lengde og konsentrasjon - dagen etterpå har den tapt seg svakt, men viser fortsatt at den er en stayer. 1993 var siste årgangen av Rionda fra Bruno - en rustikk vin som drikker godt nå, men med lite sjarm. Den varme 90-årgangen viser mye flaskevarisjon - mange flasker utmerker seg negativt med bildekk og brente aromaer - jeg kjøper den ikke, men det skal slenge enkelte bra flasker. 1985 er på topp nå, men er en tanke for varm i frukten som mange andre Baroloer fra denne årgangen. 1982 er utrolig nok fortsatt "lukket" når flasker fra bra kjellere åpnes, og kan nok fort konkurrere med 89 om førtsteplassen i Riondaklassen. 1980 bør drikkes nå, undervurdert årgang, kjølig stil. 1978 er som Monfortino 78 meget brutal i tanninstrukturen - liker man stilen så er den perfekt, men pass på munnhulen. 75, 74, 70, 69 og 68 er Riondaer på tur ned, men drikker fortsatt bra med sin kjølige stil. 1971 er massiv og bare barnet. 1967 ga både normale og riserva og er merkelig nok faktisk ikke helt på topp ennå. For meg er det vanskelig å lage noe særlig bedre Barolo enn Rionda 1989. Drikk nå - 2030. (99+)

Cantina Mascarello Barolo 1945 er den eldste vinen Maria Teresa Mascarello har liggende hjemme i kjelleren i Barolo - morsomt at Merete Bø trykket et kort intervju med Maria Teresa like før jeg brukte knappen "publiser innlegg" - "Gode årganger tapper vi mellom 1000 og 1500 magnumflasker av som vi bruker lang tid til å selge, slik har vi muligheten til å smake virkelig moden vin, sånn den skal være. 1945 smaker vidunderlig, legger hun til i det hun sender et drømmende blikk mot stabelen". Vår flaske kom dog fra en annen "cantina". 1945 Barolo Mascarello forble for meg kveldens vin - sa Christopher Moestue som konklusjon etter kveldens viner. Jeg har den også høyt oppe på resultatlisten - utrolig ren, vibrerende og veldefinert med nerve og spenst - ikke et hint av buljong - like fresh rød frukt som i 2006-årgangen - nesten - samt lang syrefrisk og meget intens finish. Den minte stilmessig mye om Cappellano Barolo 1952 samt de to strammeste flaskene av Clos Lambrays 1938 og holdt stand i flere timer før alderen seg på, men du verden - sprekere 66-åring finner du ikke. Kanskje går den snart Birken i DN? Det er vel den eneste overskriften som mangler av de siste 1000 registrerte som inneholder ordet Birken - "Beste Baroloen i Birken" - Drikk nå - 2020. (97) Bartolo Mascarello Barolo 1989 var den eneste flasken som jeg var 100 % sikker på - håndlaget etikett for den nå nedlagte Trattoria Pace - Pace betyr fred på italiensk og var nok en etikett Bartolo Mascarello ikke hadde noe imot å tegne. Når jeg åpnet den for lufting i dekanter virket den frisk, men ved servering noen timer senere viste den svak buljong - noe som forsterket seg utover kvelden. Neste dag var den helt død. Peccato, for denne årgangen er en av Bartolos beste.

Til slutt noen korte kommentarer rundt noen av de andre vinene før Heidi supplerer med flere detaljer. Cédric Bouchard Roses de Jeanne Blanc de Blancs La Bolorée 2006 - gogget april 2010 - 100 % pinot blanc - 40 år gamle vinstokker - ekstremt rik stil, massiv tropisk frukt og mye pære, oljete, utrolig sødme til å ha null dosage, nesten null bobler, viser som alltid fra denne produsenten lite syre før den får luft, burde vært dekantert 4-5 timer, mer hvitvin enn champagne. Umulig å spå hvordan denne vil utvikle seg. Drikk 2015 - 2025. (88) Krug Clos du Mesnil 1996 fremsto mer moden enn det 4 magnum Krug 1996 har vist hittil i år. Galloni har gitt den perfekt score og fremhever "clarity, precision and focus" - jeg mener det stemmer bedre for vanlig vintage - rikere stil dette, svakt gul frukt, mangler den intense limesyren til lillebroren, for all del en topp champagne, men jeg ble litt skuffet. Flasken var kjøpt på Briskebypolet, men dette var kanskje ikke en helt representativ flaske? Drikk nå slik denne flasken viste seg frem. (94?) Dom Ruinart 1969 hadde lavt fyll. En 69 (flaske) sammen med Bø i sommer, var dog meget bra - denne var oksidert. Bollinger R.D. 1979 har jeg smakt to ganger før uten hell og en 1982 R.D. i juni var flat og kjedelig - denne flasken gogget i 1990 var noe helt annet - de klassiske gule eplene, men med perfekt syre, saftig, knust stein, flott intensitet og meget lang. Drikk nå. (94+)

9 dager gammel Lafon Montrachet 1993.

Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 2006 & 1993 var interessante å smake "side by side" - ikke hver dag det skjer - årets største understatement? - 06 var bare barnet og når jeg skriver dette har jeg et glass med vin som har stått ni dager i dekanter i ca 10 grader - ikke et hint av oksidasjon - det småfete og kremete preget er borte, perfekt fatbruk, elegansen som manglet litt ved åpning av flasken er på plass, lette florale toner mikset med delikate smørtoner, lettere i munnen nå, utrolig balanse, lang og diskree smakskurve med kust stein og ren hvit frukt. Dekantering kan dermed absolutt anbefales utover de obligatoriske 2-3 timene. Drikk nå - 2030. (94+) 1993 hadde jeg neppe tatt blindt som hvitvin. Heidis kommentar: "et slags ferskenaktig uttrykk uten å være hverken tørket eller fersk" oppfattet jeg mer som strammere rød frukt. Utrolig nok har jeg faktisk også her ni dager gammel vin igjen - sannsynligvis et tegn på at verdens undergang er nær - den har tapt seg på duft, men er like intens i munnen ennå, avansert fatspice og samme steinstøvet som for 06, bare litt grovere, mye mer syrefrisk i munnen enn 06, utrolig saftig, ristede hasselnøtter, hint av honning og kamfer, selvsagt noe gulere frukt enn 06, meget lang! - faktisk mye bedre nå enn da jeg smakte den dagen etter korken ble fjernet. Takk til CM for denne. Drikk nå. (97)

Noe kan man bruke salaten til.

Giacomo Conterno Barolo Riserva 1958 fra Karl Kristians fødselsår - det begynner å bli en tradisjon å åpne denne når han er på plass. Korken ble fjernet 3-4 timer før konsum og av alle vinene var det denne som åpnet best. Den dype mørke og rike frukten fra 58-årgangen forsvant kanskje noe med lufting, tanninstrukturen er snill, noe som også gjelder Monfortino 1958, meget bra lengde med kaffe og ren kjøttkraft. En av mine favoritter. Drikk nå. (93) Mascarello Natale fu Mauritzio Barolo 1955 (nå Giuseppe Mascarello) hadde jeg ikke smakt før. Denne vingårdens viner er alltid ekstremt lyse på farge, nesten ripssaft, men 1955 var mye mørkere enn normalt på farge. Ikke helt ulik Cantina Mascarello 1945, men med et mørkere preg, samt mer tjære og asfalt, bra konsentrasjon, kaffe, rik og imponerende lengde. Drikk nå. (94) Gaja Barbaresco Sori San Lorenzo 1967 - Smakt den flere ganger før uten hell - denne var fra en topp kjeller og hvilken forskjell! Heidis notat er spot on - høst, tørr skogbunn, så ren og pen i munnen, perfekt syre og fantastisk lengde. Mange piemontesere fra 67 er syredominerte og mangler frukt - her var det strålende balanse - eleganse uten sidestykke. Gaja fra 60-tallet er mesterverk når man finner de gode flaskene - wow - hva skal man med barrique? Drikk nå. (97) Gaja Sori Tildin 1982 - Denne årgangen er kanskje Gajas beste når man tenker fatbruk. Etter 9 dager er siste glasset ikke oksidert - det er høyst uvanlig for moden rød nebbiolo. Jeg er faktisk mer positiv nå enn ved førstegangs smaking. Tanninene har gått fra å virke tørre til å bli et hakk mer modne - må man virkelig dekantere så lenge? Frisk mørk frukt, anis, fennikel og snev av salt. Meget bra lengde. Drikk 2015 - 2030. (95)

Sedimenter fra Manissereo Barolo 1920

Gaja Barbaresco 1964 - Muligens den vinen jeg har smakt mest fra Gaja - klassisk årgang - klassisk barsk tanninstruktur og kjølig konsentrert frukt som ennå ikke har bikket helt over til det modne og fått det gult preget. Vinner ofte over 61s mer hedonistiske stil, selv om Bø vel ikke er helt ening i det. Drikk nå - 2020. (96) Giacomo Conterno Monfortino 1947 - Beste flasken jeg har hatt av denne - Heidi sliter litt ser jeg. Vanligvis er denne oransje på farge og en vin for de mest utagerende vinnekrofile. Det er mulig at jeg er kommet for langt, men jeg er blodfan av flytende gammel tjære og asfaltutleggere. Den har ikke friskheten og det rene uttrykket til Mascarello 45, men er rikere og ligger sedat i stresslessen. Tanninene har tatt kveld og kommer neppe tilbake. Jeg tror ennå ikke jeg har hatt den optimale flasken av Monfortino 47, men denne var ikke veldig langt unna. Drikk nå og raskt. (93+) Manissero Barolo 1920 - Når jeg sendte rundt mailer med planlagte viner så ga jeg denne 2 % sjanse til å være i live. Jeg har aldri sett så mye sedimenter i en flaske - bildet over viser ikke hjernen til Muhammad Ali, ei heller Vidar Kleppes, men kun deler av sedimentene som jeg har vasket ut av tomgodset. All farge hadde havnet i bunnen av den tunge flasken som veide 1,1 kilo tom! - bare 85 gram lettere enn Monfortino 1978 inklusive vin! Jeg fikk nesten sjokk når den ikke var maderisert på nese - den viste faktisk en form for frukt, dog godt tørket, mye kaffe, kjøttkraft, lær, tjære - ingen veldig stor vin, men overhode ikke ødelagt som for eksempel Monfortino 1937. Christophers korte kommentar var - 1920 stilte i en klasse for seg og var en overraskende god vin, dog ikke stor, men et spennende bekjentskap - De kunne lage vin også i 1920. Cristal 1964 var ikke opp mot sitt beste og tålte heller ikke oppholdet i kjøleskapet.

Til slutt en stor takk til kokkene - Karl Kristian virket ørlite redd for refs fra frittalende Heini Petersen, men ingen fare - risottoen var perfekt og sjelden bra oksehalesuppe. KK er en av de få utenfor kokkeyrket som jeg vet sorterer kantarellene etter størrelse - det vitner om sans for detaljer.

Heidi Jaksland Kvernmo er ofte å finne på middager og smakinger både i Trøndelag og Oslo - alltid intenst konsentrert og oppslukt av flaskenes innhold. I etterkant skildres opplevelsene av og til i bloggen I Glasset. Jeg har sakset litt informasjon om henne fra hva som finnes der og under har jeg fått lov til å kopiere inn hennes inntrykk fra kveldens viner. Takk skal du ha!

Værsågod Heidi!!

Heidi

Jeg heter Heidi, er lidenskapelig opptatt av vin og driver en gård i Sør-Trøndelag, ca 6,5 mil fra Trondheim. Her bor jeg sammen med min mann, bonden, og våre to barn på 11 og 13 år. Jeg er glad i alle de gode tingene livet har å tilby, og skriver gjerne om dem. Sammen med vininteressen følger det glede over god mat. Jeg elsker å reise og liker å oppleve kunst. Jeg tar meg gjerne et glass whisky, og av og til slår jeg til med en sigar, selv om jeg overhodet ikke røyker ellers. Musikk, dans og litteratur er også viktig for meg. Mye god mat og vin fører til at trening er en nødvendighet, men heldigvis liker jeg å trene. Jeg danser magedans hver uke, går på langrenn om vinteren, sykler, løper og vandrer i marka når anledningen byr seg. Jeg fisker og jakter og er i det hele tatt svært glad i naturen. Jeg har jobbet profesjonelt med vin siden 1995 og vært interessert i vin enda lenger. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg ikke har vært interessert i vin. Min far jobbet hele sin yrkeskarriere i Vinmonopolet, og jeg har trasket rundt på lageret på forskjellige pol siden jeg var 5-6 år gammel.Jeg knuste min første champagneflaske før jeg begynte på skolen, og kan faktisk huske at en av mine første barndomsforelskelser var Johnnie Walker, denne kjekke, stramme karen med stokk og gul flosshatt på whiskyflaskene. Jeg begynte som flaskeplukker i Vinmonopolet da jeg var 19, og fortsatte som ekspeditør i 10 år, med alt det innebar av kursing og faglig oppdatering. I 2004 startet jeg I Glasset og forlot polet for godt på nyåret i 2005 for å ta fatt på nye utfordringer i vinens vakre verden. Jeg tok Diploma In Wines and Spirits ved WSET – Wine And Spirit Education Trust, og begynte å skrive om vin. Jeg har skrevet vinspalte i flere publikasjoner i Norge, bl.a. Nationen og Magasinet Det Gode Liv. Skriver nå ukentlig spalte i Avisa Sør-Trøndelag, har ansvaret for vinstoffet i Appetitt og er flere ganger publisert i Vinforum. I tillegg holder jeg på med andre vinrelaterte prosjekter gjennom mitt firma "I Glasset". I denne bloggen prøver jeg å formidle vinverden slik jeg ser det i ord og bilder. Min visjon har hele tiden vært å endre folks holdninger til alkohol ved å fokusere på smak, sansing, kunnskap og nytelse i stedet for beruselse. Jeg vil at min vinverden skal vises uten fordommer og gamle, inngrodde tanker. Jeg elsker nye ideer, jeg omfavner gamle tradisjoner og fremfor alt, mener jeg at vin skal være morsomt. Jeg har mange interessefelt og hopper litt hit og dit i livet. Det vil derfor være noen krumspring innimellom som kun har mer perifer tilknytning til mat og vin.

Et smake-eventyr i X akter . . .

– Har du lyst til å høre et eventyr?

– Kom og sett deg godt til rette, så skal du få høre eventyret om jenta fra Trøndelag som skulle til byen for å smake barolo.

Første akt

Det var en gang ei drikkfeldig og eventyrlysten bondejente som alltid var på jakt etter nye vinopplevelser. Blant folket i bygda gikk hun bare under navnet vindamen, selv om hun også syslet med andre ting der hjemme på gården. Den fagre budeia med det lange lyse håret hadde bestemt seg for å reise vekk fra gården i Trøndelag noen dager for å søke lykken i hovedstaden. Etter en lang reise med Dovrebanen ankom hun Oslo 8 minutter for sent. – Det var ikke dårlig, det, tenkte jenta, og husket på alle formaningene hjemmefra om NSBs mangel på punktlighet. Solen skinte i hovedstaden, men jenta grøsset likevel umerkelig i kroppen da hun passerte en kjent Frp-politiker på veien bort til drosjen. Den høflige drosjekusken Kjell tok henne med gjennom byen og de svingte opp foran Hotel Carlton Guldsmeden etter få minutter. Carlton Guldsmeden lå i Parkveien 78 og var et koselig lite boutique-hotell der det aller viktigste var det gode vertskap og en bærekraftig og meningsfull drift. Vindamen ble tatt godt i mot av en ytterst hyggelig dame bak en solid iMac. Vindamen, som allerede var frelst av Apple, følte seg hjemme med en gang. Hun følte seg ikke mindre hjemme da hun kom inn på rommet og fikk se nok en stor iMac montert på veggen. Den innbydende himmelsengen med samisk pelsverk fra Lappland lokket med myke puter og i hjørnet sto noe som mest av alt lignet på en drøy meter høy, gul squash. Inne i squashen var det lys og vindamen antok det var en lyskilde.

Rune (for anledningen med glorie) skjenker i ly av

bordekorasjonen

– Gammel barolo må være lykken, tenkte bondejenta, og heldigvis varte det ikke lenge før en smaking dukket opp. Det var vismannen Rune Rake som inviterte på smaking. Han var viden kjent i landet for sin visdom om viner fra Piemonte og for skattkammeret sitt som rommet så mange gamle viner at bare det halve kunne vært nok. Med hjort og elgfilet i skreppa ga vindamen seg i vei, og fikk en ”Ha en fin kveld, da” med seg på veien fra Hotel Guldsmeden. Vel fremme konstaterte hun at det også i dette hjemmet sto en iMac, og hun slappet umiddelbart av. Leiligheten var lys og trivelig, og midt i rommet tronet et glassbord. På bordet åpenbarte det seg en stor og underlig dekorasjon. Lange, krokete kvister strakte seg ut fra et midtpunkt som besto lyng, lav og små rosa blomster. Verten kalte den for salaten, men ingen skulle våge å smake.

En etter en kom gjestene inn i rommet. Foruten vindamen og verten selv, besto gjestebudet av ytterlige seks sanselige personer. Det var den vakre og mystiske Liora, Ville med østerskassen, Alf med den skarpe pennen, Karl Kristian med sitt lune vesen og lune risotto, østersåpner og kokekar Heini og sist, men ikke minst (faktisk ganske lang) Christopher den (nesten) allvitende.

Cédric Bouchard La Bolorée 2006 kom raskt i glasset, mens østers ble åpnet av kyndige hender. Vindamen fant senere ut at hun ikke hadde notert et eneste ord om denne vinen. Ikke kunne hun huske den heller, og det sier vel sitt om at den hverken var spesielt god eller spesielt dårlig. Neste vin i glasset husket hun derimot svært godt. Krug Clos du Mesnil er legendarisk og 1996 er ikke akkurat et dårlig år… Vinen var ren og flott. Så intens, så konsentrert. En eksepsjonell nese. Åpen og deilig med masse sitron og autolyse. Det var nesten et sjokk å få den i munnen. En knall syre trøkket til fra første stund, nesten som a suge på en halvmoden sitron. Egentlig ikke masse smakselementer å berette om i noe så ungt. Sitron/lime, mineraler, toast. Til østers var det suveren match. Champagnen tar tak i østerssmaken og drar den med seg inn i nesen og munnen. Hele kroppen fylles med en sjøvannfornemmelse. – Dette her var nesten som å drukne, tenkte vindamen, og som drukninger flest ender det med en varm behagelig følelse. Ikke fullt så overbevisende var neste ”mann” ut. Dom Ruinart 1969 har nok sett bedre dager. Overmoden eplekjeller - over the top lød det korte notatet. Bollinger R.D. 1979 fikk æren av å avslutte aperitiffen. Mørk, gylden farge i glasset. Rik, tung aroma. Rik og rund i munnen, god, kremete mousse. Frukten går mot overmodne epler. Lang og spennende.

Andre akt

Det tok til å skumre utenfor da de åtte vennene tok plass rundt bordet.

– Se... de rødoransje bladene på lønnetreet gnistrer i de siste solstrålene, sa Karl Kristian og alle nøt synet av det vakre treet utenfor vinduet.

I glassene ble det skjenket to viner. Vinen i det ene glasset skinte som gyllent gull, mens det andre var lysere gult med et grønnskjær som minnet om gjenskinnet fra en grønn smaragd. Det er ikke uten grunn edelt metall og edelstener brukes i beskrivelsen av disse vinene. Dette var vin fra Montrachet Grand Cru, en juvel av en vinmark som deles av kommunene Puligny-Montrachet og Chassagne-Montrachet i Burgund. Puligny-Montrachet omtales som den beste hvitvinskommunen i verden av Clive Coates, MW. Den samme Coates omtaler Domaines des Comtes Lafon som ”ganske enkelt det beste hvitvin-domainet i Burgund", og det var dette som glitret i glassene. Parsellen Lafon disponerer i vinmarken Le Montrachet ligger i Chassagne-delen. Et morsomt interaktivt nettkart over vinmarken og dens eiere finnes her. Lafon finner du nederst til venstre. Lafon har siden 1992 sakte men sikkert økologisert domainet. I 1992 sluttet de å sprøyte i vinmarkene og noen år senere begynte de på overgangen til å bli økologisk sertifisert, samtidig som de utforsket den biodynamiske retningen. I 1998 var øko-sertifikatet i orden, og vinmarkene drives etter biodynamiske prinsipper.

Vindamen lurte på hvilke ord kan man bruke for å beskrive viner som er så fantastiske og overgår mye av det man har smakt før? Hvordan kan notatene yte vinen rettferd uten å virke pompøse, klisjefylte og påtatte? Det var en problemstilling som skulle gjenta seg ofte etter hvert som kvelden skred fram.

Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 2006 - Ung vin, men likevel tilnærmelig. Den føles ikke spesielt lukket, men har masse å gå på likevel. I munnen er den fet og fyldig med deilig frukt som er så rik så rik, dog ingen tung vin. Nennsomt eiket må være riktig uttrykk. Merkbart, men ikke dominerende. Jancis Robinson omtaler den som "vanskelig å lese" i februar 2008. Nå, i 2011, er den ikke ulesbar, den gir mange hint om hvordan den skal forstås. Smakt i sammenheng med 1993 kan det anes mange jordsmonnselementer som er likedan i de to vinene. Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 1993 - Kraftig og intens, sitruspreget, mange likheter med foregående vin, 2006-årgangen, men selvfølgelig eldre. Eiken er her helt integrert og vinen fyller hele munnen med mineraler, frukten er solid og stor, moden, sitrus og et slags ferskenaktig uttrykk uten å være hverken tørket eller fersk. Hint av allehånde. Lang og kompleks.

Hvilke av de to var best? Vindamen visste ikke sin arme råd om å bestemme seg. Den ene strålte i sin ungdoms vakre glans, mens den andre hadde fått det voksne alvoret som gjorde den interessant å dvele ved. De hadde både likhetstrekk og ulikheter. Men så trengte hun da ikke å velge heller. De sto der foran henne i all sin prakt begge to og bare ventet på å bli drukket. Akkurat da ble en kostelig rett plassert foran henne. Det klinget i kokekarens danske mål, da han annonserte kveite med ekte kaviarsaus til burgunderen.

Petersen må jobbe - andre beundrer resultatet.

Heinis kveite med kaviarsaus.

Det hersket stillhet rundt bordet. Innimellom ble den avbrutt av surklingen fra munnene som bearbeidet den kraftfulle vinen og dempet stønning når smakene nådde hjernen som varslet ren nytelse. To nye store glass ble satt fram. Glassene er selvsagt munnblåste Riedelglass, og i det første glasset skjenkes kveldens første barolo. Vi er i frigjøringsåret 1945 og smaker barolo fra erkekonservatist Bartolo Mascarello. Produsenten kan du lese mer om i denne bloggposten av Rune Rake.

Bartolo Mascarello Barolo 1945 - Oransje, lys farge, klar og ren i glasset. Duft av nyper, røkt bacon, dempet tjære og kjøttkraft (som ikke er det samme som buljong, men det blodige, deilig utsiget fra en biff som er lett stekt og slipper en blanding av blod og kraft ut av "kroppen") Meget flott vin, en av kveldens aller beste skal det vise seg. Tanninene er helt avslepne, vinen er sylskarp, vibrerende som en stram streng med en stødig, klar tone som varer helt til ettersmaken fader ut med smaken av syrlig rips, tørket sopp og en nesten floraktig tørrhet. Bartolo Mascarello Barolo 1989 - Den her var en liten skuffelse i forhold til foregående. Bare en liten skuffelse, for hadde ikke foregående vin tatt pusten fra en så hadde notatet blitt både lengre og bedre, men dog. Til tross for å være hele 44 år yngre viste den ikke så god friskhet som 45-årgangen. Den hadde noe mer frukt, sursøte bær og rips. Den forandrer seg hele tiden i glasset og var ikke helt lett å få noe tak på.

Oksehalekraft var det perfekte følget til begge vinene. Det lille drysset med tørket traktkantarell satt en ekstra spiss på det hele og forsterket soppreget i 45-årgangen. Da de mer erfarne drikkerne av gammel barolo priste vinen fra 1945 var vindamen viss på at hun hadde smakt noe som sjelden noen hadde smakt maken til før, verken på land eller sjø.

1945

Å, kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg… kan vi ikke få litt barolo til?

Slik bad de alle sammen, den ene vakrere enn den andre, og mer barolo skulle det bli.

Man drar aldri på en lang reise uten å ha med seg et hjerte. Vindamen tok derfor fram et speket elghjerte og flatbrød fra Kvikne mens vinene ble servert. Framgangsmåte på speking av elghjerte og bilde av akkurat det hjertet som ble med til hovedstaden kan du ta en nærmere kikk på her.

Giacomo Conterno, Bruno Giacosa og Giuseppe Mascarello er oversiktelig og greit presentert hos The Fine Wine Geek ført i pennen av Ken Vastola.

Conterno Barolo Riserva 1958 - God frukt i nesen, nøtteaktig, nyper, svette armhuler (!). God fylde i munnen, men likevel slank og kjølig frukt. soppkraft og treverk. Lang, tørr og varm finish.

Giacomo Conterno Monfortino 1978 - Betagende duft av hasselnøtt, skogbunn og rød frukt. Etter tid dukker det opp en duft av rulletobakk. Rips og røde vinterepler i munnen. Lang, saftig ettersmak som snerper fint til og ender i en syrlig finish.

Da neste vin kommer i glasset stilles Monfortinoen i et blekere lys. Giacosa Collina Rionda 1989 var nemlig en perle.

Bruno Giacosa Collina Rionda Riserva 1989
Helt fra første sniff viser denne vinen seg som spesiell. Kraftfull, intens nese. Røde frukter, fioler krydret med tjære (en mer romantisk variant av rulling i tjære og fjær?). I munnen er det sursøte kirsebær, lær og dypt nede fra strømmer det fram en forunderlig søt frukt. En sann kraftpakke, med en saftig, sødmefull og ungdommelig stil. Det overrasker meg litt. Jeg forventet en tørrere, mer snerpete vin. Ren, flott og elegant. Vil bare ha mer, mer, mer...

Det er nok ikke så lett å få mer. Giacosa laget bare 2838 flasker av vinen. Vert Rune forteller at han brukte fem år på å finne fem flasker og at det er en av de to mest søkte viner fra Italia. Tanken på at dette mest sannsynlig er den eneste gangen denne utsøkte vinen får fukte leppene til vindamen fyller henne med en slags bittersøt tristesse og intens glede på samme tid.

Giuseppe Mascarello Barolo 1955 - Dufter først av kuletyggegummi (sånn som kommer ut av automater der du putter på en mynt og vrir på et håndtak). Denne snodige aromaen erstattes aven duft som minner om ostestoff og sopp. Jeg tror bobletyggegummien er en form for volatilitet, for den endres og blir tydeligere og beveger seg mot møbelpolish. Den holder på dette volatile preget hele tiden, men det dempes noe og vinen blir riktig fin. – Det er nok min manglende erfaring som gjør denne så vanskelig å vurdere, tenkte vindamen, og syntes det var en nyttig erfaring.

Vindamen satt med en følelse av at dette var en sjelden seanse der alle vinene oppførte seg eksemplariske (gjestene også for så vidt). Balanserte, komplette, alle ga masse informasjon og det var bare å suge til seg lærdom. Et stikk av angst streifet henne. På dette tidspunktet begynte notatene å bli tynnere, konsentrasjonen mer ullen. All informasjon måtte lagres, arkiveres, huskes og læres. Det var på tide å finne fram spyttebakken. Angelo Gaja har i sin tid jobbet iherdig for å fremme kvalitetsvin i Barbaresco og er kanskje den fremste representanten for den moderne vinstilen i Piemonte. På midten av 70-tallet begynte han å eksperimentere med "nymotens" vinifikasjonsmetoder og lagret vinene på nye franske barriques. Dette førte til internasjonal anerkjennelse (og økt salg). Senere har flere produsenter fulgt etter. Den moderne stilen har sine tilhengere, mens tradisjonalistene sverger ved sine gamle botti på at vinen blir best når den lages på gamlemåten. Gaja Barbaresco Sori San Lorenzo 1967 - Dette er første årgang fra enkeltvinmarken Sori San Lorenzo. Intens, åpen, kompleks nese. Alle tanker går mot høst. Gult, halvvissent løv, duften av en kopp varm earl-grey te, smaken av det siste syrlige kirsebæret på naken kvist. Syrlig, flott frukt som strekker seg hele veien gjennom smakskurven. Strålende vin.

Sent - Hagen har begynt å tenke på neste leder.

– Jeg har aldri sett på maken, ble det mumlet rundt bordet. Vismann Rune reiste seg hurtig fra stolen og forsvant inn i skattkammeret. – Jo, her ser du maken, sa Rune og trakk fram nok en vin fra Gaja. Vinen var riktig nok ikke helt maken. Den var fra Gaja, jovisst, men etter omleggingen til moderne, små fat. Gaja Sori Tildin 1982 - Noe ekstrahert frukt, åpen. Mørkere fruktbilde, en del fat (barrique). Veldig fin vin, altså, men den smaker laget, er konklusjonen på den ene enden av bordet. – Dette var veldig interessant, tenkte vindamen. I kjelleren hjemme har hun noen flasker Gaja Sperss Barolo 2001. Et par yngre årganger Gaja Sito Moresco med rundt en tredjedel av hver av druene nebbiolo, cabernet sauvignon og merlot hadde også ligget der. Dette er gode viner, det syntes hun jo, men plutselig manglet de noe. Vindamen er til vanlig opptatt av terroir, at vinene er ekte og har personlighet. At de reflekterer både naturen og områdets historie. Nå ble noen ideer om kvalitet ut i fra vinstil satt i spill. Vindamen er enda ikke ferdigtenkt på dette området.

– Hmm, sett på maken, ble det igjen mumlet rundt bordet. – Jo, her skal du få se maken, sa Rune og dukket nok en gang inn i skattkammeret for så å returnere med Gaja Barbaresco 1964 - Notatet er kort, men det erindres at det føltes godt å være tilbake i en mer tradisjonell stil. Utrolig åpen og deilig aroma. Konsentrert uten å være fruktdreven. Ren frukt, fat som støtter og ikke gir en egen smak i tillegg, nyper, sursøte kirsebær i en litt gammelmodig fase, balansert og med fin syrlighet. (Hvis noen av deltakerne ikke synes å erindre denne sett-på-maken ordutvekslingen rundt bordet så kan det ha sin årsak i en ørliten dikterisk frihet i denne sekvensen. De omtalte vinene er dog ikke fiktive)

Siste akt . . .

Ptrrroo. Hold an, dere. En stor forglemmelse er i ferd med å finne sted. Det kan fort skje når man full av iver skal fortelle alt på en gang. På et eller annet tidspunkt denne kvelden dukker det nemlig opp en sopprisotto. Den ble laget av Karl Kristian, MR (Master of Risotto) og bør absolutt ikke forbigås i stillhet. Risottoen var passe fast (på den fasteste siden av passe) og nydelig på smak. De vakre, småerotiske traktkantarellene var nyplukket og både soppen og dens velduft ble velvillig bragt rundt i en plastpose slik at vi alle kunne stikke nesa nedi og lukte.

Vi var etter hvert klare for vilt fra Trøndelag. En indrefilet av hjort, en elgfilet og en hjortfile kom på bordet. Kjøttet kom fra den store skogen der vindamen bodde, og kokekaren Heini sørget for et perfekt stekt kjøtt. Tilbehøret var enkelt, kun sopp-pirog av grov rug og trøndersopp (ingen kommentarer om trege, soppbefengte trøndere, takk).

Aldo Conterno Barolo Granbussia 1970 - Første årgang (testversjon) etter Aldo skilte lag med sin bror Giovanni Conterno i 1969 for å lage vin med nye teknikker. Noe uklar i glasset, men ren nese. Kjøttkraft, appelsinskall, mahogny. Videre er notatet noe intetsigende med ordene: velbalansert, middels fyldig, saftig, lang ettersmak. Giacomo Conterno Monfortino 1937 - Halvmadeirisert – ikke ført noe videre notat. Manissero Barolo 1920 - Det var mange overraskelser denne vakre høstkvelden. Dette var en av dem. Verten var ikke særlig optimistisk på 91-åringens vegne. Kun 2 % sjanse fikk den. I pur trass skinte vinen oransje og klart i glasset. En karamellaktig, cognaclignende nese fremsto som alt annet enn ”gone”. Den var riktignok gammel, lett uttørket og tørr, men det er vel noen og enhver når de nærmer seg 100? Det virkelig spennende med gamlingen er frukten som finnes der. Dypt nede ligger det rognebær, tørkede nyper og hvit rips.

Giacomo Conterno Monfortino 1947 - En utfordrende vin som var vanskelig å forstå. Den krever mer erfaring enn jeg har. Eller er det fordi min personlige oppfatning av volatile viner stort sett gir negative utslag? Vindamen strever med å forstå. Duften minner om velbrukte sokker, karamell, smør og svak oppkast. Rundt bordet vurderes den som overveldende flott. Christopher mener det er det volatile preget som forvirrer meg. Rune omtaler senere vinen som ”the best 47 Monfortino ever”. Giuseppe Mascarello Barolo 1964 - Skyet, oransje. Frisk nese…

Det var en kort og brå avslutning på notatene, men mer sto det ikke i blokka denne kvelden.

Vi har kommet til slutten av siste akt i det lille barolo-eventyret. Nå handler det ikke om barolo i det hele tatt. Det er bare osten og desserten som gjenstår.

Osten var blåmuggostene stilton og gorgonzola dolce, en litt mildere type gorgonzola. Nydelig ost skaffet til veie av Liora. Fra Trøndelag kom Tilsiter fra Orkladal Ysteri og Grotteost fra Hitra Gårdsmat. Trønderne ble godt mottatt i hovedstaden. Det var veldig hyggelig, og jeg antar begge ostenes mødre blir glade over å høre det.

Eiswein-kokte pærer med en syrlig krem smaksatt med hjemmelaget vaniljesukker fikk følge av tre Eiswein. Hermann Dönnhoff Oberhauser Brucke Riesling Eiswein i årgang 2008 og 2000 harmonerte godt med desserten begge to, men noe videre notater ble ikke ført. Ikke på Melsheimer Riesling Eiswein 2010 heller, men den glemmes ikke så lett. Det var et stygt troll med sine 24 gram syre og 320 gram sukker per liter. Med en slik syre finnes det ingen balanse og trollet styrtet i fossen som det beistet det var. Takk likevel til Ville som gjorde oss alle en syreerfaring rikere.

Ferreira Vintage Port 1963 var medbragt av vindamen selv. Hun kjenner vinen veldig godt og dette var Ikke en optimal flaske. God vin, men frukten blir litt borte, og alkoholen dermed ganske fremtredende.

Timene fra vi satt oss til bords har blitt mange (over 8). Klokken nærmet seg ett på natten, og vindamen gjorde mine til å gå.

– Hvor skal du hen så tidlig? Vi har jo Cristal 1964 igjen...

Vår vert Rune tar et solid grep rundt flasken. Den åpnes med et ørlite psssht og får æren av å runde av kvelden på en utmerket måte.

Legg merke til det rocka djeveltegnet Rune umerkelig viser når han griper om flaska. Hmmm?

Vindamen takket omsider for seg. Mens hun tok på seg støvlettene i gangen lurte hun på hvordan hun skulle vise den takknemligheten hun følte for å ha fått lov til å være med på å smake disse vinene, for generøsiteten og det gode selskap. Hun bestemte seg for å skrive et eventyr til takk. Et eventyr om en eventyrlig aften.

…og hadde vinlista vært lengre så hadde eventyret vært lengre også.

Snipp, snapp, snute, så var smake-eventyret ute!

Så var det bare oppvasken igjen . . . .

Onda mezzanine - pris - DN - «fuck-you»-penger

2011-10-11T10:58:00.000-07:00

Dagens Næringslivs restaurantguide har utvilsomt blitt bedre det siste året, men anmeldelsen av Onda mezzanine var trist lesning. DN vurderer spisestedene ut fra kriteriene under og eksempelet er hentet fra innlegget om Onda.

Meny: ******
Mat: ******
Miljø: *****
Service: *****
Pris: ***

Totalt 25

Åpner man lørdagens DN, en av de få avisene jeg kjøper, vil det stå en oppsummering av restaurantenes kvalitet rangert etter poengsum - en rimelig kald og kjølig liste som skal informere leseren om hvor man kan få landets beste kulinariske opplevelser. Denne oppstillingen vil møte deg uke etter uke i mer enn ett år - her vil kunden som søker tips få vite at Onda er 25 og Hanami 24. Leseren har ingen muligheter til å finne ut hva som ligger bak tallet uten å logge seg inn på DNs webside. For kjøperen av avisen ligger Onda og Hanami kvalitetsmessig ikke så langt fra hverandre - for meg gir de like forskjellige opplevelser som å vurdere Mozart mot Tone Damli Aaberge. Jeg har spist to ganger på Hanami etter Onda og kommer gjerne igjen, men ett fattig poeng bak Onda er ekstremt villedende. Det er nesten en dårlig vits. Mitt poeng er at restaurantkritikere skal vurdere maten og opplevelsen og gjerne skrive noen få ord om prisen, men prisen skal ikke inngå i poengsummen - kommenter gjerne prisen, men hold den langt vekke fra det kjølige tallet som utad vil være restaurantens ansikt i lang tid. Undertegnede, en leser av DN, vil gjerne at listen skal gjenspeile kvalitet - kun kvalitet. Ved siden av karakteren skal prisen for et veldefinert måltid stå - beregnet ut fra et gitt antall retter og vinfølge, likt for alle restaurantene. Det er jeg som skal spise og det er jeg som må bestemme meg for om jeg er villig til å legge de ekstra kronene på bordet for en stor opplevelse. Når DN velger å trekke tre poeng for pris og dette ikke fremkommer i tabellen så er det grov feilinformasjon til potensielle restaurantkunder.

Dersom man ønsker å beholde 30 poeng som maksimal score, så er det letteste å lage en ny liste der alle får ****** på pris. Basert på DNs anmeldelser får vi da denne listen:

28 Ylajali 27.11.10

28 Onda mezzanine 01.10.11

27 Maaemo 09.04.11

27 Palace Grill 26.02.11

27 Statholdergaarden 30.04.11

27 Søtt + Salt 12.03.11

26 Alex Sushi 16.04.11

26 Bagatelle 05.02.11

26 Colonialen 12.02.11

26 De fem stuer 190.02.11

26 Engø Gård 27.08.11

26 Hanami 24.09.11

25 Mares 06.11.10

25 Renaa Matbaren 20.11.10

25 St Lars 29.01.11

Dette ser da meget bedre ut, og hadde man byttet ut de seks "dummy" stjernene med vinkart/vinservice så hadde det begynt å ligne på noe og man hadde fått en annen rangering. Etter et nylig besøk på Renaas topprestaurant så lurer jeg også på hva den får når Matbaren havner på solide 25?

Miljø.

Vurdering av mat og vin burde analytisk ikke ligge langt unna hverandre - stor vin frembringer følelser - store måltider det samme - felles er det at DN ender opp med et tall som skal være representativt for opplevelsen. DNs utmerkede og ikke minst faglig sterke vinjournalister vurderer vin på en annen måte enn avisens vurderering av restauranter. 03. juni 2008 kommenterte Merete Bø og Tom Marthinsen en vin med følgende notat: 70564 Romanée-Conti 2005 - Domaine de la Romanée-Conti - Burgund- Frankrike - 18.900 kroner - 99 poeng - Wine Tailor AS- Hvis en kan beskrive en vin med å bruke ordet fløyel så ville det være denne. Kompleks duft med mange lag som avslører seg selv etter hvert som vinen får tilbringe tid i glasset. Hint av sort pepper, mandler, røde bær og rå poteter. Perfekt balanse på smak med delikat, bestemt og elegant fruktighet. Integrerte og fintunede tanniner med lekker syre. Hver slurk en tar får en til å svette i panna, både av ekstase, men og av sorg. Med tanke på prisen denne vinen ligger på rundt omkring i verden, er det nok høyst sannsynlig første og siste gang en får smakt disse edle dråpene. Kan nytes nå, men har potensiale å ligge i ytterligere 50 år. Ved perfekt modning og alder blir dette forhåpentligvis en 100-poenger. MB/TM Jeg leser dette og tar del i opplevelsen og kjenner Merete såpass bra at dette er stort, veldig stort - prisen står øverst og kritiseres ikke i anmeldelsen - kommenteres kun slik "Har du lyst har du lov, men du må også ha råd til det". Det er opp til meg å gjøre valget - nytt spisebord eller en flaske Romanée-Conti 2005. Mitt valg og ikke en vurdering gjort av ansikstløse personer - her restaurantkritikere - som jeg har null forhold til.

Dersom DNs Ondagjester hadde skrevet notatet for denne vinen, er jeg redd overskrift og ingress kunne ha blitt noe a la dette - forsiktig omskrevet fra DNs anmeldelse av Onda.

Klar for å bruke minst 18.900 kroner på flaske vin?

Hvis svaret er nei, kan du like gjerne la være å ringe Jakob Opedal i Wine Tailor. Med sin knallharde prispolicy står DRC i fare for å bli et statussymbol for dem som har «fuck-you»-penger, mens den er uoppnåelig for de mange med stor vininteresse, men få tankskip i porteføljen.

Vi har alle et forskjellig forhold til penger - jeg sliter med å finne nye spisestoler fordi alle jeg liker koster fra 4000 kroner og oppover - det gjør vondt bare å tenke på en stol til 4000 - jeg spiste på Onda mezzanine og kunne kjøpt to stoler for samme prisen - det gjorde ikke vondt. Jeg kjenner jenter, med kassadamelønn, som svir av 20 flak på en veske - det fatter jeg ikke, få menn skjønner det, bortsett kanskje fra Carew, men jeg kritiserer ikke valget - det er ikke mine penger - jeg vet ikke hvordan de prioriterer sitt budsjett og hvilke forsakelser de må gjøre i hverdagen. 9 personer kunne spist menyen på Onda for prisen på en Romanée-Conti 2005 - likevel kritiserer DN ikke prisen på vinen - hvorfor ikke? Jo, fordi vinanmelderne evner å vurdere kvalitet og overlater til leseren å bestemme om han vil betale det det koster. Burde det ikke vært en felles redaksjonell linje her?

Terje Ness kan vel neppe anklages for på forhånd å ha presentert hva måltidet koster på en subtil måte - jeg fikk en oppringning og ble spurt av den svenske jenta om jeg var klar over at det kom til å koste 3000 kroner - i det minste har han vært ærlig - for meg er det greit - han er sunnfjording, jeg er nordfjording - vi er kanskje ikke like subtile som Oslos mest fintfølende, men den besøkende må da i alle tilfelle ha oppfattet poenget?

Kamskjell

Jeg spiste på Onda mezzanine for litt over en uke siden og kan bare bekrefte at DNs vurdering av matens kvalitet er spot on. De to første rettene, kamskjell og sjøkreps, var en oppvisning i hva gode råvarer og "enkel" tilbredning kan gi av opplevelser. Kamskjellet var større enn biffene man får på enkelte andre spisesteder - tekstur som den beste indrefilet og en ubeskrivelig delikat sødme. Mitt livs beste kamskjell - og jeg har spist noen kilo. Sjøkrepsen, enda et hakk opp - se på bildet - så enkelt - kreps, saus, estragon og trøfler. Perfekt tilberedt, blodfersk, balanse mot sausen - det ble like stille rundt bordet som da en flaske Clos des Lambrays 1938 ble åpnet for noen uker siden. Det er dog ikke til å legge skjul på at Raveneau Chablis Clos 1988 bidro sterkt til opplevelsen. På vinkartet til 0,8 ganger markedsprisen - ikke noe å klage på det - sparte faktisk penger her. Min eneste modne Raveneau Clos noen gang - alle andre har vært langt unna toppen. Aromaer som å ligge på et svaberg omgitt av soltørkede østersskall, delikate honningaromaer, men ikke på den søte siden - ekstremt intens i munnen, men likevel balansert, kalkstein, sjø - uendelig lengde. Ness' retter er "enkle" og vinvennlige - mange andre store kokker får til smaklig kompleksitet på tallerkenen - det går ofte, men ikke alltid, på bekostning av kombinasjonen mat og vin. Her fikk jeg kanskje min største opplevelse ved spisebordet - det perfekte samspillet man søker etter, og kanskje bare opplever maksimalt en gang hvert andre år. Kan man måle dette mot en merpris, sammenlignet med andre topprestauranter, lik et par joggesko? Ikke har jeg bruk for joggesko heller, men jeg repeterer gjerne denne opplevelsen.

Sjøkreps

Piggvar med sevruga

Noe å trekke for? Ja - hadde Terje Ness spist med oss, så hadde han skjønt det. Mellom to orgasmer trenger de fleste en røyk - har jeg lest - i billige romaner. Kokken må skjønne hvor bra mat han lager. Neste rett var piggvar med sevruga kaviar - definisjonen av eleganse. Problemet er at hjernen ikke klarer å omstille seg. Man er i himmelen - kommer ikke høyere - da blir en rett som snakker med så lav stemme feilplassert. Grefsenkollen har her et bra konsept - en shot med havtornjuice fikk jeg der dagen etter Onda - syrefrisk, spennende, uvanlig råvare - hjernen slapper av og inntrykkene fra de tidligere opplevelsene kommer i bakgrunnen - da hadde vi vært klare for den perfekte piggvaren. Det føles nesten vondt å kritisere noen for å lage for imponerende bra mat, men på dette nivået er komposisjonen av måltidet like viktig som kvaliteten på hver enkelt rett. Ness bør her korrigere partituret.

Norsk hummer.

Jeg kunne ha stoppet etter de to første rettene - betalt full regning og gått - jeg hadde vært salig fornøyd. Kvalitet er ikke lineært avhengig av pris - for meg flater kurven ekstremt ut - de siste "poengene" er mye dyrere enn de første. Derfor er det også bortimot umulig å kjølig vurdere opplevelse mot pris - selv for en firkantet og sta sivilingeniør. Måltidet fortsatte dog med perfekt hummer, og for å sitere DN: "Norsk hummer er utrydningstruet og fredet store deler av året. Terje Ness serverer den hardt grillet med en brutalt nedkokt skalldyrkraft med chili, lime og ingefær. Asjetten var drysset med fine smuler av korall, ifølge kelneren, og små flekker med jordskokkpuré kontrasterte og hevet retten til et himmelsk nivå.– Noe av det aller beste jeg har spist, sa Pepper." Så enig, så enig - noe av det beste jeg har spist - det holder det.

Pattegris før anretning.

Pattegrisen ble presentert ved bordet før anretning. Jeg spiste meg gjennom Spania i juli - Arzak, Akelare, Mugaritz, deretter til Barcelona etc. - full overdose med samme rett - Ondas var bedre - renere på smak, ikke så "grisete" fet - knasende skorpe - man blir ikke stappmett og kan gå videre i måltidet. Wagyu kjøttet var ørlite overstekt og jeg ville fjernet dillet på toppen. Kjører man konseptet med de beste råvarene så holder det med "Kobe" og den enkleste sausen dersom man skal få frem smaken som skiller dette kjøttet fra hverdagens Gildevarianter. Dette klarte Ness & Pal bedre med Gjerpe & Orrhøne - klar viltsmak, mørt, enkel saus - null grønnsaker - den ultimate kombinasjonen mot Sylvain Cathiard Vosne-Romanée 1er Cru Malconsorts 2005. Produsenten som for meg lager de mest elegante røde burgunderene - denne med mer power, rikere i stilen, spicy, delikate runde tanniner, sødmefull kirsebærfrukt - La Tache følelse. Bedre blir det ikke. Når det gjelder desserten - ta vare på konditoren sa jeg til Ness når han var bortom bordet - årets beste dessert - besøk selv og smak.

Pattegris servert

Wagyu

Gjerpe & Orrhøne

wow!

Vi fikk plass i lokalets eneste chambre séparée - fargerike malerier, men totalt sett holdt i duse farger. Stolene er perfekte og langt fra torturredskapene som finnes i enkelte utenlandske avantgardistiske restauranter. Man skal sitte godt i en stol - ikke være objektet i en bisarr kunstutstilling. Servicen er profesjonell, men uformell og varm. Stefano Pagani, med sine karakteriske hvite briller, hådterte vinene korrekt og sørget for optimal temperatur. Han ble assistert av en ung kvinnelig fransk sommelier - fra Macon fant vi ut senere. Hun evnet virkelig kunsten å kommunisere om vin med de som er mer enn normalt interesserte i temaet. For meg er ikke service bare å servere rettene korrekt - heller ikke om bordsmulefjerneren i sølv skal roteres med eller mot klokken eller informasjon om at kamskjellet er hentet opp fra 36 eller 36,5 meters dyp. De aller beste på service er de som oppfatter at en gjest gjerne vil diskutere dypere rundt temaet mat og vin og viser ekte glede i diskusjonen - ikke mange gjør det, men frøken fra Macon viste passion - hun begynte, som det dårlige iPhonebildet viser, med å skjenke Krug 1990 med ytterst grasiøs ynde, senere fikk vi oppleve en mer ivrig og ledig tone der hun forklarte skjønnheten ved hjemstedets viner - jeg ble sjarmert i senk. Man føler seg vel ved å bli sjarmert - det er også service. Terje Ness og Rune Pal var absolutt tilstede og kom innom titt og ofte med detaljer rundt rettene og informasjon om hva de ønsket å få til med restauranten.

Frøken "Macon" - grace . . .

Vinene

DN trekker ett poeng for miljø - det er over min fatteevne. For undertegnede, som livnærer seg i byggebransjen, er selve bygningen arkitektonisk meget vellykket. Jeg ser frem til at vær og vind med tiden gir alt treverket den grå fargen man kjenner igjen fra de gamle naustene ved kysten. Bygget ser jo "lite" ut når man står på den gamle bryggekanten - det er et kløktig regisert synsbedrag fra arkitektens side - inne er det luftig, elegant og romslig med "varmt" designet interiør. Man føler fred og ro i sjelen. De må vært godt vant, restaurantanmelderne i DN, når de finner noe å trekke her. Aina tok dette som en ekstra markering noen dager etter nok en ny 29-års dag. Hun har også senere vært på Hanami, og jeg tror nok at forskjellen også for henne opplevdes større enn fattige 1 - ett - poeng.

DN avslutter med følgende konklusjon - "Onda er uten tvil en av Oslos aller beste restauranter, men scorer likevel lavt på hva du får igjen for pengene." Dette er etter min mening en helt ok og 100 % subjektiv uttalelse som kunne gitt meg litt input dersom noe av anmelderens liv og leven var kjent, men jeg vet ingenting om deres forhold til penger. Jeg kan derfor ikke relatere utsagnet til min oppfattelse av pris mot kvalitet. Fra en anonym anmelder blir denne konklusjonen verdiløs i mine øyne. Like vanskelig å forstå som en kjenning av meg - bil til 1, 5 mill. og Grandiosa på julaften - det er ikke alltid like enkelt å forstå andres prioriteringer og det beste er nok bare å akseptere at vi er skapt ulikt og har gått forskjellige veier i livet, samt at nyansene verdsettes ulikt.

Dette er ikke et sted man går hver uke - det er jul bare en gang i året - jeg håper å være på Onda mezzanine mer enn det, men et besøk her er en opplevelse man må bygge opp forventningene til. Det krever avhold - jeg sliter nok litt der.

Morten virket fornøyd

chambre séparée

..............................................................

Onda sea

Det gikk noen få dager etter åpningen før vi tok et rolig lørdagsmåltid på Onda sea. Restaurantens webside sier følgende - "Restauranten er den perfekte settingen for en rask og deilig lunsj eller en middag ute med familie eller venner". Lunchmenyen er laget slik at de fleste blir rimelig mette etter en rett pluss dessert – jeg gikk for et par kjøttfulle faste Belon østers før Lobster Salad med green beans, foie gras, hummer og avokado - selv jeg kan spise grønt da - smakfull kombinasjon med en fin peppertone – risottoen med røkt hyse, spinat og posjert egg var meget saftig og ideen med røkt fisk som smaksforsterker er god, litt mer tygg enn vanlig norsk standard og pluss for det – vasket ned med en 2006 Raveneau Chablis Butteaux – den drikker forbausende bra nå – åpen frukt og ikke den mest mineralske vinen fra denne produsenten – ostekake med bananis var en verdig avslutning – klager heller ikke på 2006 Breuer BS Auslese – fantastisk utsikt – nydelig lokale og pluss for meget avslappende musikk i bakgrunnen. Det går an å sitte her noen timer med fantastisk utsikt til sjøen og Akershus festning. Prismessig er rettene billige og koster rundt 150 kroner - kvalitetsmessig er maten langt over det som serveres noen meter unna på turiststripa. Et perfekt sted for de uten «fuck-you»-penger.

Utsikt fra bordet på Onda Sea

Cristal 04,02,00,99,96,90,89,88,85,82,79,78,76,75,74

2011-10-09T10:39:00.000-07:00

Ingen nålevende personer har gitt den berømte champagnen Louis Roederer Cristal så mye PR som rapperne - desverre har heller ingen andre enkeltpersoner eller grupper klart å ødelegge så mye for Cristals omdømme. Biggie Smalls (Notorious B.I.G.) ble skutt ned i 1997, men var en av de første til å gi champagne "cred" i tekstene. Først var det Moet & Chandon som fikk all "æren" - deretter kom Jay-Z´ første album "Reasonable Doubt ut i 1996 og Biggie bidro med siste verset på spor 3 - "Brooklyn's Finest" - Cristal forever, play the crib when it's mink weather. The M.A.F.I.A. keep canons in they Marc Buchanans. Usually cuatro cinco, the shell sink slow, tossin ya Mad slugs though your Nautica, I'm warnin ya - Hah, what the fuck? Resten av teksten er ikke akkurat Alf Prøysen eller Tarjei Vesaas og er stort sett satt sammen av ordene - motherfuckers, fuckin, cops, niggaz, shoot your daughter, fuck a tussle, bitch, shots og shit - jeg har ofte lurt på om raptekster er satt sammen av en app som plukker teks helt random fra en database bestående bare av "F Words". Jeg tror neppe at Roederer likte utviklingen og når Frederic Rouzaud, direktør for Roederer, fikk spørsmål om den stadige koblingen i media mellom Cristal og “bling lifestyle” kunne skade varemerket, svarte han: “That’s a good question, but what can we do? We can’t forbid people from buying it. I’m sure Dom Perignon or Krug would be delighted to have their business.” Sean John Combs, også kjent under navnene P. Diddy, Diddy, Puff Daddy, Dirty Money og Sean «Puffy» Combs, nå kjent som Diddy-Dirty Money fulgte opp Jay-z' umiddelbare boikott med utagerende tømming av Cristal. Jeg tror nok desverre at Cristal vil lide med senskader etter rappernes herjinger i mange år ennå. Nevner man Cristal i dag vil 99,9 % av folket tenke "bling" og ikke kvalitet - det er veldig synd siden denne smakingen viste at moden Cristal er noe av det beste som finnes av champagne.

Stavanger har sikkert mange vinklubber, men Frank Herfjord deltar nok i en av de mest aktive og interessante klubbene. Mange klubber starter med viner rundt 100 kroner og kommer aldri ut av denne "klassen" - ikke noe galt i det, men til eksempel det er få matinteresserte som ser det helt store i å diskutere varianter av toppingen på Grandiosa over 10 år - noen ganger, eller helst ofte, må man prøve å sprenge noen grenser. Frank har tidligere sprengt leiligheten ved å ha satt sammen en av verdens største samlinger av Japanske transformers - 2000 figurer på det meste - nå har han "heldigvis" kvittet seg med disse lite spisbare objektene og gått over til vin. Jeg fant følgende sitat fra Frank fra sep. 2008 - Vin som hobby oppleves forøvrig svært likt transformers som hobby. Man er på evig jakt etter "uoppnåelige" gjenstander; følger med på nyheter og blader; krangler på nett-forum; prøver å bidra til nerdesamfunnet (artikler, smaksnotat, smakinger); er lidenskapelig engasjert i kontroversielle spørsmål og lommeboka får fort strekkmerker. Selvsagt er det mange andre i denne klubben som er med å dra lasset, men denne kveldens tema var et resultat av Franks cristalklare mål om en solid vertikal som skulle huskes for kvalitet og ikke "bling".

Flere har postet notater etter smakingen og det er alltid interessant å registrere forskjeller og likheter i bedømmelsen av vinene. Under er notater fra Gard Kverneland (GK) og Frank Herfjord (FH) flettet inn.

Frank kom med følgende refleksjoner etter smakingen - Jeg synes vinene, og spesielt de eldre, hadde en god del fellestrekk. Hvite blomster, valnøtter og sitrondrops går igjen. Og for alle som var mer enn 20 år gamle var tofee inne i bildet. Toffee-karakteren var spesielt flott på 76, der det mer minnet om kokt smør som i en hvit burgundere. De hvite blomstene var flottest på 96, og nøttene var mest interessante på 78 der de var støttet av mørkere aroma som tobakk og soltørkede tomater. 79 var kanskje den mest komplette vinen, men 96 var definitivt den mest raffinerte. Alle vinene hadde også en temmelig kremete munnfølelse med svak og elegant mousse. Det var overraskende at også alle de yngste vinene hadde en veldig delikat mousse. På meg virket det som stilen kan ha endret seg noe på 90-tallet. Det var i alle fall markant forskjell mellom munnfølelsen på 90 og de yngre vinene. Spesielt 04 og 96 var nesten vektløse i forhold. Selvsagt har det noe sammenheng med alder, men på meg virket det som mer enn bare det. Kan det være fordi vinene hadde høyere dosage før? Når det gjelder spørsmålet om hva som er ideell modning ga denne smakingen overraskende resultater for meg. Min oppfatning var i utgangspunktet at Cristal alltid trenger lang tid for å vise hva den har å by på, men det var bare delvis sant. 2000 var godt i gang allerede, og også 1996 hadde mye å gi. Samtidig var det flere av de gamle (spes 76 og 75) som enda ikke helt hadde kommet til det stadiet jeg alltid håper en champagne skal nå aromamessig. Det stadiet var det egentlig bare 1978 som var kommet til. Flasken var mystisk med mørk farge og mye bunnfall, likevel var det mange som mente at dette faktisk måtte ha vært en usedvanlig god flaske siden vårt inntrykk var så mye bedre enn vi har sett av andres notater. Svært forvirrende! Den eneste løsningen er vel å kjøpe mange nok flasker til at man kan følge den over tid...

2004 - (GK) - veldig mye flint og røy, fin mineralitet, ferske gule epler. Ok lengde, fin syre, hvite blomster gjennom hele smakskurven. Nydelig kremete mousse. Adskillig bedre enn på DN smakingen. Fortsatt veldig lukket. En veldig positiv overraskelse. 94p 2015-202X (RR) 60% PN & 40 % C - jeg hadde 04 på en vinmesse bare tre dager tidligere og var da ikke spesielt imponert - denne flasken var dog mye mer åpen - fortsatt gir den imidlertid lite - sjelden lite mousse - utrolig elegant og balansert, tight frukt, medium syre og aromaer mot sjø - med luft blir den mer floral på duft og viser fin mineralitet - perfekt champagne til østers. Jeg har for lite erfaring til å bedømme potensialet i denne, men akkurat nå er den verdt (92+) i min bok.

2002 - (GK) - knust strandskjell og østers. Nydelige sjøaromaer som minner meg litt tom DP 02 på nesen. Litt fast-hvitost, bacon og ferske gule epler. Nydelig syre, og veldig grønne epler på ettersmak. Igjen (som 04) på den elegante siden. ER absolutt god å drikke nå, men er 2013-2025. 95-96p (FH) rather closed, wiith a delicate mousse and aromas of white flowers, acacia honey, green apples and creamy but light structure. Perhaps not quite as complex and refined as I had hoped, and the acidity could be both higher and better. But still a very nice drink and there is plent truly harmonious fruit here. (94 pts.) (RR) 60% PN & 40 % C, 10 g dosage - kremete, spicy og intens med lang mineralsk finish. Denne har utviklet seg mye siden jeg smakte den for ett år siden. Mange mener at Cristal gir lite både på duft og smak rett etter slippet - 2002-årgangen er et eksempel på at dette er riktig (94+)

Finnes det vin - finnes det en danske -
Jesper - en meget kvalifisert smaker!

2000 - (GK) - veldig annerledes enn de tre øvrige. Her er det mer aroma av hengt kjøtt, modnet ost, bacon. God syre, men ikke på høyde med de andre. Ikke like raffinert som 2002, men ble en flott match til kamskjell med ponzosaus og kråkebolle. Nå-2020, 92p (RR) Nese som en fersk overeiket chablis med røkt bacon og nypolerte sko. Finskummet, litt daff og røde bær ved lufting. En super kombinasjon til ponzusausen som 1999 ikke tålte - verdifull forbrukerinformasjon dette - ikke min favoritt, men selvsagt mulig at det går seg til med noen år i kjelleren. (87)

1999 - (GK) - veldig lett på nesen, med dempede aromaer av ristet rugbrød og strandskjell, hvite blomster, bra kraft og smakseksplosjon i munnen, fin syre. 92-93p Nå-helt til 96 kommer på bordet. PS led nok litt av å komme i samme flight som 96. (FH) bread, white flowers, supririsingly high acidity and impressive grip. Showing some tertiary aromas already, will not last among the longest lived vintages. Would not have guessed 99 blind. (92 pts.) (RR) Elegant årgang - sjø - småspicy - balansert - understated - raffinert - mangler dog trykk - snev av mineralitet. (90)

1996- (GK) - dyp, trevirke, litt cocos, ferske østers, flint, en nese som spiller på lette elegante toner men også dype komplekse. Fantastisk integrert og kompleks på nesen. En helt sinnsykt munnfølelse, med utrolig punch, rå syre, fet men likevel så utrolig balansert mot syren, lengre en lang. 2015-2050/60, men for all del nydelig nå. 98-99p Sparer 100p til jeg har smakt mot Krug 96. (FH) - In a word, breathtaking. Extreme contrasts in every form: ripeness with refinement and minerality, creamy but light etc etc. White flowers apparently typical of Cristal were especially prominent in this bottle, but woords cannot describe the splendor of this wine. As many 96ers it is rather evolved and can be enjoyed now, but I have confidence that this can be enjoyed for many generations to come. Possibly the best champagne I have ever had. (100 pts.) (RR) 60% PN & 40 % C, 8 g dosage. Gard venter på Krug 96 til sammenligning - jeg hadde 2 magnum Krug 96 for en uke siden samt to magnum tidligere i år - Krug 96 er et helt annet dyr med sin rene og presise stil, lys frukt og ekstreme limesyre. Cristal 96 har mer power og gulere frukt samt et mørkere profil. Jeg har i ettertid fundert over hvor utviklet 96 virket sammenlignet med både tidligere og senere årganger. Champagnen var strålende, men den var da altfor utviklet etter alderen? Kunne det ha vært en tidlig utviklet flaske uten at det gikk ut over kvaliteten? Leser man på nettet finnes det faktisk notater som ligner på de over, men også det motsatte. Flaskevariasjon? Imponerende intens og rå i munnhulen - ekstremt angrep på smaksløkene - gulere frukt enn forventet - meget lang. Jeg er ikke så begeistret som Frank, men (96) er heller ikke dårlig!

Mange samler på champagnekorker - andre går for

innholdet.

1990 - (GK) – ristet brød, fine mineraler, rik nese med snev av portvin, aprikos og østers med luft. Også litt toffee/knekk. Veldig rik i munnen, ganske fet, igjen nydelig kompleks i munnen mot mye rik frukt. Nå- 2030. 94-95p (FH) Plush fruit with pure toffee and candied fruits backed up by impressive acid and a long finish of citrus candy. The overall impression is only jarred by an initial soapy aroma that thankfully eventually transforms into a more waxy but still not entirely pleasant tone. (94 pts.) (RR) 62% PN & 38 % C, 8 g dosage. Ikke helt ren på duft med voks og snev av sherry - litt brun i kantene, men likevel stunning fra midten og ut. Et fellestrekk for mange av Cristalene - det legges inn et ekstra gir i midtpartiet. Jeg har hatt denne før og da fra en 100 % kjeller - den utgaven var steinhard og ekstremt syrefrisk - derfor er jeg for denne flasken på (91).

1989 - (GK) - gåen flaske som nok har vært dårlig lagret (FH) Just about drinkable, but this must have seen a bit too much fresh air for it's own good. NR (flawed) (RR) mer enn varmt lagret.

1988 - (GK) - korket (RR) 45% PN & 55 % C, 8 g dosage - korket, men mye under - synd.

Otto - har i motsetning til Frank lavere toleranse for TCA enn
Senterpartiets valgoppslutning - det skal heller ikke mye til før
ordet "buljong" forlater leppene - han hadde nok slitt en del på
mine smakinger med nebbiolo fra 50-tallet . . . dog havnet
ikke Cristalene fra 70-tallet i hans buljongklasse - ser litt
tvilende ut her - aner nok buljong.

1985 - (GK) - starter dempet på nesen, lett trevirke og østers, søt tobakk (mormors petterøes blå). Helt rene modne aroma. Flott i munnen med ordentlig trøkk, rike krydder i munnen, igjen nydelig syre. Ung, men falt ganske raskt sammen i glasset. Nå-2020. 95p (RR) Både jeg og Byklum inntok denne så raskt at vi gikk glipp av forfallet. Flasken kom fra en topp kjeller og hadde ikke vært ute av kartongen. Superelegant, fresh, balansert, svakt vegetal mot asparges, tobakk, spicy, lime, knust stein, presis og flott lengde ser jeg av de tørre notatene. Ikke mye gult preg over denne! (95)

Tore (venstre) og Thomas fra polet trivdes utmerket!

1982 - (GK) - her hadde jeg utrolig store forventninger. Selveste 82 Cristal. Skuffelsen var imidlertid stor når glasset ble hevet til nesen. Jeg synes nesen var tam, og trodde med en gang at vinen var gåen. Den ble bedre med luft, og var adskillig bedre i munnen, men basert på hva vi hadde tidligere av Cristal og hvor flott 70-tallet var. Velger jeg å tro at flasken var dårlig. (FH) Powerful hazel nuts, rich yellow lemony fruit and hints of coffee. Like 1990, initially marred by some soapy aromas that blew off with air. Lacking some finesse to be a real show stopper. (95 pts.) Her var bordet splittet og Gard postet følgende - Det er også spennende å merke seg at bordet her var delt, på din side inkl Rune og Christer synes dette var veldig bra, mens jeg og tre andre på min side fikk en helt annen opplevelse. Det jeg funderer over er 1. Vi ble påvirket av hva nabopersonen sa (jeg sa raskt at jeg syntes noe var off) eller 2. flasken viste seg dårligere mot bunnen (vi fikk sist). Det som taler i mot nr 2 er at vi var hele 4 stykker som ikke var så positive, og jeg tror ikke evnt bunnfall kom allerede når det var 4-5 glass igjen flasken. (RR) 60% PN & 40 % C, 12 g dosage. Ikke mye skuffelse på vår ende av bordet! Kanskje ikke den mest uttrykksfulle vinen på duft, men jeg oppfatter denne årgangen som Cristals motsvar til "The missing link" - a la svaret på hvordan vi utviklet oss fra aper til mennesker - da mener jeg ikke Frp - i Cristals tilfelle var 1982 overgangen fra friske 1985 til de fem modne klassikerne på 70-tallet. Mineralsk mot skifer, flott lengde og første tegnet på det jeg vil huske fra denne smakingen og felles med 79, 78, 76, 75 og 74 - intens smak av syrlige sitrondrops med en dash bringebær. Jeg ble nesten ikke kvitt ettersmaken på de siste 6 vinene og felles for alle var det at man fikk en smaksakselerasjon fra midtpartiet og ut. Trenger 4-5 år til for å "dropse" seg til. (96)

"Lemon candy" visste ikke hva hun

gikk glipp av - stiller nok neste gang.

1979 - (GK) - røyk, hvite trøffler, hviltkjøtt, syltet appelsin, men likevel friskheten til revet appelsinskall, så utrolig rene aromaer. Utrolig intens i munnen, POWER, sitter lenge og er superclean. Noen rundt bordet sa Porno. Ikke uenig. 97p (FH) It always feels sort of embarassing to write notes on truly spectacular wines. Suffice to say you should believe the hype, this is a wine that deserves it's legendary status and stands out from other vintages especially because of it's massive concentration. Drinking well of course, but I have a feeling it could be even better given further time in the cellar to bring out the darker aromas of spice etc that are only hinted upon behind the still dominating fruit at this point. (99 pts.) (RR) 13-14 g dosage. Enig i notatene over. Dette var årgangen som minte meg om Cristal 1964 for et par mnd. siden da følgende ble notert: Spesielt Cristal 64 angriper munnhulen på samme måte som spikermatten går løs på fakirens ryggskinn - uten at jeg har prøvd dette i praksis, siden min vekt ville krevd spiker av en størrelse som neppe finnes i butikken. Den gir et syrekick som får limebomben Krug 96 til å ligne soda pop. Denne intense følelsen av syre og gule epler mikset med kaffe, løvetann, appelsinskall og snev av møbelpolish sitter som tapetsert i munnhulen i flere minutter, og er sannsynligvis en smak få førstegangsdrikkere av gammel champagne vil like - en velourmyk moden rød burgunder med utsøkt fruktsødme vil begeistre alle - monsteret Cristal 64 spiller mer "con energia, intensita e espressione" enn "con garbo" - for å sitere en musikk- og vininteressert italiener. Det er sjelden jeg blir satt ut av en champagne - Krug 1982 klarte det, men det var mer på grunn av den fløyelsmyke teksturen i kombinasjon med bunnløs dyp frukt - Cristal 64 stilner samtalen med sin ekstreme styrke - ikke ulikt 1961 Latour a Pomerol. Det er mer enn synd at en rapper med et utrolig talent for markedsføring har klart å få de fleste vininteresserte til å tenke "bling" og oppskrytt juice hver gang Cristal nevnes - de som satt rundt bordet denne kvelden har en helt annen oppfatning - dette er ikke "the next shit", men beste kvalitet av "old shit" - smoke it! (99) Forskjellen er at 1979 viser mer frukt, den har samme syrestrukturen, mens 64 hadde mistet sitronsdropsen - (98+)

En av to jenter ved bordet - Guri - presis smaker
med passion. Norge har innført en lov om
kjønnsbalanse i styrer - burde man ikke gjøre det
samme for vinklubbene? Det hadde vært et stort
fremskritt!

1978 - (GK) - her fikk jeg et av de siste glassine med en del bunnfall, og det var stor forskjell mellom mitt og sidemannens glass. Jeg skildrer heller den korte opplevelsen jeg fikk av naboen glass. Søt tobakk, sjokolade og esspresso. Kommet ganske langt. 94p (FH) Big surprise! Expectations weren't all that high for this bottle served alongside the mighty 1976. But this certainly held it's own with it's darker tones of walnuts, coffee, dried tomatoes and tobacco among the more usual lemon candy and white flowers. Hedonistic mouthfeel but still elegant. Impressive! Completely mature but not a hint of oxidation or other signs of heading down hill. Drink now or keep forever. (97 pts.) (RR) ingen hadde forventninger til denne - dyrepels, kaffe, frisk, balansert, sitrondrops og lang. Manglet energien til 79, men du verden - Byklum var helt fra seg her og det forventes høy score fra den kanten. (95)

1976 - (GK) - trøffler og flint, utrolig frisk og ung på nesen. Det denne mangler på 78s kompleksitet tar denne igjen på ren eleganse og utrolig friskhet. Lineær i munnen, med flott mousse og rene toner. Ingen power champagne, men så utrolig godt. Må være en fantastisk lagret flaske (som 79, 74 og 75 også var). Nå- 2025 (ja 2025!). 94p (RR) Rikere i stilen, mer frukt, litt karamell, mye honning, fabelaktig lengde, jepp, sitrondrops igjen. Ikke helt den "fleskete" stilen til Taittinger Comtes og Krug i 1976, men det holder - Cristal slår de på syre. (97)

Arild Haaland - reflektert og sindig
smaker på min venstre side - har begynt
å trene til lunchen på Noma 02.12.
Blir nok mindre sindig da - Snakkes!

1975 - (GK) - skogbunn og sopp, igjen en flott flaske, veldig rene modne aromaer, ingen buljong eller malt her. Mineralsk i form av skifer, kompleks tofee og esspresso. Faktisk litt grønne epler i finish. Ikke dårlig for en Champagne fra 70-tallet. Igjen lang, nydelig syre og superkompleks. 95p (RR) Utmerker seg med fin mousse - hardere og tøffere stil på denne, mer mineralsk, ren, balansert, flott lengde. (94)

1974 - (GK) - bra flaske. Valnøtter og fiken, flott syre, men ikke like clean og kompleks som 75. munnen følger nesen. Nå- 2020. Helt sjokkert over 70-tallets ungdommelighet!!!!!! 92-93p (RR) Lys og fin på farge - antar at det har vært en god kjeller som har berget denne miserable champagneårgangen - nøtter og fløtekaramell, syrefrisk og lang og nevner for siste gang sitrondrops - noe mer eleganse, men akk så bra - finito . . . (94)

Gard Kverneland var mer fokusert enn bildet tilsier.

En av de mest vin- og matinteresserte jeg har møtt.

Hans Montrose-vertikal neste år vil nok gå inn i

historien sammen med en hel container med
tomflasker.

For insidere - slipset med anker var på en kort stund - Mr. B.

Etter smakingen trakk han seg tilbake til Hotel Skansen og

jeg var noe bekymret neste morgen da følgende sto å lese

i den lokale nettavisen: "To personer stjal i natt flere flasker

dyr champagne fra Hall Toll. Ifølge politiet var flaskene

også av den dyre sorten. Rapportene forteller videre at

duoen hadde med seg flaskene videre til nabohotellet

Skansen. Kvart over to i natt fikk imidlertid kalaset en

brå vending da politiet kom og fratok dem alle flaskene

med de boblende dråpene" - Vi venter fortsatt på rapport

fra Mr. B - ankermannen.

Til slutt - 15 champagner er nok som aperitivo - navnet

på ølet er faktisk veldig treffende for kvelden -

Lucky me . . . .

En siste takk til alle i vinklubben - en av mine aller mest lærerike smakinger og det blant sanne entusiaster - jeg kommer igjen!

Weingut Keller 2010 - skarpere enn blizlys

2011-10-07T02:29:00.000-07:00

Etter besøket på Strøm og Bibendums vinmesse gikk turen til Cru og Liz Mortensen som presenterte Klaus-Peter Kellers rieslinger i 2010-årgangen. Det ble en intens smaking, med et vell av informasjon og historier fra Liz - mest på utpust - om blant annet kampen for større allokasjoner ved hjelp av fersk piggvar og krabbe i bagasjen, mens innpust ble benyttet til en rask smak av hva som måtte være i glasset. Her manglet det ikke på karisma, energi og passion! Klaus-Peter tok over i 2001 og gikk vekk fra farens stil med fruktdrevne viner, høy avkastning, ståltanker og lite skallkontakt. Hans mål nå er å lage elegante og ekstremt mineralske viner som gjenspeiler terroiret. Store gamle trefat er tilbake og spontangjæring, lang skallkontakt, utbytte på 10-15 hl/ha og tapping så sent som i juli etter innhøstingen er stikkordene. Eiendommens vinmarker ligger i Westhofen med Morstein, Abtserde og Kirchspiel samt legendariske Hubacker i Dalsheim. Rieslaner plukkes i Monsheim "Silberberg". I tillegg lager han en utmerket pinot noir (Felix) fra de eldste vinstokkene i Dalsheimer "Bürgel" samt Flörsheimer "Frauenberg". Weingut Keller har fått ry som kanskje den beste GG-produsenten i Tyskland. Jancis Robinson er klar - "If I had only one wine to show how great dry german Riesling can be I would choose a Keller Riesling. Those wines are the German Montrachets. Kirchspiel - A German Chassagne-Montrachet * Morstein - More like a Montrachet than anything I can remember from Germany * Hubacker - Like Clos Ste Hune in a good vintage * G-Max - Even more Montrachet-like than the Morstein." Ikke akkurat dårlig kritikk dette.

Her går det unna!

OK - jeg innrømmer at jeg var her mest for denne vinen - nesten som å ha sin egen vinmark. Keller Riesling 2010 -RR- kommer fra en spesiell parsell i det sydøstvendte "amfiteateret" Kirchspiel med en moderat helning på 15 grader. Jordsmonnet er annerledes i denne lavere og varmere delen av vinmarken med et topplag bestående av 50 cm mergel (kalkholdig leire) - inneholder vanligvis 25–75 % kalsiumkarbonat og ble i gamle dager ofte brukt som jordforbedringsmiddel. Under dette laget finner man rødlig, jernrik kalkstein. Vinstokkene ble plantet så sent som i 2001 og første årgangen kom allerede i 2003 - selv om de unge stokkene slet en del i denne varme årgangen, sies vinen å være av ok kvalitet. Restsukkerinnholdet varierer med årgangene - 2006, 8,5 g/l - 2007, 11 g/l og 2010, 12 g/l. RR 2010 viste en elegant og intens floral nese med fin mineralitet. Frisk og syrlig i munnen - etter helgens to magnumer med Krug 1996 kunne jeg nesten dristet meg til å si Krugsyre - flott syrestrek med ren smak av sitron/lime samt en utrolig flott mineralitet mot en miks av skifer og knust stein. Samtidig føles vinen elegant og "lett", nesten luftig i munnen, samtidig som den har power og drive - et lite vinparadoks dette. Dagens metafor måtte være å sammenligne vinen med ballett på et granittgulv - når Marie Taglioni, den første som danset på tåspiss i 1832, sto høyt oppe på tærne sine og danset lett og luftig, trodde publikum på magi. Dette mener jeg da selvsagt innenfor "peer group GG", og ikke generelt som vin. Jeg vil også bemerke at jeg finner balansen mellom frukt, syre og mineralitet meget bra og vinen har absolutt ikke tatt skade av årgangens ekstreme syrenivå. En av få viner jeg kan drikke nå og om 20 år - like god hver gang, men annerledes. (95) Jeg fant det også interessant at den matchet Crus spicy thaisuppe på en utmerket måte - de blendet sammen og det skal man kanskje takke restsukkeret for, selv om det knapt er merkbart - de 240 flaskene til 305 kroner vil nok ikke være tilgjengelige så veldig lenge.

Jeg skulle gjerne har skrevet like mye om hver vin, men både Ronold og Bø var innom og kommer nok med mer kvalifiserte notater, samtidig som min tid ikke strekker til. Jeg vil likevel komme med følgende korte kommentarer:

* De vinansvarlige på restauranter som ikke tar inn i vinmenyen Cuvee Pius BA 2010 til 186 kroner (0,375) følger ikke med i timen.

* Keller Kirchspiel Riesling Spätlese 2010 er en utrolig mineralsk spätlese og et funn som matvin - 250 kroner er meget billig for slik kvalitet.

* Keller Hubacker GG viste ekstrem mineralitet og jeg var ikke plaget av høy syre. Hakket hvassere enn RR.

Generelt så det ut til at alle GG-vinene ikke hadde tatt skade av det høye syrenivået og viste flott balanse.

Wichstrøm på besøk - emosjonelle viner

2011-10-05T11:09:00.000-07:00

Lars Wichstrøm måtte ta Oslobesøk på kort varsel og tok imot min stående invitasjon om en middag like ved Ring 0. For de som ikke kjenner Lars er han en av "bartebyens" mest ivrige vinnerder og viser stor generøsitet og gjestfrihet på smakingene han arrangerer - og generøsitet må vi jo gjengjelde. På spørsmålet om jeg skulle tromme sammen den vanlige kretsen, svarte han at nye bekjentskaper neppe var til skade. Heini "Bernaise" Petersen stilte opp og gjentok glansnummeret med entrecote, ovnsbakte poteter og den gule, syrefriske og silkemyke sausen - jeg bli aldri lei av denne klassiske retten. Han fikk imidlertid sterk konkurranse fra unge frøken Bø, med god hjelp fra Sune - ta forresten med kameraet neste gang, du ser jeg sliter - Sune er forøvrig en av Norges beste fotografer - de tryllet frem pannestekte kveitekoteletter med kantareller (trakt og vanlig) - normalt er Merete den råeste på blindsmaking, men denne kvelden var nok maten bedre. Jeg har ikke spist bedre kveite noen gang. Punktum. Entusiastiske Alf van der Hagen viste stor glød og postet noen dager etterpå dette - Jeg er en enkel sjel, og må innrømme at både Giacosas gyldne 1964 og Clos des Lambrays får 100 poeng i min bok. Beste viner jeg har smakt, basta. Er ennå ikke helt kommet til hektene, og deler Lars sitt utbrudd: Ærefrykt og takknemlighet. Og stor glede. Tenker tilbake på møtet med Bruno Giacosa i 2004, til avskjed gav han en Rocche Falletto magnum 99 i gave. Når blir egentlig en slik vin moden, når 1964 fortsatt har så mange, mange år foran seg? - Tenk om Alf kunne tatt et to dagers vikariat i VG og gitt de et grunnkurs i kombinasjonen mat & vin - jeg er dog usikker på om dagens anmeldere i Norges mest leste avis er i stand til å ta imot noe lærdom fra en såpass enkel sjel. Espen Glende hadde tatt turen ut fra skogen med to Coche og en Ramonet - ikke beste kvelden for de hvite, men kjelleren er ikke tom - det vet jeg - og Moestue. Lars tok notater - det gjorde ikke undertegnede - bare i hodet, men jeg smakte en god del av restene senere i uken og mange holdt seg faktisk meget bra.

Lars: Charles Heidsieck Cuvée Charlie 1985 Overraskende frisk med flott smooth følelse uten å være glatt eller banal. Toppen av smakskurven er den absolutt beste. Flott sitrus, litt nøtter, kraftfull, intens og lang. Flott lengde og mousse. Nesten enda bedre enn forventet. Hvilken start! 95p RR: Dette var min andre flaske og den ble kjøpt på grunnlag av MBs glødende smaksnotat i DN - fletter inn dette også - Sammensatt og kompleks duft med hint av kaffe, kjeks, lær, macademianøtter og trøffel. Heilt fantastisk champagne som gjør at svetten pipler frem og spytterefleksen ikke fungerer som den skal. Enorm konsentrasjon på smak med en helt vanvittig lengde. Bedre blir det nesten ikke (97) MB - Mitt notat fra ett år tilbake er like positivt -1985 Charlie er mektig og intens på duft dominert av tørre kjeks, en miks av hvite og gule blomster samt hint av røk. Delikat mousse, sublim syrestruktur der syren nesten virker bitende. Meget konsentrert frukt og ekstrem lengde. Dette er ingen delikat dansende champagne, men power balansert av imponerende syre. Jeg tror alle hadde denne som dagens boblevin. Drikk nå, men det haster ikke. (98) Jeg var like fornøyd denne gangen. Den har nok satt seg litt, mistet ørlite av intensiteten, men ligger likevel langt foran Charlie 79 & 82, smakt fra magnum for noen mnd. siden. Jeg havnet på (96) Lars: Taittinger Comtes de Champagne 1969 For å parafrasere Sønsteby: Gammel dame i godt hold med glimt i øyet, noen skarpe replikker på lur. Har litt gule modne epler, svakt oksydert på nese. Smaken er bedre; vital, lang, intens, ørlite mousse igjen. Ikke helt min cup of tea. 91p RR: Mer min cup of tea dette - for de nekrovinofile - kom seg enormt med luft og vokste i glasset - ble renere og klarere og viste bedre syredrevet intensitet i munnen. Comtes er i utgangspunktet en rik champagne - 1976 for ett år tilbake er eksempelet på det og årgangen gjorde den ikke mindre rik - synd at 69 ikke fikk mer luft og enda mer tid i glasset. Jeg aner noe stort bare den ikke blir "drept" for tidlig. (94+) Veuve Clicquot Lars: Ponsardin Brut 1964 Blind night-cap 1.Veldig, veldig frisk ikke så mye oksydering her, hasselnøtter, intens og lang, ørlite sødme igjen. Null mousse. Nydelig. 94 RR: Jeg har vært innom 6-7 flasker av denne fra forskjellige kjellere - når den synger, da finnes det ikke mye bedre champagne. Jeg liker kombinasjonen av friskhet og toffeekarameller rullet i nøtter - uten syre blir det katastrofe - men absolutt dekadent med syre - lengden var formidabel. Ut over i uken fikk den mer sopp på duft, men misten aldri friskheten. Noe av fedmen forsvant og jeg tipper faktisk at mange ville ha likt den bedre på dag to. (95)

Lars: Domaine Coche-Dury Meursault 1992 Utviklet farge, noe nøtter, ikke premox, lite typiske Meursault-fedme, egentlig temmelig sliten. Allikevel: det er en 19 år gammel kommunevin fra en langt fra topp årgang. Domaine Coche-Dury Puligny-Montrachet "Les Enseignères" 2008 Fast, stram/strukturert så det holder, nydelig sitrus, fyrstikk. Rimelig spesielt at dette skulle være en kommune-vin. 93p Ramonet Bienvenues-Bâtard-Montrachet 1990 Hadde, naturlig nok, sett frem til denne. Hadde dessverre sett sine bedre dager. Enda lengre kommet enn Coche-Dury Meursault 1992. Mye epler, bra lengde. Ikke premox her heller, bare veldig aldersstegen. Selv om mye tyder på at denne ikke lagrer så godt som man skulle ha håpet, så må antageligvis dårlig/varm oppbevaring ta skylden. RR: Mange var kritiske til Coche 92 – jeg forventet dog ikke utpreget fedme i en 20 år gammel Meursault – 48 timer i åpen karaffel har ikke gjort vondt – lukket på nese, men strålende syre og den bærer ikke preg av oksidasjon nå – mangler noe frukt og er en tanke for ”brun”. Pulignyen fra 08 husker jeg som du beskriver den – uhyre elegant, klokkeren og holdt koken selv 48 timer etterpå – tror ikke dette blir en vin for det lange løp, men vil være flott i de neste 10 årene. Ramonet 90 var nok en ”varm” flaske og lignet mye på en annen fra samme kasse.

Kveite blir ikke bedre enn dette - kudos til Merete & Sune.

Lars: Christoffel Urziger Wurtzgarten Riesling Auslese** 1983 God vin, strukturert og fin. Kanskje litt for søt til en spicy Tai-suppe. Litt for lineær for min smak, men har ennå utviklingspotensiale. 90p RR: Tre liter take away thaisuppe fra Cru var strålende - kan du ikke være der, ta da med Cru hjem - den fikk et ekstra kamskjell, selv om det ikke var nødvendig. Jeg tror vinen hadde matchet bedre med en dag i kjøleskapet. Den trenger luft for å vise friskhet og kompleksitet. Rett fra flaske blir den som du beskriver - litt for lineær. Jeg er litt rausere med poengene enn Lars (93) Lars: Eberbach Traminer Rauenthaler Masboorn 1953 Blind. For meg hadde denne alle kjennetegn på en god, men ikke fantastisk, Riesling Rheingau i grenselandet mellom auslese og spätlese. Tippet 1971. Altså på vidotta, men til mitt forsvar, så har jeg aldri drukket en Traminer før (hadde det hjulpet? – Nei). Men årstallet da! 90p RR: Morsom vin fra Heini - han gliste lenge i forvissning om at denne tok de aldri - MB gikk som alle oss andre til riesling, deretter til alle druesortene i Tyskland før traminer sto alene igjen. Jeg tror selv Nordlien hadde slitt dersom han hadde vært til stede. Det sto igjen nok til tre små glass over like mange dager. Den er betydelig mørkere i smaksprofilet enn Eberbachs rieslinger fra 1953. En noe uren skifrig mineralitet med svak petro på duft - kunne hatt mer syre. Jeg er (88) på den.

Lars: Niepoort Projectos Riesling Dócil 2007 kom blindt da vi var godt nede i en spicy thaisuppe - Blind. Springvann med en dæsj lime på farge; frisk, ørlite sødme, rieslingkarakter (de fleste var i Mosel), ok lengde, krisp. Tippet kabinett Rheingau 2010. I etterkant var mangelen på mineralitet tydelig. Veldig artig ringer. Imponerende å få til en så frisk vin langt oppe i Duoro, men føyer seg inn i rekken av elegante Niepoort-viner. 868 flasker produsert. 84p RR: Jeg fikk vinen servert midt i inntaket av den spicy suppen og gikk mot Mosel - smakte den over en uke etterpå og var fortsatt i Mosel, men uten sterk suppe vises tydelig mangelen på mineralitet og syre. Varemerket til MBs blinde viner har vært druetyper som man ikke kan tro det går an å få til på andre steder enn i moderterroiret - jeg burde ha skjønt det, men neste gang blir det vel en annen taktikk;) Niepoort er dyktig. (86)

Lars: Gaja Barbaresco 1978 Blind. Ikke mitt territorium dette, og sørgelig akterutseilt i å tippe hva dette var. Trodde det var eldre Piedmonte og nærmet meg 60-tall. Klassisk på mange måter, mere høstløv enn roser. Angivelig en ikke-optimal flaske i følge Rune. Siste årgang uten barrique. 89p Lars: Gaja Barbaresco 1979 Blind. Mye mere vitalitet her, mørkere, mere krydder, mer av alt, virket langt yngre enn foregående. 93p RR: Dette hadde jeg planlagt i flere år - bare ventet på rette anledningen - siste årgang uten barrique mot tønnene fra helvete - maskuline 78 mot feminine 79 - to diametralt forskjellige årganger. Jeg hadde smakt 78 noen uker før hos Heini - "skitgo" var scoren. 79 har tidligere aldri vist jeg positivt frem og jeg vet ikke hvilken sjel destinert for himmelen som denne kvelden hadde gjemt seg i flasken - kanskje Marilyn Monroe kunne vært en kanditat? 79 viste seg på den beste måten - 78 skuffet og flasken var nok ikke optimal - det har tatt meg en uke å komme over å måtte innrømme at det faktisk kan komme noe godt ut av en liten eiketønne. Enig med Lars i hans score - desverre:)

Lars: Cheval Blanc 1982 Krydder og syre, noen mørke bær på duft, en anelse tobakk i kombinasjon med mint; overraskende tannisk og strukturert i munnen, noe paprika, flott lengde og bra fylde, kompleks. Et (relativt sett) flatt midtparti trekker noe ned. Langt fra det jeg hadde forventet. Ikke i nærheten av en 82-klisje med søtlig frukt. 94p Lars: Cheval Blanc 1990 Masser av kraft, mørke bær, krydder, noe søt tobakk (men langt fra overdreven), nesten over mot kanel. Kompleks. Meget konsentrert og lang. Fremdeles ung og kan bli enda mer kompleks med noe mer alder. 96+p RR: Man parer ikke "skitvin" til Heinis bernaise - det har jeg lært. Begge flaskene ble kjøpt etter mitt eneste opphold i polkø og med en svett kølapp nummer 6 - takk går også til Per Mæleng for sympatisk prising og flasker jeg ellers aldri ville ha kjøpt. Noen snakker ofte om vinene fra Cheval Blanc som "sex in a bottle" og Parker har brukt uttrykkene "sexy, seductive style" og til og med "sexy tannins". Nå har jeg aldri opplevd "sex in a bottle" - det kan selvsagt ha med flaskestørrelsen å gjøre - andre har kanskje hatt "sex with a bottle" - nok om det. 1982 er en omstridt årgang for CB - Christopher Moestue nevnte på tirsdag at vinen var utrolig i ungdommens år for så å bli mer variabel med årene - Heini hadde hatt en "skitgo" 82 et par år før - Parker ga den 100 helt frem til nedstigningen begynte i 2000 med fremdeles respektable 99 før man så moderate 92 i juni 2009. Det virker som Parkers "thick, port-like viscosity to its texture" ble redusert til "this medium to full-bodied wine" og konklusjonen "the previous exuberance and intensity have faded slightly". For meg hadde den syren til 1966 og vinen minnet lite om noen av de mange svakt søtladne utgavene fra 82. 1990 viste derimot potensiale - konsentrert, mørk, eksotisk, balansert, begynnende kompleksitet - her ligger det mye. Igjen morsomt å studere hva Parker har skrevet om denne vinen. Han begynte med "svake" 92-93 i 1992 og "exotic example of Cheval Blanc is captivating because of its opulence and rich, velvety finish". Deretter gikk det motsatt vei av 82 - innom perfekt score i 2003 - til slutt 98+ i 2009 med "The gorgeously expressive aromatics are followed by a full-bodied wine revealing abundant glycerin as well as elevated alcohol, but it is not hot, and nothing is out of place. Expansive, rich, and revealing the nuances and complexity that come from bottle age, it is at its peak of maturity where it should remain for another 10-15 years". Bedømt ut fra disse to flaskene var vel alle enige i Parkers vurdering. Jeg er (93) på 1982 og (97) på 1990 - den siste når vel toppen en gang rundt 2030, men ingen får skamfølelse av å åpne den nå.

Lars: Clos des Lambrays 1938 Blind. Flott rubinrød med mursteinskant, relativt lys; enorm friskhet og eksotisk krydder på duft sammen med et whiff av sødme og nesten noe bærpreg. På grensen til mystisk; Følger opp i munnen, veldig lengde, krydder friskhet og konsentrasjon, noe bærpreget sødme. Elegant og kompleks. Tippet pinot 1978. En aldeles fabelaktig vin. Suveren flaske. 99p Lars: Aloxe-Corton 1er Cru Fourniéres, Michel Couvreur 1964 Blind. Ut fra fargen: Schilcher? Også faktisk noe ripspreget i munnen, frisk, bærpreget, anelse mineralitet. Bra lengde. Ikke i nærheten av å tippe riktig. RR: Etter to tidligere flasker av 1938 åpenbarte den ultimate pinotmagien seg i den tredje - frøken fikk de våte og slørete dådyrøynene - Alf tok helt av og forlot de intellektuelles verden og da savnet nok Sune kameraet - Lars og Espen ble helt stille, men Lars' notat viser jo at opplevelsen måtte ha vært god - Heini kom med uttrykk klart sterkere enn "skitgo". For noen måneder siden noterte Professor Øien dette etter flaske nummer en "Nei, det skal ikke være 1983 ☺ . Flott, klar, moden rustrød farge, gedigen pinotnese. Innledningsvis noe metallisk i ettersmaken, det blåser fort over. Lang, intens og fokusert – forbløffende ungdommelig! God ”grip” i strukturen, tydelige tanniner. Blir bare bedre med luft og lett økende temperatur. En nesten ”brandy”-aktig sødme, litt røyk, animalske toner kommer etter hvert – endrer seg masse i glasset. Nydelig og fascinerende vin! (93) ". Øien skulle ha vært med på flaske tre! Alle som har hatt den perfekte, modne røde burgunderen vet hvor forførende opplevelsen kan være. Jeg kunne aldri forestille meg å felle en tåre over den ulimate Baroloen, men i rett setting og denne vinen tror jeg det finnes en teoretisk mulighet for at det kunne ha presset seg frem en ørliten dråpe - kanskje ikke så maskulint å innrømme det, men slik er det. Man kan ikke beskrive denne vinen med andre ord enn metaforer - en slik vin fortjener ikke kjølige beskrivelser av syre, tanniner og frukt - dette er en annen verden. Det nærmeste jeg kommer måtte være å mane frem tanker der jeg befinner meg i et krydderduftende arabisk harem, omslynget av den fineste silke og det som verre er. Stor vin fremkaller sterke følelser - dette var stor vin - noe å huske! Godt at Lars er professor i psykologi - flere kan trenge behandling for ettervirkingene av denne vinen - ferske burgundere blir aldri det samme igjen. Perfekt score. Takk.

Lars: Gaja Barbaresco 1964 Blind. Gammel Piedmonte på farge. Tørkede nyper, utpreget syre og friskhet, ren. 94p Lars: Giuseppe Mascarello Barolo Riserva 1964 I etterkant er det jo helt forferdelig, men her glipper hukommelse og oppmerksomhet. Lars: Bruno Giacosa Barolo "Goldlabel" 1964 Blind. Lys gul-rød. Veldig, veldig intens, et hint av sødme, frisk, lineær, faktisk nesten strukturert. Første del av smakskurven gir noe sødme og eksotiske krydder som viker plass til en veldig lang og syrlig avslutning, hvor det faktisk er noen tanniner igjen. Ærefrykt og takknemlighet. Gjenværende flasker i verden telles på en eller to hender? 97p Lars: Francesco Rinaldi Barolo 1956 Blind. Gjettet faktisk årgangen, men det var litt juks, siden dette var en langt svakere vin enn de foregående og siden det åpenbart var en Piedmonteser, og mistanken var berettiget: Bursdagsvin, takk Rune! Og den beste 56 jeg kan vente og få. RR: Det er nesten umulig for meg å formulere et notat for disse vinene etter å ha gjenopplevd Clos des Lambrays 1938. Jeg kommenterte kort følgende etter Wichstrøms innlegg på et annet forum: Gaja 1964 var den samme gode strukturerte utgaven, men ørlite mindre frisk enn vanlig. Synd du ikke helt fikk med deg Giuseppe Mascarello Barolo Riserva 1964 – jeg har vært innom en del vanlige 64, men denne viste mye bedre frukt og balansen mot tanninene var perfekt. Laget på en tid der de ikke fant det viktig å vise mørk farge på vinen – minnet jo mye om tynn ripssaft – stor vin. Dette var andre flasken av Giacosa ”Goldlabel” 1964 – for en nebbiolonist vil jeg kalle det perfeksjonisme – ekstrem friskhet paret med modent preg – en emosjonell vin for de som har et forhold til Barolo – jeg går glatt til 99 om poeng må på papiret. Du har nok holdt deg bedre enn F. Rinaldi 1956 – den var noe sliten. Dette var veldig kjølige notater og yter overhode ikke Giacosa 64 rettferdighet. Man blir ikke forført på samme måten av en stor barolo som en rød burgunder - spesielt ikke samme kvelden. Jeg tror jeg kan si at av alle flasker fra 60-tallets Piemonteviner så er dette epokens største vin. Brunos Barbaresco Speciale 1964 er ikke langt unna, men Baroloen med frukt fra Faletto setter jeg et lite hakk høyere. Hvordan vinen har klart å kombinere det modne preget med frukt og friskhet er over min fatteevne. På mange måter går tankene mot enoteque utgaver av champagner fra sekstiårene. De forener også friskhet med det modne på nesten samme måten - i bunn og grunn et paradoks, men innholdet i flasken beviser jo at det er mulig. Giacosas Riservaer har fått et noe varmere preg med årene - noe skyldes nok endringer i klimaet og noe må tillegges vinmakingen. Den eneste utgaven fra mesteren i nyere tid som vil komme i nærheten av 64 tror jeg vil være 1996 Faletto Riserva - 32 år er det mellom vinene - regnestykket og min alder gjør meg nesten litt trist.

Lars: Quintarelli Amarone Riserva 1978 Blind night-cap 2. Tobakk og veldig mørk sjokolade samt en fantastisk syrlighet på duft; tørr, frisk og syrlig (!), noe tørket frukt, dadler er det nærmeste (men som jeg aldri klarte å plassere helt, og vaklet frem og tilbake om den var behagelig eller ikke – kanskje mer ‘interessant’), hestemøkk (høres ut som et elevert notat om Musar, men langt fra det smaksmessig). Voldsom konsentrasjon. Imponerende og overraskende. Tippet Dal Forno 88 (men har jo ikke smakt det). Veldig langt fra ung og søtlig Amarone. 96p RR: "Jeg liger ike amarone" sa Heini - det var før denne - nå liker Heini moden Quintarelli. Lars tar den på kornet og jeg er enig i beskrivelsen og score. Den er ikke like god som hans 1971 Riserva, men du verden. Etter etter par dager i kjøleskapet viser den mer syre og tobakk. Dette er ikke mye forførende - her er det power, muskler og driv, men likevel pent pakket inn. Sødmen er sensorisk lagret bort etter 30 år i kjelleren og vinen tåler fint 10-20 år til.

Lars: Beppe Marino Passito di Marsala 1941 Night-cap 2, i gangen i påvente av taxi, av melkeglass. ‘Dekantert’ i 4 uker. Utrolig viskositet, fylde og intensitet, tobakk, mørk sjokolade og mengder av kakaopulver, sødme, plenty med syre, nesten animalsk og gud vet hva. Vil Murana Creato 1976 bli slik om noen ti-år? 97p RR: Da har jeg ikke mer å gi og takker Lars for høyeste score noensinne tildelt en vin servert i melkeglass i gangen:)

Vil vi se et felles nummer av D2 neste gang?

Lars W. til høyre - på tide å gå inn for landing.

Château Pétrus 2007

2011-10-04T15:02:00.000-07:00

Det var veldig hyggelig av Strøm og Bibendums vinmesse å ha tilgjengelig en flaske Château Pétrus 2007 for smaking. Årgangen fikk en varm vår - våt og kjølig juli og august - og en perfekt september. Det sies at områdene som normalt gir raskest modne druer laget de beste vinene. Vinmarken til Pétrus er på 11,4 hektar og ligger på et platå i den østlige delen av Pomerol beplantet med 95 % merlot og 5 % cabernet franc, og gjennomsnittlig 40 år gamle vinstokker. Mens områdene rundt platået består av grus og leirerik sand så består indrefileten av en høy andel jernrik leire - crasse de fer. Den lave produksjonen på 2 500 kasser og noen perfekte 100-poengs score fra Parker har drevet prisene i været. Jeg gjør mitt beste i å knekke koden, men årgangene 79, 83, 85, 86 og 96 - alle siste året - har absolutt ikke forsvart prisen. Hva så med dette glasset 2007, servert av Sommelier Liora? Den virket noe lukket på duft - nesten sjenert - forsiktig rotering av glasset bringer frem mer varme i form av nedlagte plommer og snev av krydder - ikke lett å tolke hva som ligger skjult her. I munnen noe helt annet - dette er langt fra munnfølelsen til årgangene over - sensuell og myk med bløt tekstur og mer enn perfekt balanse - sjokolade, mocca og en anelse salt. Finstøvete eller kanskje nesten siltaktige silketanniner kjærtegner munnhulen. Aldri har jeg inntatt en så behagelig tidlig årgang av topp Bordeaux. Dette er en vin alle vil like - den er kanskje ikke umiddelbart utfordrende for intellektet, men man blir riktig glad etter et glass. Vil den med tiden utvikle mer kompleksitet? Definitivt lav syre, bra konsentrasjon og mer kjølig enn varm frukt. Hvordan spå fremtiden til en vin som drikker så fantastisk i ung alder? Ikke godt å si - lesning av gamle notater skrevet tidlig for store årganger beskriver ofte vinene mye likt slik denne årgangen drikker nå. Haakon Svensson beskriver i 1956 den bløte, harmoniske fylden til 1947-årgangen, og 47 har jo som kjent laget mange legendariske viner. Parker er svakt pessimist - The delicious 2007 is the first Petrus in a number of years that can be drunk immediately - og gir den 91 poeng med drikkevindu frem til 2025. Neal Martin ser ut til å ane skjønnhet og skriver - Needs patience – but worth it! - han angir ikke drikkevindu. Jeg gir presentasjonen av vinen perfekt score og selve vinen 93, men blir ikke overrasket om den blomstrer opp en gang i fremtiden.

Restaurant Oscarsgate

2011-09-14T14:43:00.000-07:00

Dette var et besøk uten tanke på å poste noe som helst, men bildene ble lagt inn i "minneboken" og noen få konkluderende ord er på sin plass - spesielt med tanke på at Restaurant Oscarsgate, som i 6 år har ligget i Pilestredet 63, nå stenger i slutten av juni 2012. Websiden forteller at de er på utkikk etter nye lokaler og vil etter planen åpne igjen i september samme år.

For å være ærlig har jeg lurt på hvorfor de ikke har flyttet for mange år siden. Dette er et lokale som egner seg for røff stemning a la Palace Grill og ikke service på det nivået det legges opp til i denne trange "leiligheten" med plass til kun 8 bord. Formell servering hører hjemme i større rom og virker gjerne kunstig og noe påtrengende i trange omgivelser - uansett hvor dyktige servtørene er - og dyktige er de i denne restauranten. Restaurant Fem Bord i Trondheim fremstår med sine 3 bord mindre, nesten som en ballsal til sammenligning.

Kjøkkenet har siden oppstarten hatt en dreining fra retter med mange ulike enkeltstående smakselementer - i den tidlige fasen gjerne dekonstruert og presentert i form av et utall små "terninger" eller "sylindere" på tallerkenen - til i dag en mer "klassisk" stil. Denne kvelden mot spansk/italiensk - en miks mellom Osteria Francescana i Modena, varianter av Gualtiero Marchesis "åpne ravioli", spanske klassisk/moderne Arzak og hint av Akelare representert ved tuben på bilde 6. Utfordringen til Chef Bjørn Svensson er at han i denne menyen hadde to retter som fremsto med magisk perfeksjon. Desserten på bilde 17 lå skjult under et lokk og man kunne frykte et sammensurium av smaker - neida - hver eneste skjefull åpenbarte nye veldefinerte smaker uansett hvor mye man "rotet" under flaket - en gastronmisk polyrytmisk opplevelse! Hummeren var likedan - kan ikke gjøres bedre. Med to retter som sprenger skalaen gjør kjøkkenet det vanskelig for seg selv - andre gode retter oppfattes lett som dissonans og ganen reagerer på ørsmå detaljer. Uavhenig av dette var to av rettene faktisk noe for salte selv for de med høy toleranse. En musiker ville ha oppfattet dette måltidet som ikke helt dynamisk perfekt - styrkevariasjonen i "musikken", volumendringene og forskjellen mellom topp og bunn ble en aning for stor. La det dog ikke være tvil om at dette er et av Norges fem beste kjøkken. Lokalisert i Italia/Frankrike/Spania, i et noe større lokale, hadde det enkelt kvalifisert for ** i den røde guiden og mange restauranter med *** hadde også fått konkurranse.

Vinkartet er preget av kvalitetsviner med priser som reflekterer hva man må ha av påslag for å forsvare lønnsom drift med kun åtte bord. Vimenyen var ikke perfekt. Her har Maaemo lagt listen høyt i Norge. Rause påfyll var det, men for lite samklang mellom mat og vin. Med så mange retter ble det samkjøring med samme vin til flere retter. En gikk gjerne godt til første retten, mens det sviktet litt på den andre. Oscarsgate har her et potensial for forbedringer dersom de vil helt til topps.

Uansett en meget flott kveld og jeg ser frem til større lokaler - klikk på bilde 9 - et estetisk mesterverk, og nå også mitt nye skjermbilde på PCen.

1995 Domaine François Raveneau Chablis Blanchots & 2002 Butteaux

2011-09-12T12:17:00.000-07:00

Jeg tipper at 90 % av alle Raveneaus chabliser åpnes før de har nådd begynnelsen av modningsplatået. Siden restaurantene ofte får store kvoter av denne produsenten ryker nok mange flasker til og med før de er kvitt barndommens eikepreg. Selv om Raveneau bruker eikefat med alder opptil 15 år og bare fornyer 10% av tønnene hvert år, så ligger det et tynt "fatslør" over hans viner de første 4-6 årene - dette har også sin årsak i at han sverger til å bruke "feuillettes" som jo bare tar 132 liter vin. Siste uken passerte to flasker forbi innenfor min rekkevidde - 1995 Blanchots & 2002 Butteaux. Blanchots 12,71 ha. ligger blant de syv små vinmarkene i grand cru-åsen i Chablis. Gjerdrum & Marthinsen skriver i den eminente boken "CHABLIS" at denne marken har fått et noe ufortjent dårlig rykte og at manger stiller spørsmål ved dens grand cru-klassifisering. Mye går på vinmarkens avdempede jordmonnspreg i forhold til den magrere og mer mineralrike jorden i for eksempel Les Clos og Valmur. De skriver videre at Blanchot "virkelig kler en diskret eikekledning" samt at vinene herfra er den minst lagringskrevende av grand cru-vinmarkene. Vår 1995 Blanchots bar lite preg av tidlige smaksnotater som visstnok fremhevet en fyldig vin med noe søtlig frukt og medium syre. Burghound var ikke særlig optimistisk i 2003 med - "Advanced but not aged aromas of honeysuckle and a pretty mineral nuance lead to sweet (in the best sense), round, delicious, nicely detailed flavors of excellent length. While there is reasonably good power, the '95 Blanchots is more a wine of elegance and finesse. This should continue to improve for another few years and I would elect to start drinking this in earnest in two to three years. og 89 points" - det er lov å ta feil. Det var ikke mye "sweet" over denne. Hyperelegant nese med hvit blomstereng samt overtoner av østersskall. Krystallklar frukt i munnen med antydning til honningtoner samt kalk - kanskje den vinen som har vist reneste frukt på lang tid. Jovisst er det "a wine of elegance and finesse", men man trekker da ikke for det? Dette er relativt sett mer en "pleasure" chablis og har lite å gjøre med for eksemplel 1996 Les Clos som skle forbi for et par måneder siden. Den kunne ha vært hugget ut av en massiv stenblokk - jeg har ikke smakt maken til chablis med tanke på intensitet og mineralitet. Jeg tror dog at 95 Blanchot sensorisk vil fortsette å utvikle mineralitet på bekostning av frukt, og de som liker det må gjerne la den ligge noen år til i kjelleren. Jeg mener også at den ennå ikke er helt optimal til østers - jo mer mineralsk, jo bedre blender vinen med østersen etter min ringe mening - og fersk chablis synes jeg ødelegger mer enn den tilfører - smak og behag. Drikk nå - 2020. (95)

2002 Butteaux kommer fra det Gjerdrum & Marthinsen har døpt til Montmains-åsen - (Montmains 37 ha.), Foréts (21 ha.) og Butteaux (40 ha.) - "Butteaux er en mer steinet vinmark som gir litt mer strukturert, kompakt, jordsmonnspreget Chablis." og "En Montmains krever tid for å forstås fullt ut." Denne flasken bekrefter dette - etter en time i dekanter begynte den å vise noe - den manglet Blanchots glassrene frukt, men hadde et mye sterkere kalkpreg mikset med sitrus og snev av hasselnøtter og østersskall - den mineralske intensiteten minnet på mange måter om Kellers Riesling G-Max 2008, uten forøvrig sammenligning. Definitivt mer rustikk enn Blanchot, men det ligger mye begravd i "kalkbruddet". Syre og lengde er på samme nivå for de to chablisene. Gi den tid - 10 år til burde være perfekt - da antar jeg at man "kan smake jordsmonnet" - med dette er jeg ikke enig i Burghounds - "A knockout that has reached its peak though it should be capable of holding at this level for up to another decade" - no peak yet - Drikk 2020 -2030. (93+)

Perfekt match dersom man har tid til å vente på mineralene . . .

1993 Comte de Vogüé Bonnes Mares

2011-09-10T04:31:00.000-07:00

1993 er en meget omdiskutert årgang for røde burgundere. Clive Coates MW betegner den slik - ".. a fine red wine vintage. The colours are excellent, the acidities fine, the structures very good, and the tannins sophisticated"..."the wines have concentration. And they have breed." - og gir årgangen 17,5 poeng, eller mellom "very good indeed" og "fine plus", men bak årgangene 1995, 2002, 1990, 1999 og 2005, og foran 1988, 1996, 1989, 1998, 1991, 2004, 2001, 1997, 2000, 1992, 1994 og til slutt på bunn - 2003. Per Mæleng skriver i januar 2011: "Den nok beste årgangen på 1990-tallet, og totalt sett en av de beste røde årgangene i Burgund siden slutten på 1950-tallet. De gode er forbausende unge med fersk frukt, stor fargeprakt, god syrlighet og ikke minst faste tanniner. Siden sist har jeg stort sett bare smakt gode eksemplarer, og her er det absolutt ingen hast. Dessverre er det ikke mye å finne i markedet for tiden, men skulle det dukke opp gode eksemplarer, er det bare å plukke dem opp. Det er en stund siden 1993’ernes gode kvaliteter ble regnet for å være en hemmelighet, så vær forberedt på å betale for dem. De er røffe viner, men de beste er virkelig gode på en fersk, syrlig, konsentrert og tørr måte. Aller best er årgangen nord for Beaune. Engel laget noen av årgangens beste viner. Angerville leverte også varene."

Bob

Parkers webside gir i dag årgangen 85 i Cote de Nuits og 80 i Cote de Beaune (fra 2003 & Rovani), men årgangen ble bedømt ned av Rovani i 2001 med 76 i Cote de Nuits og 68 i Cote de Beaune etter fra starten av å ha stått stabilt i seks år på 87 i Cote de Nuits og 87 i Cote de Beaune. Dette skapte for knappe 10 år siden noen av de mest heftige vindiskusjonene jeg har sett på nettet og temperamentet toppet seg i mai 2002 med Rovanis innlegg "Parker, Burgundy, and Know-Nothingitis". I dag ligger denne diskusjonen med über-Knausgårdsk lengde godt skjult og bare tilgjengelig for betalende medlemmer. Rovanis klare målsetting var å skrive et glødende forsvarsinnlegg for Parker med kraftige angrep på alle de som hevdet det Rovani beskriver som "I’d like to discuss the politically correct stance that Parker knows nothing about Burgundy. " Det 2667 ord lange innlegget beskriver Parker som redningsmannen i Burgund - "The land was dying and the wines were poor. Yes, there are exceptions to this last statement, but overall, the wines produced in Burgundy in the seventies and early eighties are nothing to fight over. " . . . "So along comes Bob ... and he writes the truth. He knew what Burgundy was capable of producing and found that most of the wine was simply crap, and he wrote it. For the next seventeen years Bob was the only critic to call a spade a spade. When the wine sucked he said it." . . . "Every other critic in the world fell for that verbal diarrhea except one: Bob. He called a spade a spade while others basted the region in glory." Aldri har jeg vel lest et innlegg mer likt ingressen til en Rambo-film og "how Rambo single-handed saved the world" eller i dette tilfellet Burgund - andre vil finne likheter mot Andre Moseboks "Slik reddet Herren Israel fra egypterne den dagen" - og noen burde faktisk skrive en egen bok om Rovanis lange post og de påfølgende kritiske tilsvar. Jeg har dog heller ikke bare gode erfaringer med årgangen. Den største skuffelsen var DRC La Tache 1993 for 3-4 år siden, mens en nylig Henri Jayer Vosne-Romanee 1993 imponerte stort. Uansett er jeg mer positiv til 1993 nå enn bare for noen få år siden.

OK - denne gangen handlet det om en flaske 1993 Domaine Comte Georges de Vogüé Bonnes Mares - Parker skrev følgende i august 1995: The Bonnes Mares reveals an impressive dark ruby color, a tight, reticent bouquet, medium body, high, hard, astringent tannin, and a compact, concentrated feel in the mouth. It is not a sure bet given the elevated tannin level, but it is a well-made, promising Pinot Noir that should be cellared for 6-7 years. The 1993s produced at this renowned estate are backward, stern, structured wines that optimists will deem successful if the fruit holds and the tannin melts away. 87 points. Vi lot den få en time i dekanteren før den endte opp i glasset. Parkers notat beskriver eksakt hva han fryktet var det store minuset med årgangen - if the fruit holds and the tannin melts away - alt er enklere 16 år etter Parkers spådom - "kjemien" har gjort som forventet og gått løs på tanninene - er det nok frukt igjen? På duft er det umiddelbart vanskelig å plassere vinen i Burgund og aller minst fra Chambolle-Musigny. Med lufting i glasset beveger den seg i riktig retning og fremtvinger en sky eleganse - dog et godt stykke fra frøken Bøs metafor - prima ballerina - brukt i hennes bok fra 2010 om vinmarkene i Chambolle-Musigny. Av utviklingen i glasset ser jeg fort at dette er en vin man burde drikke alene over fem timer - først da vil det være mulig å følge utviklingen på en korrekt måte. Det ligger noe her som vil ut, men tiden har ikke kommet ennå. Det finnes ikke skogbunn på duft - kun mørk frukt og intens blomsterhage mot fiol samt hint av pepper. I munnen solid, fast konsentrert mørk frukt og det Mæleng ville kalt "faste tanniner" eller Parkers 1995-utgave med "high, hard, astringent tannin". Jeg er mer mot "faste tanniner" med svakt rufsete kanter - ingen fare dog - "the fruit holds" - her kan bare kjemien fortsette å arbeide ca. 10-15 år til og man vil begynne å ane konturene av en strålende vin! Lengde og syre er allerede upåklagelig og mineralene dukker nok opp en gang. Drikk 2025 - 2040. (95)

Det burde snart være tid for en omfattende horisontal med røde burgundere fra 1993?

Château Palmer 1970 - 1971 - 1979 - 1999

2011-09-09T12:30:00.000-07:00

Jo flere flasker som åpnes av Château Palmer, jo mer overbevist blir jeg om at dette slottet holder et høyere nivå enn det resultatet av 1855-klassifiseringen tilsier - nemlig tredjevekst. Det er tydelig fra oppsummeringen av slottets historie nederst, at vurderingen av vinens kvalitet - dog kun vurdert ut fra pris i 1855 - kom på et noe uheldig tidspunkt med 100 % nyplanting av vinstokkene, samt flere lite gunstige eierskifter like før 1855. Det var derfor moro å sitte samtidig med årgangene 70, 71, 79 og 99 foran seg, og min konklusjon er at Château Palmer må være blant de 5-6 beste slottene i Bordeaux når man skal vurdere hva som ble laget av vin på det noe ujevne 70-tallet. Noen påstår faktisk at Palmer utmerker seg best i svake årganger. Et fellestrekk for alle vinene er det jordlige preget, nesten mot myr - anes bare svakt for 99 og mer markert for de tre andre årgangene - tanninene er generelt slepne og runde - samtidig viser de eldste meget flott syre og det samme kan anes begravd under massiv frukt i 1999. 99 har ennå for markert fatpreg, mens de andre viser flott balanse mellom fatspice, syre og frukt. Den feminine, elegante og nesten burgunderske stilen forsterkes med alder og alle viser kjølig rød frukt på smak. Palmer 70 - 31 % CS, 44 % M, 16 % PV, 9 % CF ble høstet fra 26.09 til 16.10 - smakt en gang før og denne flasken var på samme nivå - hakket friskere enn 71 & 79 - flott lengde. Drikk nå - 2015. (93+) Palmer 71 ble høstet fra 30.09 til 13.10 og burde interessere Øyvind Haug - kom seg mye med lufting og viste sublim friskhet - noe mer tobakk og skogbunn enn 70. Drikk nå - 2015. (92) Palmer 79 - 58 % CS, 36 % M, 4 % PV, 2 % CF ble høstet fra 03.10 til 16.10 - er svakt grønn på nese, noe spinklere struktur og frukt er vel et resultat av årgangens høye avkastning, men også denne var frisk med medium lengde. Drikk nå. (88) Palmer 99 - 48 % CS, 46 % M, 6 % PV ble høstet fra 17.09 til 01.10 - er for ung dersom du ikke finner glede i fatpreget - noe de fleste smaker av seg med årene - elegant på duft, flott konsentrasjon som lover godt om 15 år, strukturert vin for lagring, sødmefull dyp frukt, svak skogbunn som nok blir mer jordlig med lagring. Drikk 2025 - 2035. (94)

70 -71 -79 -99

Et forsøk på en kort oppsummering av slottets historie basert på diverse nettinformasjon blir slik:

1748 - Château d'Issan deles av arvingene i familen Foix-Candale og 50 hektar vinmark kommer i hendene på familien Gascq og får navnet Château de Gascq.

1814 - Enken, Madame Marie Bumet de Ferrière, til den siste arvingen, Blaise Jean Charles Alexandre de Gascq, i familien Gascq selger eiendommen til engelskmannen, General Charles Palmer (1777-1851). General Palmer kriget under Wellington i den britiske armeen og ankommer i 1814 Bordeaux på veien tilbake fra slaget om Toulouse. Han møter enken som er på vei til Paris for å kvitte seg med slottet og slår umiddelbart til med 100 000 francs som kjøpesum.

1831 - Generalen har kjøpt mye land og eier på dette tidspunktet 163 ha. - av dette er 82 ha. vinmark i Issan, Cantenac og Margaux - slottets vin er meget anerkjent og sidestilles med Château Margaux og Château Beychevelle. Palmer selv oppholder seg stort sett i England og vinen får innpass hos overklassen - driften av slottet styres av to franskmenn, mens generalen lever det glade liv i Londom som "aide de camp" til Prinsen av Wales.

1843 - Finansielle problemer har bygget seg opp over flere år samt en del lite heldige eksperimenter med nyplanting av vinstokker, og Palmer blir tvunget til å selge slottet til Françoise-Marie Bergerac med et større tap.

1844 - Fra dette året og samtidig med spredningen av oidium i Bordeaux styres slottet i en periode på ni år av Caisse Hypothécaire de Paris.

1853 - Caisse Hypothécaire de Paris selger til brødrene Isaac and Emile Péreire - de jobbet innen bankvesenet samt bygging av jernbaner og var konkurrenter til den berømte familien Rothschild - oidium fører til store problemer og innen 1858 er alle vinmarkene plantet med nye vinstokker.

1855 - Palmer klassifiseres som tredjevekst (Troisièmes Cru) i Médoc sammen med Kirwan · d'Issan · Lagrange · Langoa-Barton · Giscours · Malescot St. Exupéry · Boyd-Cantenac · Cantenac-Brown · La Lagune · Desmirail · Calon-Ségur · Ferrière og Marquis d'Alesme Becker

1857 - Arkitekten Burguet blir engasjert til å bygge dagens château og bygningen står ferdig i 1860 med tydlig inspirasjon fra Château Pichon-Baron.

1870 - Eiendommen er nå på 177 ha. derav 109 ha. er vinmark.

1889 - Société Civile Péreire ble stiftet og står som eiere gjennom en lengre periode der mye land selges tidlig på 30-tallet.

1936 - Det finnes en Château Palmer Blanc i denne årgangen og slottet laget et lite antall flasker hvitvin på denne tiden. Det undersøkes nå om denne tradisjonen skal tas opp igjen.

1938 - Det siste salget fra Société Civile Péreire finner sted og kjøperen oppretter syndikatet Société Civile de Chateau Palmer som eies av familiene Sichel, Ginestet, Mialhe og Mähler-Besse.

1961 - Palmer laget en av de mest berømte vinene i Bordeaux i denne superårgangen.

1963 - Château Desmirail ble kjøpt like før andre verdenskrig og i årgangen 1963 tappes Palmers viner merkelig nok som Château Desmirail.

1995 - 42 temperaturkontrollerte ståltanker ble installert for å bedre forholdene under fermentasjonen og de store trefatene forsvant.

1996 - Petit Verdot ble besluttet prioritert i favør av cabernet franc og utgjør nå ca. 8 % av blenden. En dansk rektor ble dette året så imponert over slottet at han tilbød studenter fra Danmark til innhøstingen av druene - hvert år deltar mellom 70 og 120 studenter.

2004 - Palmer styres nå av nyansatte Thomas Duroux, tidligere vinmaker hos Tenuta dell'Ornellaia. Dette er første året de lager ca. 100 kasser XIXth Century Vin de table - en miks av 15 % syrah fra Nord-Rhône og 85 % Château Palmer - en vanlig metode i pre-appellation controllée era for å jekke opp kvaliteten i dårlige årganger - de utførte en "Hermitagé". Slottet holder årlig tilbake 50 kasser for å se om vinen vender tilbake til en elegant Margaux - denne vinen ble også laget i 2006 og 2007.

2010 - Arbeid starter med å fjerne alle pumper og kun gå over til bruk av gravitasjonskreftene - det bygges en liten kjeller for å gjøre eksperimenter med hvitvin og faktisk en vin de paille.

2011 - Vinmarken på 55 ha. er plantet med 47 % cabernet sauvignon, 47 % merlot og 6 % petit verdot. På 50- og 60-tallet var andelen av merlot oppe i hele 60 % i enkelte årganger - ca. 10000 vinstokker pr. ha. - Grand vin Château Palmer produseres i 11,000-12,000 kasser - andrevinen Alter Ego de Palmer, 7,000-8,000 kasser.

En uvanlig seriøs Stomperud på dette bildet som
faktisk av den grunn kan ha en høy verdi blant
samlere.

Et nærbilde av øyeeplet litt senere på kvelden.

Giuseppe Rinaldi Barolo 1969 og et besøk.

2011-09-06T12:08:00.000-07:00

"There is no doubt about it, Giuseppe Rinaldi`s fine Barolos are among the best produced. It´s Barolos like these that can convince skeptics that the Langhe does indeed produce worldclass wines" - dette skrev Wasserman i 1985. Enkelte kan ha fått det inntrykket at Rinaldi har blitt oppdaget av Galloni og den norske vinpressen for 6-7 år siden - det er ikke riktig - Rinaldi har historie tilbake til 1890, men mye av vinen har blitt solgt direkte til kunder og har aldri nådd "massene" av vindrikkere. Produksjonen på rundt 30 000 flasker har heller aldri ligget usolgt lenge og jeg jubler for hver flaske som dukker opp av gammel Rinaldi - dette er verre å finne enn Petrus. 1969-årgangen karakteriserte Wasserman som "average" fra starten av - i 1985 skrev han: "For today, we rate it at zero" - ikke mye håp med andre ord - litt Senterpartiet. Nå har jeg lært at Wassermans drikkevinduer ikke alltid er å stole på og jeg tar det mer som et kvalitetstegn for årgangen at Conterno laget en Monfortino dette året - ingen riservaer fra Giacosa trekker dog ned.

Korken på Giuseppe Rinaldi Barolo 1969 kom ut hel og pen og var av eksepsjonell kvalitet. De fleste 40 år gamle korker går opp i småbiter - denne var fast og fin, fuktig og med bra spenst. En rask smak tilsa ingen dekantering - umiddelbart svakt metallisk på nese, men ingen tegn til maderisering. Den eneste riktige måten å nyte en slik flaske på er med jevne mellomrom å helle noen få centiliter i glasset. Pen farge i glasset som bildet under viser. Nesen starter ut feminint, for å bevege seg mer mot det maskuline. Rød frukt, asfalt og hint av tørket timian, samt en dråpe kjøttkraft på duft. Saftig i munnen med flott syre. Sursøt rød frukt og tanniner mer som finstøv under overleppen. Med tiden går tanninene mot finknust stein, men hele tiden mikset med imponerende fast rød frukt - stygt å si at frukten er opulent - det er den absolutt ikke. Dette er stramme saker, men meget ren i stilen. I et intervju med Galloni i 2005 uttalte Rinaldi: "In the past, we always made Barolo by blending grapes from different vineyards with different characteristics and positions. For example, we would use grapes from La Morra and Barolo to give elegance, and grapes from Serralunga or Castiglione Falletto to give structure. The resulting wine had a balance of acidity, body and tannins with a lot of overall harmony. That is the real tradition." Jeg tenderer til å være enig - dette er ikke Burgund, hvor forskjellen mellom vinmarkene er mer subtile. Barolo går mer på forskjellen mellom større områder i sonen.

Noe for Jotun? - Nebbiolorødt.

Etter en time bytter jeg fra det store Riedel Burgundy Grand Cru glasset til Vinum serien. Glass har betydning - spesielt på duft. Mer veldefinert nese nå - tørkede roseblader - fortsatt meget syrefrisk i munnen, stram, smal, litt jord, stein, edeltre, drueskall - fruktbildet er ikke ulikt en gammel Nuits St. Georges Vaucrains fra Chevillon - flott lengde. Avslutningen er som å spise stein, men med den flotte balansen mellom frukt, tanniner og mineraler som bare gammel nebbiolo kan fremvise - heller kun en god 40 år gammel flaske av ti, enn ni gode fra 2004. Sitat fra samme intervju med Galloni: "Nebbiolo is one of the few varietals in the world that can produce noble wines with great aging potential, wines that can develop complex aromas and ethereal, tertiary nuances. That is what I am after. I don’t feel any need to follow modern trends, to make wines that are easy to understand. I want to make wines that are difficult, and that invite discussion and debate. I prefer to have wine that is fragile, even with small defects, over a wine that is manufactured in a cellar." Nesten flaut å gi seg hen på poeng når det gjelder denne produsenten - han får ha meg unnskyldt - min beste 69 noensinne - 1969 - Det må være dette Roberto Conterno fikk til i håpløse 2002 - vinbonde over årgang. Drikk nå - 2015. (95)

Et besøk i januar 2011 viste at Giuseppe Rinaldi ikke bare er erkekonservativ med tanke på vinmaking. Da en profesjonell fotograf i følget pakket ut det rimelig avanserte fotoutstyret, brumlet Giuseppe litt og hentet husets kamera - Leica - ikke siste modellen tror jeg. Jeg sakser litt fra Leicas corporate values - Pictures taken with Leica lenses not only highlight the quality of their major aspects such as contrast, resolution and beautiful pictorial rendition but also demonstrate the capabilities of Leica products with regard to design, performance, and the ability to capture natural expression - jeg kunne nesten sagt det samme om Rinaldis Baroloer - Leica følger opp Rinaldis filosofi med - In today's market, many products attempt to attract buyers with countless features and unusual forms. Almost anything is possible. But it is often the things that appear simple which prove to be the most difficult to attain - her kan vi trekke analogien mot enkeltes bruk av barrique, rotofermentere, "reverse osmosis machines" etc. - But it is often the things that appear simple which prove to be the most difficult to attain. . . .

Jeg besøkte også Rinaldi i ferien 2010 - Giuseppe hadde et par uker før besøket brukket foten i en liten motorsykkelulykke og ville ikke være oppegående før i slutten av august - han var absolutt ikke i godt humør sa kona - lå og surmulte på loftet. Nå var han bedre til sinns og viste oss motorsyklene - ikke mange "riskokere" i den garasjen - to arbeidshester fra BMW og en urgammel sak innerst i hjørnet - The gearbox is fitted directly onto the engine and is now driven directly by the longitudinally mounted crankshaft. Instead of the usual chain drive, the shaft drive takes on the task of direct transmission of the engine power to the rear wheel in the first BMW. These three components as the fundamental concept of the BMW boxer have proved effective for over 85 years and are used in the current "boxer" series - tradisjon her også - samme konseptet i dag som for 85 år siden - BMW & Barolo.

Smakerommet er ekstremt ryddig sammenlignet med

tilstanden for 6-7 år siden.

Any use of the barrique is crossing the tradition,

because it is not part of our tradition.

Giuseppe Rinaldi står foran et av de store fatene og prediker mye av det han blir sitert på i denne artikkelen: "When you have a wine that is really tannic like Barolo—and this feature is very typical, you have to accept Barolo as it is. You do not have to make a wine for everybody. If you don't like it, don't drink it. The main problem is the interference with the nature of the wine just to make it more attractive for the market. The thing is that traditional wine must be done in the traditional way, not following the market way... [The modernists] made it into a typical mass product instead of distinguishing it from the others. It is a damn bad thing, because a land like this, with a history, a tradition, and an old identity, erased everything it had to become more attractive on the market . . . . . We want to continue to make Barolo—not a wine that can be confused with a Californian wine. Of course we don't make it just for pleasure, we make it for money. But we do it in the traditional way, because we believe in some rules and ideas, not only in the “Barolo of the money.” . . . As a matter of fact, what happened was that many new producers started to follow Gaja... It was positive because young people, instead of leaving the country, started to cultivate the land. The damn shame was that, instead of saving the tradition of this land, they followed the way of the modernist, in other words, the way of the market. The trend in the use of barriques has been influenced (and encouraged) by a global model. The U.S. market, for example, demands such a standardized and homogenized taste. The barrique is a technique that can boost production and make fermentation shorter in order to reduce the time-to-market. Yet, the barrique is not the tradition. Any use of the barrique is crossing the tradition, because it is not part of our tradition." - Amen.

Smaker man 2007 og 2008 ved siden av hverandre så er
jeg ikke i tvil - 2008 er den klassisk rene og syrefriske
årgangen - 2007 er "cruiseren" for tidlig konsum. Kan
man ikke kjøpe alt - gå for 2008.

Rinaldi tapper opp en smaksprøve.

2010 Egon Müller Scharzhofberger Riesling Spatlese A P #4

2011-09-05T11:12:00.000-07:00

Arne Ronold døpte 2010 til "en tysk ekstremårgang" og beskrev årgangen her: "En svært kald mai måned ga problemer med blomstringen, noe som førte til lave avlinger. En varm og solrik juli måned, en svært kald og fuktig periode i august og begynnelsen av september samt gunstige værforhold i slutten av september og ut i oktober har generelt resultert i svært syrerike viner. For de enkleste vinene er kvaliteten ymse – mange ble nok høstet for tidlig – men på toppnivå, og da snakker vi altså blant annet om de senthøstede grosse gewächse, er kvaliteten upåklagelig. Det er generelt viner med topp moden frukt kombinert med høy og livlig syre. Syrligheten gjør mange av vinene lite tilgjengelige i dag, og det er derfor generelt snakk om viner som krever lang lagring." Nå var dette en artikkel om smaking av grosse gewächse i Wiesbaden 22-23. august og min interesse er relativt laber for fersk GG og spesielt i ekstremt syrerike årganger. Kravet på maksimalt 9 g/l sukker omgjør sensorisk mange av disse rieslingene til potensielt munnskyllevann. Bedre var det da vi så en nylig ankommet spätlese på Crus vinkart - 2010 Egon Müller Scharzhofberger Riesling Spätlese A P #4 er ikke daglig kost - åpnet lukket på nese, men det varte bare 15 minutter - deretter ble den bare mer og mer luftig og elegant - en blomstereng full av prestekrager samt grapefrukt og tørr leire. Vinen trenger også en time i karaffel for å vise sitt beste i munnen - mange vil sikkert diskutere ordet "beste" - jeg har aldri vært i nærheten av å smake en fersk spätlese med slikt syrespill - dette er den mest intense vin jeg noensinne har hatt i munnen - den driver spytt ut av munnhulen fortere enn man kan fylle etter med væske - her er det bitende nypresset sursøt grapejuice krydret med leirskifer og en utrolig lengde! Jeg har brukt å kjøpe Weingut Dönnhoffs spätleser de siste 10 årene og alle disse årgangene blir relativt sett "plumpe" sammenlignet med Scharzhofberger Spätlese 2010. Hva har skjedd? Jeg prøvde å søke rundt på blogger i vindistriktet og finner et vell av rapporter fra Mosels vinbønder. Spesielt denne siden er informativ. Jeg sakser noen utdrag:

Peter Lauer Sr. - I’ve never experienced such a vintage (40 years as a vintner!). I wish I could ask grandfather if he has ever harvested (since 1928) such a wealth of long-lived top [in particular, dessert] wines . . . The Saar Valley had mostly [very low] yields of between 25-35 hl/ha, chez Lauer about 10-30 hl/ha. “We’re back to 1900!” Yields for the 2010s are thus around those that were harvested during the early 20th century—legendary and world-famous wines at the time. The Rieslings that have been harvested under these circumstances are of exceptionally top-grade. The cleanest botrytis since decades, allows us to make Auslesen and Trockenbeerenauslesen in such previously unknown quality and breadth. Moreover, the wine drinker can look forward to dry-tasting wines that will be singular and infinitely rewarding and certainly up to the quality of the 2009s.

Matthias Knebel - Let’s start with the bottom line—very good quality, disastrous yield. With an average yield of only 25 hl/ha this year, it will definitely go down in “recent” history as one of the lowest ever . . . Years with low yields, however, have occurred at one time again and again. And when you speak with older vintners, not even they can remember having a vintage with such a small harvest. If you really think about it, it gets your hackles up [“die Nackenhaare aufstellen”; i.e., irritating]. Busting your back an entire year [in very steep-terraced sites no less!] and then just before the harvest begins and you’re standing in front of the vineyards that look as if they had already been picked.

Stefan Steinmetz, Weingut Günther Steinmetz - The harvest began with alarmingly high acid levels. After you tasted the musts, which are given at our winery an extended maceration [i.e., for the dry Rieslings], it became clear how well the acids had become integrated and buffered by the high mineral content (due to sufficient rainfall during the growing phase).

Gernot Kollmann, Immich-Batterieberg - It was an extremely small harvest . . . It became clear then that even the young vines at the foot of the slope had achieved only a small thickness of the grape skins. This is often the basis for a very good vintage, but in combination with the botrytis resulted in a “total economic meltdown.” We had only about 20 hl/ha. . . . In terms of timing, it was between the so-called noble and sour rot [the latter infects unripe bunches], which has led to the rare situation of very high must-weight levels alongside extremely high acidity—botrytis berries have up to 18 grams per liter [!]. Atypical for such an early botrytis is that it tastes rather clean. There will indeed be many unique sweet wines, that is wines needing a relatively long maturity [in bottle] and with a fairly dry, sweet-sour expression. . . . The third significant factor is the high acid levels. On the one hand, as described under the second point, the high levels came from the early concentration of the botrytis, but on the other hand, the year was already geared to a late picking, when the main Riesling harvest takes place on the Mosel, not until the last week of October, or (better) the first week of November, so the trade-off between saving quantity and gaining maturation of the remaining healthy grapes often led to panic among wineries. . . . Even in this year, we didn’t de-acidify, and I think we have attractive musts in the cellar.

Tilbake til 2010 Egon Müller Scharzhofberger Riesling Spätlese A P #4. - noen sa at avkastningen for denne var så lav som 18 hl/ha. - Jeg har ikke det ringeste begrep om hvordan vinen vil bli om 30 år - den siste modne vinen jeg hadde fra Egon Müller var 1979 Scharzhofberger Riesling Kabinett - en balansert, ren og slank leirmineralsk limeutgave med lite sødme - med alder bruker jo sødmen sensorisk å fade vekk - hva skjer da med 2010? Uansett ser jeg ingen problemer med å drikke denne nå - dette er en vin som får samtalen til å stilne, men det er heller ikke en vin man kun får i et glass, smaker, spytter og så skriver en kort konklusjon - denne vinen må smakes helst over flere timer - følg syrens utvikling - et sorbetaktig, glassklart rieslinguttrykk vil vise seg etter et par timer. Muligens den eneste "acid trip" som kan ha noe godt for seg. Drikk nå - ? (98+)

Normalt skulle en fersk spätlese matchet perfekt Innerås "Plommer fra Sogn Kolonihage, Karamellisert hvit sjokoladekrem, vanilje & pistasjkake", men vi visste ikke hva vi gikk til - vinen ble for syrefrisk - den viste sensorisk for lite sødme. Jeg klager dog ikke.

Maud på nabobordet viser hvordan man spiser is - den må ha vært god.

Egon hadde nylig vært på Cru . . .
Bra de ikke tok han med på Egon . . .

Bartolo Mascarello Barolo 1970 mag. og kort fra et besøk hos produsenten

2011-09-04T13:29:00.000-07:00

En magnum 1970 Cantina Mascarello Barolo ble medbrakt på Trattoria Coccinella i påsken. 1970 er en årgang som noe urettferdig ble fullstendig overskygget av påfølgende år. Giovanni Conterno døpte den til en feminin årgang - Bartolo Mascarello satte i dette tiåret kun 71 og 78 foran. Jeg kan skjønne Giovanni - både denne magnumen og Conternos Monfortino 70 minner mye om Mouton 70 - tre viner med mengder av sødmefull opulent frukt og relativt snill tanninstruktur. Feminin? Tja, sammenlignet med 1971 - et klart ja. Dette er en feminin og hedonistisk Barolo - flaskestørrelsen har modnet vinen perfekt og man finner adskillig mer sødmefull svakt "kremet" kirsebærfrukt enn 71-årgangens klassiske stramme og sursøte nebbiolouttrykk. Relativt bløt tekstur, flott syre og meget bra lengde. I tillegg aner man de fleste normale aromaene fra rose til varm slitt asfalt. Årgangene skilte seg definitivt mer ut i Piemonte for 40 år siden, enn det vi har sett det siste tiåret. 67 med supersyre og frukt som hang litt etter - 68 & 69 viste mer ripspreg - opulente 70 - klassisk stramme og evigvarende 71 - 72 regnet så katastrofalt bort at ingen produserte en dråpe Barolo - 73 ikke langt unna 72 - 74 litt opptur igjen med kjølig klassisk uttrykk uten 71s power - deretter noe skuffende 75, 76 & 77 før superårgangen 78. Fra 2000 til 2010 kan man derimot notere adskillig mindre variasjon fra år til år - nesten litt kjedelig bortsett fra mediokre 2002, men da klarte faktisk Roberto Conterno likevel å lage en super Monfortino - avsporing - 1970 Cantina Mascarello Barolo var faktisk bedre enn det jeg har smakt av hans 1971. Drikk nå - 2015. (95)

Vingården "Cantina Mascarello" ble etablert 01. januar 1920 av Bartolos far, Giulio Mascarello (1895-1981), med assistanse fra Giulios far, Bartolomeo, som var kjellermester ved Cantina Sociale i Barolo. Jeg har besøkt Cantina Mascarello to ganger det siste året og smakte da Barolo 2006 begge gangene, samt alle de andre ferskvarene. Jeg tok notater, men finner det vanskelig å sette noe fornuftig på trykk. Baroloen fremsto ekstremt høytonet med superfast komprimert rød frukt - ripspreget, intens syre og noe tørr tanninstruktur. Første gangen var vi der på en "rotdag" og vinene ga rett og slett ingenting. Jeg har ingen tro på rotdagen som forklaring siden vinene hos Roberto Conterno og Cappellano samme dag var absolutt fantastiske. Når jeg kom tilbake til Mascarello en måned senere var de mye bedre, men som beskrevet over. Dog har jeg såpass stor respekt for Gallonis 96+ (2006 Barolo) at jeg skal gi den en sjanse til - men det vil jeg si - tar denne på vekt, da er det like mulig for meg å gå ned i vekt! - og det er jo mulig, bare vanskelig. Jeg antar at jeg smakte vinene i en meget lukket fase. Problemet med å smake fersk Barolo kan illustreres ved James Sucklings notat for Mascarellos Barolo 2001: "Very funky. Smells like a warm room with two wet dogs in it. Yet some of the funk blows off, giving it lovely plum and berry character. Medium-bodied, with a sweet fruit finish. Drink now. 1,570 cases made. 84 points JS" - åpner man en flaske i dag er innholdet absolutt ikke preget av våte hunder - det finnes knapt renere viner å oppdrive.

Under en kort video tatt av Maria-Teresa Mascarello i vinkjelleren der hun har hatt ansvaret siden tidlig på 90-tallet. Engelsken har blitt mye bedre de siste tre årene og besøk kan anbefales selv for de som ikke snakker italiensk. Druene som brukes til Baroloen kommer fortsatt fra vinmarkene Cannubi (1,1 ha.), San Lorenzo (0,4 ha.) og Rué (0,8 ha.) i Barolo samt Rocche (1,9 ha.) i La Morra. Familiens første vinmark Monrobiolo, mer kjent som Bussia di Barolo, siden den ligger like ved mer berømte Bussia i Monforte, har i lang tid bare vært plantet med dolcetto - også Rué er delvis plantet med dolcetto. All nebbiolo mikses i en blend og enkeltmarksviner er fullstendig uaktuelt. Bartolos gamle slagord henger fortsatt fast i vinkjellerens vegger: "We don’t even have a word for cru - we have to import it from France." Derfor ikke så rart at Bartolo heller ikke anså telefon som viktig - siden man fint kunne lage god vin uten telefon. Den trådløse himmelen er full av sitater som viser Bartolos erkekonservative holdninger vedrørende vinmaking: "I'm loyal to the tradition of my father and my grandfather - I don't want to throw that away to make wine as they make it in Australia and Chile and Sicily." og "There is one Barolo—defend it!" Senere har også Maria-Teresa fått plass på nettet til hennes grunntanker: "Winemaking for me is not improvisation. For me, it is the work that my father had transferred to me. So it is part of my identity. I don't want to erase my roots, my history, because it identifies me." og "A modern winemaker is like Berlusconi. He is the model. He embodies this way of looking at the market, at the economy."

Under et bilde som hang på veggen i smakerommet. Dette tør med all sannsynlighet ha vært en legendarisk middag den 19.02.2002 - Belvedere Langhe, Trattoria del Pejo?. Fra høyre: (1) Bruno Giacosa (2) Romano Levi - da ble det sikkert grappa etterpå! (3) Bartolo Mascarello (4) Aldo Conterno (5) Giovanni Conterno (6) Angelo Gaja (7) ?? (8) ?? (9)?? Jeg er ganske sikker på de 6 første og de tre siste kan være Luciano Rinaldi fra Francesco Rinaldi, Luigi Oddero - usikker på fornavnet, og en jeg ikke aner navnet på. Hva de diskuterte vet jeg ikke, men innen vinmaking var Bartolos regel nummer en å lage vin uten defekter. Volatile syrer var "vinens fiende nummer en" - vinmakerens jobb var å "drepe" denne fienden. Antagelig lettere sagt enn gjort.

Av og til kan man føle seg ørlite stolt av fullstendig betydningsløse hendelser. Sent i 2004, og vel bare et halvt år før Bartolo døde 12. mars 2005, var vi en liten gruppe vininteresserte på besøk i landsbyen Barolo. Jeg tar av og til med en oppmerksomhet til produsenten - røkelaks er det normale - til Bartolo Mascarello ble det for enkelt. Etter lang tids filosofering kjøpte jeg et troll i Oslo - boret et lite hull og festet en kvist fra en vinstokk i hånden til trollet, og monterte så på Bartolos berømte etikett med teksten "No barrique no Berlusconi" - de fleste tar nok symbolikken troll & Bartolo, selv om mange gjerne legger andre tolkinger i ordet "troll" - jeg tror Mr. Mascarello tolket gaven på den rette "opprørske" måten, selv om han var veldig sliten på den tiden. Derfor var det veldig hyggelig å se igjen trollet på Bartolos gamle kontor når jeg var innom i januar 2011 - kontoret har blitt beholdt orginalt som et lite museum til minne om en av Italias mest karismatiske vinmakere. Dersom noen lurer - trollet er til venstre på bildet.

Trenger ikke forklaring.

Oversatt blir vel "Non ho mai detto di essere Berlusconi" på bildet under noe slikt som:

Jeg har aldri sagt at dette er Berlusconi!

Bilde på veggen i smakerommet

I 2004 kjøpte jeg denne 1,9 liters flasken med Barolo 1955 direkte fra Maria Teresa - den ble åpnet ca. ett år senere og fremsto fantastisk - stort format og at den aldri har beveget seg en eneste millimeter siden den ble plassert i kjelleren er nok et veldig godt utgangspunkt. Jeg tok ingen notater, men Espen Glende postet følgende på Parkers side i mai 2005: "Then it was time for Bartolo: The cork had been removed about 3 hours before tasting the wine. WOW!! This is impressive. Fantasic classic nebbiolo nose, unbeliveably long, very well balanced. I can't belive that a 50 year old nebbiolo can get any better than this. It still seems so young and improves with time. When you drink a barolo like this you can wonder why it is necessary to experiment with barriques and I can also understand why Bartolo said: "We don't even have a word for cru: we have to import it from France. 98p." Jeg husker også godt den fantatstiske kombinasjonen av sødmefull frukt, presis syre og den støvete tanninskyen som fulgte hele den lange smakskurven. Den bekreftet hva Wasserman skrev i 1985: "Bartolo’s wines are the epitome of balance, harmony, style, elegance, distinction and character. Like his father’s wines before them, every bottle is a wine of meditation, best drunk with good friends who appreciate great wines; no food is necessary as an accompaniment - the wines are food for thought in themselves."

Jeg siklet litt på disse flaskene fra 1945 - de eldste i kjelleren.

Mstislav Leopoldovich Rostropovich og

Bartolo Mascarello.

Bartolo Mascarello og Mstislav Leopoldovich Rostropovich hadde tydligvis mer enn en felles interesse. Rostropovich, regnet som kanskje den største cellisten i andre halvdel av det 20. århundre og en av de aller viktigste gjennom alle tider, var også en forkjemper for grunnleggende menneskerettigheter. I 1974 fikk han årets utmerkelse fra "International League of Human Rights". Alt som 21-åring hoppet han av studiet på Moscow Conservatory i protest mot at hans lærer ble sagt opp - senere huset han Aleksandr Solzhenitsyn og ble derfor sendt av myndighetene på "utflukter" til mindre steder i Sibir - i 1970 klarte han å komme seg over til USA. Rostropovich likte som mange andre store musikere kvalitetsvin og ble en seriøs tilhenger av Bartolos Baroloer - i tillegg antar jeg at Bartolos filosofiske og politiske legning ikke var et minus når de to personene møttes.

Bilde på veggen i smakerommet - Stomperud?

De selger ikke lenger gammel vin sier Maria-Teresa, men jeg
så disse tre 1,9 literene som skulle til en restaurant i Milano.
Selv jeg vil kalle den gammel. Alt er mulig . . .

"Il ne faut pas faire des barriques mais des barricades"

Maison Nicolas Perrin Syrah 2010

2011-09-03T05:42:00.000-07:00

Tiden blir for kort til å notere ned noe om "husviner" - i tillegg finnes det jo nok lesestoff om denne typen viner i absolutt alle av landets aviser. Etter et raskt besøk på Cru gjør jeg et unntak for Maison Nicolas Perrin Syrah 2010. Firmaet er negociant - fikk prisen "Negociant of the year 2010" fra Revue des Vins de France - og ble startet så sent som i 2009. Da møttes familien Perrin, kjent for sine glimrende viner fra Sør-Rhône og Nicolas Jaboulet fra Nord-Rhône. Mindre kvanta kjøpes på fat/tanker fra venner og anerkjente vinmakere og lagres ferdig i kjelleren til Perrin - dette fører til lave investeringskostnader og attraktive priser på sluttproduktet sett i forhold til kvalitet. Syrah 2010 kommer fra vinstokker med gjennomsnittsalder på 15 år plantet i jord med mye forvitret granitt. Vinmarkene ser ut til å være spredt over er område beskrevet som "the plateau and lower hillside of the appellation of Saint Joseph, between the villages of Chavanay and Mauves". Årgangen 2010 startet med meget lave temperaturer og mye snø - tidlig vår i starten av april med uvanlig høye temperaturer og usedvanlig tidlig knoppskyting - kjøligere i mai med noe regn - normal blomstring i slutten av mai og begynnelsen av juni - perfekt juli/august med høye temperaturer på dagen og kjølige netter, ofte med noe nedbør - kald september førte til sen modning av druene og innhøstingen startet 25. september. Kald maserasjon før fermentasjonen starter - deretter maserasjon og fermentasjon i 15 dager - lagring i seks måneder på ståltank. Maison Nicolas Perrin Syrah 2010 trenger ikke lufting for å vise noe - meget elegant og luftig nese med pepper, mørke bær og snev av paprikapulver - saftig og åpen frukt i munnen med medium syre - "bløte" tanniner og bygget for et tidlig drikkevindu - mørk sødmefull frukt med en dash lakris - imponerende lengde!! En ukomplisert vin med flott frukt og en lengde som virkelig overrasker og det viktigste - uten fatpreg - ren og pen. De fleste vinene jeg smaker fra dette området er langtidsprosjekt - her er det ingenting å vente på! Bestillingsutvalget - varenummer: 9389601 - kroner 159,90 - importør: B & R Wine AS - Drikk nå - 2012 (90) Flott matvin og gjerne til retter med innslag av puréer laget på frukt, som Crus lam på bildet under.

Lam fra Jæren, Selleri fylt med fricasse av lam, sennep & dill,
nepe, gulbete & syltet løk, lammesjy.

En sulten Maud fra nabobordet, så ut til å ønske

noen biter med lam fra Jæren - er nok fødd med

kvalitetsgener.

37 Grand Cru vinslott i Bordeaux - smaking i Operahuset

2011-09-01T11:46:00.000-07:00

Vinforum, i samarbeid med Restauranthuset Operaen, Norske Vinklubbers Forbund, Beyerman og Bordeaux Vinhandel, inviterte for tredje gang til presentasjon av "Bordeauxvin En Primeur i Norge". Det var betydelig færre deltakere i år - ca. 400 mot fjorårets 800 - trangt og svett var det som i fjor, men uansett et flott tiltak og moro å treffe kjentfolk over et glass med den skamroste og definitivt ikke billige 2010-årgangen - eller også overhørt bedømt som avansert blåbærsaft av en smaker med sekk og sannsynligvis lang kollenerfaring. Han har nok et poeng i at det er liten vits i å beskrive vinene med blåbær eller solbær da alle har disse aromaene og om tre år har mye blåbær blitt solbær og omvendt. Generelt var vinene fra 2010 meget mørke på farge - tanniske - syrefriske - balanserte og med relativt høy alkohol %, selv om det siste var sensorisk vanskelig å oppdage. Definitivt en årgang mer bygget for lagring enn 2009 - er man 50 år burde de fleste store vinene være nær toppen ved 75-års dagen.

Remi Edange presenterte 2010 Domaine de Chevalier Blanc - 85% sauvignon blanc og 15 % semillon - den var frisk med grønne toner, spice, sitrus og skifer som i det beste rieslingene - fast frukt - ren - lang - flott balanse - et lite snev av alkohol - trenger tid. Drikk 2020 - 2040. (92-96) 2010 Domaine de Chevalier - 63 % cabernet sauvignon, 30 % merlot og 7 % petit verdot - strukturert - fast dyp frukt - topp syre - klassisk stram - barolotanniner - trenger tid. Drikk 2020 -2040. (92-94) 2006 Domaine de Chevalier - 63 % cabernet sauvignon, 30 % merlot og 7 % petit verdot - animalsk nese - stram - tørr - knust stein - jordlig - medium lengde. Drikk 2015 - 2030. (89-91)

2002 Troplong-Mondot - noe enkel - rød frukt -
rips - lett spicy - mangler konsentrasjon - grønne
tanniner. Drikk nå - (84) Hvor var 2010?
Utsolgt? Margaux Pariente gjorde sitt beste, men
det hadde vært moro å smake 15,8 prosenteren
fra 2010.

Helga Natas - smilende bergenser og Export Manager hos Beyerman (Négociant en vins) i Bordeaux - presenterte viner fra Talbot. 2010 Talbot - sødmefulle solbær både på nese og smak - ikke så strukturert som mange andre viner i salen - mer fruktdrevet - hint av vanilje - medium syre - bra lengde - vanskelig å bedømme. Drikk 2014 - 2030. (90-94) 2002 Talbot fikk jeg lite ut av - har notert anonym - lett, enkel og tynn. Drikk nå. (81-83) Minner meg om at jeg har en Talbot 1966 i vinskapet - den blir neppe bedre.

Alfred Tesseron serverer 2010 Pontet-Canet

Jeg besøkte Pontet-Canet for ett år siden og noterte følgende: "Pontet Canet har siden Alfred Tesseron fikk full makt i 1994 gjort sitt ytterste for å heve kvaliteten på vinen ved å bevege seg i biodynamisk retning. Vinmarken er plantet med 60 % Cabernet Sauvignon, 5 % Cabernet Franc, 33 % Merlot og 2 % Petit Verdot med en tetthet på 9000 vinstokker/hektar. I 2009 ble 8 hektar av 81 kultivert ved hjelp av hestene Reine, Babette og Kakou og målet for 2010 er å øke til mer enn 20 hektar for deretter å nå 100 % bruk av hester engang i fremtiden. Hva oppnår de med dette? Jorden blir ikke så komprimert som med traktor er svaret. Som mange andre produsenter har de gått over til å flytte vinen gjennom produksjonslinjen utelukkende ved hjelp av gravitasjonskreftene og unngår da bruk av pumper. Druene plukkes i små kasser som bringes direkte til sorteringsbordet for å unngå skadene man ellers får ved at de helles i samlekurver og i de verste tilfellene i lastebillass. 30 arbeidere er sysselsatt i mottaksområdet for druene mens 90 personer utfører plukkingen. Alt dette gjør det mulig å vinifiere veldig små områder av vinmarken for deretter å ha større muligheter til å optimalisere sammensetningen av den endelige vinen. Vinen fermenteres i ca 4 uker for deretter å lagres 16-20 måneder i maksimalt 60 % nye eiketønner." Sist møtte vi ikke Alfred Tesseron, men vi klaget heller ikke på vår tildelte GUIDE. I operaen stilte imidlertid Mr. Tesseron opp personlig og presenterte 2010 Pontet-Canet - For å sitere Gard Kvernelands korte notis på Facebook - Stolt over min mor som uten vinerfaring plukket ut Montrose, Pontet Canet, Talbot og Domaine Chevallier Rouge som favoritt blandt en hel hau Bordeaux på dagens en premuir smaking - enig, det er ikke vanskelig å like denne vinen - 65 % cabernet sauvignon, 30 % merlot + 5 % cabernet franc & petit verdot - elegant nese, intens floral mot fiol & blåbær - fast frukt - perfekt balanse - frisk - opulent, men likevel solid grep i munnen og imponerende tanninstruktur i bakgrunnen - myk og lang avslutning - god nå, men trenger likevel tid for å nå toppen av smakskurven. Drikk 2025 - 2050. (94-96) Gentleman, Alfred.

Det sto lang kø foran Montrose under hele smakingen - bildet ble desverre ikke helt bra pga motlys, dugget linse og en Aanerud som trodde han var fotoobjektet - noe han ikke var - Madame Glumineau serverte Chateau Montrose 2010 - 53-54 % cabernet sauvignon, 37 % merlot, 8-9 % cabernet franc and 1% petit verdot - druer høstet mellom 27.09 og 15.10 - Avkastning 45 hl/ha. - 13.8 % alkohol - pH 3,65 - Elegant, ren og kjølig mørk frukt på duft med et svakt støvete preg - saftig, mørk, dyp og barmfager frukt i munnen - bra syre - solid tanninstruktur med runde tanniner - perfekt balanse mellom frukt og tanniner - imponerende lengde. Drikk 2030 - 2050. (95-98) Chateau Montrose 1998 - Animalsk nese, med mørk frukt under - vanskelig å si på en slik smaking om "fjøspreget" forsvinner med luft - Saftig & bra frukt - spicy - bløt tekstur - godt slipte tanniner - bra balanse . Blir noe enkel ved siden av 2010. Drikk nå - 2020. (89-91)

Chateau Pichon-Longueville Baron ble besøkt i august 2010. Notater HER. De hadde ikke tatt med 2010-årgangen siden den var utsolgt (sic) og stilte med 2004 Pichon-Longueville Baron - 60 % cabernet sauvignon, 30 % merlot og 5 % cabernet franc pluss 5 % xx. For ett år siden noterte jeg følgende - Moreller, kjøtt og sigar på duft. Konsentrert mørk frukt, flott krydderpreg på midten, perfekte tanniner og meget lang. Potensiale. (93+) - Den fremsto ikke like bra denne gangen, eller kanskje smakeren merket varmen og den høye luftfuktigheten? - Søtere og noe mer varm frukt samt en anelse mer fatpreg enn jeg noterte sist - Drikk nå - 2020. (89-91) 2002 Château Suduiraut fantes også i kjøleren på samme bord. Karamell og sitrondrops på nese - markert sitrondrops også på smak - medium syre og bra lengde - en elegant og lett sauternes med lite stuffing som drikker bra nå. Drikk nå - 2015. (88-91)

2010 Chateau Leoville Poyferre - engasjerende presentasjon ved personen til venstre på bildet - 61% cabernet sauvignon, 30 % merlot, 6 % petit verdot og 3 % cabernet franc, pH på 3,7 og alkohol 14% - Jeg noterte noe lim på duft, fra alkoholen? Dette preget forsvant med litt lufting i glasset og ga plass til mer eleganse representert ved fioler og solbær - opulent og meget konsentrert frukt - flott balanse - snillere tanniner enn i enkelte andre viner eller ligger de bare begravd dypt under all frukten? - svakt kremet likørpreg på solbærene i munnen - flott syre - svakt varm frukt - bløt tekstur - hint av vanilje. Det virker som dette slottet har strekt grensene litt lenger enn for tidligere årganger? Drikk 2025 - 2050. (92-95)

2010 Lascombes har i min notatbok fått flere + bak
både farge, tanniner, frukt, syre og lengde. 45 % merlot,
50 % cabernet sauvignon og 5 % petit verdot - nesten
overmoden frukt med flott konsentrasjon - strukturert -
den kunne virke noe ubalansert sammenlignet med
andre viner, men kan godt komme sammen over tid.
Svakt alkoholisk på finish. Parkers drikk 2016 må være
en vits. Meget vanskelig vin å ta stilling til. Tror likevel
at den blir bra! Drikk 2030-2060. (90-94+?)

2010 Chateau Beychevelle - Jeg deltok i en vertikal i desember 2010 med årgangene 59, 67, 72, 76, 78, 82, 86 & 96 - notat HER - Konklusjonen var følgende: Jeg er ikke helt overbevist. Generelt er vinene for lite komplekse. De er rene, stramme og kjølige, men mangler nerve og spenst. 1986 viser dog at terroiret er bra og at Château Beychevelle kan få det til når alt stemmer. Det ser faktisk ut som Beychevelle fikk det bra til i 2010. Mengder av mørk frukt på duft med svakt jordlig preg - pene barbarescotanniner - flott syre og lengde - noe endimensjonal - en vin som garantert sprer vinkritikerene. Drikk 2020 - 2030. (89-93)

2010 Grand Puy Lacoste ble smakt helt til slutt etter
sterk anbefaling fra Haug - 83 % cabernet sauvignon
og 17 % merlot - 13,6 % alkohol - syre 3.5gms/L -
ikke mye å trekke her bortsett fra et litt hult midtparti,
eller skal vi kalle det en elegant kunstpause? Solbær
og umami på duft i en mørk og kinky kombinasjon.
Solide "mineralske" tanniner, men i perfekt balanse
med dyp mørk frukt. Meget frisk og lang. Spess vin.
Drikk 2025 - 2040. (93-97)

2010 Chateau Bastor Lamontagnes stil er lett og
elegant. Honning, sitrus på duft. Medium vekt i munnen
med tørket frukt, sitron og noe fatspice. Alt pakket inn
i silkepapir. Burde være en topp matvin for spicy
asiatiske retter. Drikk 2012-2018. (86-89)

Chateau Guiraud 2010 har restsukker på 132 g/l.
Rikere og mer syltetøyaktig stil enn Coutet. Fyldig,
men har tilfredstillende syre. Fersk og derfor en del
fataromaer. Tropisk frukt, bra lengde. Kommer nok
sammen om et par år. Har aldri helt vært min favoritt
i området. Drikk 2015-2025. (90-91)

Jeg beøkte naboslottet til Chateau Coutet i juli og angrer på at vi ikke hadde gjort en avtale om besøk hos Madame Baly som presenterte Chateau Coutet 2010 - restsukker på 169 g/l - det er eleganse over hele smaksopplevelsen - mye ligger nok i området Barsacs normalt "lettere" viner enn det kollegaene i Sauternes produserer - vinen klarer å balansere en masse botrytis med tilstrekkelig syre. Fine florale toner i tillegg. Meget bra lengde og struktur for lagring, selv om denne vil drikke bra tidlig. Drikk 2015-2035. (90-93)

AHB - normalt en forkortelse for The Africanized Honey
Bee, mer kjent som "killer" bee - Her Aanerud, Haug og
Byklum. Jeg hadde forventet at Byklum hadde tatt frem
ankerslipset på en såpass stor dag.

TRANGT var det!

Ingenting å utsette på arkitekturen, men praktisk er

vel ikke 2. etg når man tenker smaking av vin.

12,5 % neste gang . . . . .

Troplong Mondots 15,8 % i 2010 - ikke smakt på dette arrangementet - fikk meg til å tenke på debatten som i disse dager finner sted på ulike nettsteder. Spesielt debattantene som inntar viner sammen med mat klager høylytt over det de kaller ekstreme alkoholprosenter over 14 % - 100 prosents spytterne tar det derimot ikke så tungt - Raj Parr, "wine director" for alle Michael Mina restaurantene i US har fått mye pes for å bannlyse alt over 14 % på vinlistene. Han fikk dog nylig servert Siduri Cargasacchi Pinot Noir på 13.6% og Siduri Keefer Ranch Pinot Noir med 15.2%, lovpriste den første og ville gjerne ha den på restaurantkjedens vinkart . . . . det var bare det at Adam Lee fra Siduri Wines hadde byttet om på etikettene. Mye skadefryd å registrere - Parker er sur og mener det bare er snakk om balanse samt at alle de store vinene fra 1947 holdt jo nærmere 14 %. Tilhengere av lavere % blir benevnt av Parker som ekstremister, reaksjonære og vinfascister. "As a wine critic, unless the wine tastes out-of-balance, it seems to me the pursuit of what the specific alcohol degree may be of interest, but often irrelevant if the wine otherwise has fine balance . . . Michel Rolland in Bordeaux has done the same things for great vintages of Bordeaux-1961,1959,1947 with findings that the wines were usually around 14%...the late Richard Olney's book on DRC translated the cellar records from the early 1800s that revealed very explicitly the "greatest " vintages for DRC were those where alcohols approached 14% and beyond . . . the diversity of wines and wine styles has never been greater...and the entire high alcohol hysteria a strawman argument for a reactionary group of people seeking to limit our freedom of choice by a bogus ideology....if the actual TRUE alcohol levels were published on all European wines, this would be obvious to ALL consumers . . . . I don't give it any thought unless the wine is out-of-balance....the fact that some people make such an issue with it is in an effort to denigrate and diminish any wine they can't accept...wine fascism it is" - Rob Becker sa det kanskje best: "Finally, the issue of "food friendly" wine is different. A wine may be "balanced" in the technical sense to some palates, but drinking wine with high alcohol also has a physical effect. Saying that some rare examples of high alcohol wine are "balanced" in the technical sense does not remove this issue from the equation and one person's idea of food friendly may be quite different from anothers'. So, I think a critic should tread carefully when asserting that the rare high alcohol wine that is technically balanced is also "food friendly." Jeg kom til å tenke på temaet under en middag for et par uker siden - illustrert ved bildet av personen på andre siden av bordet - det er klart man blir trøtt av viner som nærmer seg 16 % - for ikke å snakke om Dal Fornos Amaroner på 17,5 % - i tillegg er magnum i skuddet hos mange vininteresserte - dersom utviklingen fortsetter videre mot 16-17 % vil spyttebakker ved restaurantbordene bli obligatorisk inventar - og det blir absolutt ikke et vakkert syn. Uansett hvor balansert vinen er, håper jeg det vil være mulig å bremse utviklingen mot høyere % uten at det går ut over kvaliteten.

Dal Forno Recioto 1997

2011-08-29T15:20:00.000-07:00

Med smak av sigar.

Min første vin fra Romano Dal Forno var hans Amarone 1989 - den ble smakt i 1999 på restauranten Trattoria da Zamboni ca. 7-8 kilometer fra byen Vicenza. Jeg husker den som en av de mest elegante amaronene jeg har fått servert - senere har det blitt mer power, mer fat og ekstrem konsentrasjon. Jeg kjøpte amaronene fra 94, 95 og 96, men det ble for svært - man skal dog likevel ikke se bort fra at de kan bli meget bra når jeg i beste tilfelle henger fra armlenene på rullatoren. Hans internettside har en flott innledning og anbefales dersom man forstår noe italiensk. Romano Dal Forno ble født 1957 og familen hadde da solgt druer til et kooperativ i tre generasjoner. Etter å ha møtt mesteren Quintarelli i 1979 bestemte han seg for å gjøre det beste ut av vinmarken i området La Val d'Illasi, like øst for Verona, og ikke regnet som noe godt terroir for Amarone Classico. Skulle man være med i det gode selskap burde vinmarkene ligge i Negrar, Fumane eller Novare. De første årene var tøffe siden vinstokkene var nedkjørte av overproduksjon. I 1983 solgte Dal Forno sin første vin og brukte store fat frem til og med 1989 - i 1990 renoverte han vingården for 1 300 000 000 lire og 225 liters barrique ble tatt i bruk - 1995 ble brukt til å kjøpe 8 hektar mer vinmark og han fikk da totalt 20 hektar for å igjen øke til 25 hektar i 2000. Tettheten på vinstokkene begynte Dal Forno å gjøre noe med allerede i 1983 og er nå oppe i 11000 pr. hektar med et mål om å nå 13000 - 100 kg druer gir minimale 15 liter Amarone. Etter å ha vært misfornøyd lenge med druen molinara gikk den ut av blenden i amaronen og oseleta ble plantet i 1991 - der ser ut som dagens blend består av 60-70 % corvina, 10-15 % croatina, 10-15 % rondinella og en variabel del oseleta. I de senere årene virker det også som Dal Forno har gått fra fransk til amerikansk eik. Til forskjell fra Quintarelli som tørker druene i ca. 6 måneder, så nøyer Dal Forno seg med 2 måneder. Dette gjør at hans viner som regel fremstår tørrere enn Quintarellis.

Dal Forno Recioto 1997 - 40 % corvione, 30 % rondinella, 30 % croatina - 38 måneder i nye barrique - ble smakt over tre dager. Dette er også i tråd med Gallonis erfaringer - "Readers in search of short-term gratification are advised to open these bottles at least eight to ten hours before serving." Et interessant poeng med denne årgangen er at den sannsynligvis blir den siste med DOC på etiketten. Årgang 2003 måtte som tidligere gjennom to tester. En kjemisk test for å måle sukkerinnholdet samt hvilke druer som var brukt - denne testen ble bestått. Verre var det med den sensoriske testen for typisitet - vinen "strøk" fordi den var for lite søt på smak. Dette falt ikke i god jord hos Dal Forno og han sender neppe flere reciotoer til DOC-godkjennelse. Det er nesten stygt å si det, men for meg er dette en rimelig "enkel" vin som kan beskrives slik. Sødmefulle blåbær på duft. Enormt konsentrert, mer blåbær og mer sigar/røyk enn i noen vin jeg har smakt tidligere, bra syre med lang lufting og faktisk ganske tørr - flott lengde. Mangler kompleksitet og kjører mest på power. Fatpreget består kun i "sigar", men i store doser, og tanninene er elegante og modne. I motsetning til Grange 1993 er den ikke "klissete". Drikk nå - 2040. (92)

Blir Frode Refstads Tenuta il Sogno Aegis 2006 så mye bedre?

Frode var på besøk rett etter et foredrag samme kveld på "Italian food Festival" og deretter avreise neste morgen for den årlige ukeslange fisketuren. Vi fikk en kort leksjon om hans Aegis 2006, som ikke er helt ulik reciotoen til Dal Forno med tanke på vinmakingen. Jeg sakser info fra deres internettside for å gjøre det enkelt - "Dette er en ekstrembarbera laget på tørkede druer og første årgang var 2006. Vi har brukt samme metode som produsentene i Veneto bruker for Amarone og druene plukkes noen dager før normal innhøsting fra vinmarkene Bricco Soria og Bricco Bianchi. Dette for å bevare litt syre i den kraftige vinen (16 % alkohol - syre 5,8 g/l). Druene tørkes i små kassetter i 2-3 måneder før de blir skånsomt tråkket av mine egne bein. Skallmaserasjon, alkoholgjæring og malo foregår i et eldre eikefat/barrique fra Frankrike på 228 liter (Francois & Freres og Cadus) med minimal toasting. Vinen gjennomførte malo sur-lie , det vil si at alt skall og steiner var med i 6 måneder. Totalt har 2006-årgangen fått 22 mnd. på trefat. Aegis har en enorm fargekonsentrasjon og er svært kraftig i munnen med nesten uendelig ettersmak. Jeg synes den takler sine 16 % med stil og har en flott syrestruktur som balanserer alkoholen og frukten i vinen. Jeg har valgt å tappe den på 500 ml flasker - dette ble gjort tidlig våren 2009 - og vinen har vært tilgjengelig på den norske markedet siden mars 2010 - kun ca. 720 flasker er produsert. Den passer nok best til en kraftig pepperstek, fiorentina eller oster (Castelmagno, Fromadzo, Gorgonzola, Bitto, Valtelinna Casera og moden Parmigiano Reggiano)."

Blindere enn jeg trodde

2011-08-28T12:16:00.000-07:00

Blindt.

På slutten av kvelden er det alltid moro med noen blinde viner. Etter en gjødselbombe der Bastnes helt riktig naglet Non Dos som importør - i så måte stemmer reklamen bra "Når du som kunde står med en flaske fra Non Dos i hånden vet du allerede en hel del om produktet, selvom du aldri har hørt om produsenten før" - deretter gikk vi innom en gammel toscaner før jeg tenkte at nå skal de få - min ene av to ferske Henri Bonneau Châteauneuf-du Pape Reserve des Célestins i årgangen 2004. Slikt er det ingen her som tror jeg har i vinskapene - fersk CdP - ut på vinrommet og pakket den inn - satte den på benken og ryddet bort noen glass - grep flasken og helte i rundt bordet. Jeg snuste på glasset og tenkte -hva har skjedd her? Gammel dynge - kom til å tenke på alt jeg har lest om Bonneaus "skitne" kjeller - Dagen Næringsliv beskrev den slik i 2001: "Kjelleren er muggen, nesten skitten. Det er lavt under taket, fuktig, og muggsoppen vokser over alt. Der det er mulig har Bonneau lagt gamle fat i ulike størrelser. Gamle litersflasker, bastflasker og nærmest hva han kan finne er det fylt vin på. Noen står det årgang på, andre står det bare «vieux» (gammel) på . . . . Robert Parker har i sin Rhône-bok skrevet at dette er stedet det skal være umulig å lage god vin, stedet der alt gjøres galt. Likevel blir det den beste vinen han vet om - ingen annen vinmaker har han ratet så jevnt høyt som Henri Bonneau." Jeg har lite smaksreferanser på Bonneau - kan bare huske en Célestins 98 fra desember 2008, og følgende noterte jeg da: "Dersom den forrige vinen var "the beauty" så var dette "the beast". Åpner med en intens nese preget av medisinskap, klesskap, sadel og kamfer med hint av kirsebær. Dette preget kastet vinen aldri av seg selv om den etter en time viste renere kirsebær. Det animalske hang hele tiden over vinen. I munnen uten mat er vinen ufattelig intens med krydder som bare angriper tunga og ingen "snusleppe". Meget konsentrert med en meget lang finish som også er preget av det animalske mikset med syltede kirsebær og en flott syre. Alkoholen blir mer merkbar med luft. Jeg savner "luftigheten" til Marie Beurrier 1998. Artig å ha prøvd den, men gi den 2-3 timer luft neste gang om 5-6 år . . . En brutal vin." Javel, animalsk var denne og, men så "møkkete" fra 2004? Hadde Bonneau begynt å tilsette noe av muggsoppen fra kjellerveggene i denne årgangen av Célestins?

Espen

Jeg proklamerte at denne vinen hadde jeg aldri klart å komme i nærheten av selv, dersom jeg hadde fått den blindt. Espen, fortsatt høy på suksess etter å ha foreslått sen 60-talls Biondi Santi på en Biondi Santi BdM Riserva 1964, kom opp med tidlig 70-talls Bordeaux - "The danish boy" mente det var gammelt fra Toscana, mens Frode Refstad kunne ane en godt moden Piemonteser. Diskusjonen fortsatte og jeg følte nok "velvære" av at de hadde bommet med både ca. 40 år og området til at jeg fjernet innpakningen. Det gikk fem sekunder før jeg så at flasken var helt full - full flaske? - et under? - kanskje var dette flasken som kunne mette 5000? Det var det ikke. Jeg hadde tatt forrige "blinde" flaske som fortsatt sto halvfull på bordet og ble satt vekk fordi den på nese var ren sauemøkk. Med lufting hadde den mistet det verste, men var fortsatt animalsk. Henri Bonneau hadde antagelig lyst oss i bann. Dette er første gangen jeg har klart å lure meg selv blindt.

1971 Antinori Tignanello var det som skulle ha vært Célestins 2004. Første årgangen og 100 % sangiovese. I 1975 begynte de å blende inn cabernet sauvignon og i dag er forholdet 80/20. Dette var den tredje i rekken av "Super Tuscans" og fulgte i sporene etter Sassicaia (1968) og Vigorello (1968). Først i 1977 kom Le Pergole Torte, Solaia (1978), I Sodi di San Niccolò (1979), Ghiaie della Furba (1979), Sammarco (1980) og Cepparello (1980). Tignanello var laget mye i protest mot reglene som tillot å blande inn hvite druer i chiantien. På slutten av 60-tallet var det enkelte som blandet inn så mye at chiantien ble tynn, sur, hul og ubalansert. Antinori valge i tillegg å bruke barrique og ikke de klassiske store botte. I 1992 innførte myndighetene Indicazione Geografica Tipica (IGT) for å indikere at enkelte viner var av en høyere standard enn Vino da Tavola (VDT) - før den tid var altså Tignanello kun solgt som en vanlig bordvin. Som sagt viste Tignanello 71 en ekstremt animalsk nese. Man måtte nok ha vært medlem i Voss Sauealslag siden 50-tallet for å finne noe positivt på duft. Tørkede saueperler var konklusjonen. Når den hadde fått luftet seg litt og gikk under dekke av Célestins 2004 var den noe renere, men fortsatt meget dyrevennlig. Betydelig friskere i munnen enn på duft var den hele tiden - mørke kirsebær - stram vin - bra syre - noe tørre tanniner - medium lengde. Denne flasken har nok likevel vært på vei ned en god stund. Drikk nå. (78)

Hva så med 2004 Henri Bonneau Châteauneuf-du Pape Reserve des Célestins? Noen bilder fra en av de mest kaotiske kjellerene i hele verden ligger HER. I denne kjelleren finner man en haug med gamle fat med alder fra minimum 10 år og oppover. Etter fullført fermentasjon i sementtanker overføres vinen til fat og tappes på flaske etter 6-10 år. Ikke engang Bonneau selv vet hvilken cuvée som kommer ut av fatene - først like før tapping bestemmes hva som skal stå på etiketten. 2004 Célestins var en ung vin - fryktelig ung, men manglende fatpreg gjorde den faktisk interessant å smake nå. Den var ikke lukket på nese, men heller ikke helt åpen. Blodig kjøtt, moreller og hint av pepper på duft - her skulle det har vært dekantert noen timer. Saftig og ren i munnen med solid naturlig tanninstruktur, knust stein og dyp fast frukt mot en miks av plommer og kirsebær. Flott syre og meget lang. Drikk 2020+? - 2040. (92-94)

Den kongelige & leilendingen

2011-08-28T07:44:00.000-07:00

Det er ikke mange ganger man blir positivt overrasket over en fullstendig ukjent vin. 1941 Passito di Marsala flasket av Beppe Marino i 1990 er dog et godt eksempel på at det finnes skjulte vinskatter som i rette øyeblikk kan overgå selv de mest adelige vinslottene. Chateau d'Yquems historie er lett å spore og begynner slik "Yquem once belonged to Eleanor, Duchess of Aquitaine, the property being just part of her extensive holdings. It was brought under the dominion of the French crown in 1137 by her marriage to Prince Louis Capet, soon to be King Louis VII of France. . . . . ." Vininteresserte kan lese nettinformasjon i timesvis om dette berømte slottet og dets myteomspunnede søtviner. Om Beppe Marinos Passito di Marsala 1941 fant jeg null - 0 - absolutt ikke et spor av informasjon. Denne passitoen har en grenseløs nese - 100 poeng for den sa sent ankommende unge Hermansen - hadde vi samlet aromaene i en ballong er jeg redd han hadde svevet over Oslo ennå. Det sto igjen 4 cl i et glass på spisebordet når jeg slet meg ut av soverommet "tidlig" på lørdag morgen - at 4 cl vin kan fylle et helt rom med aromaer finner jeg alldeles "sinnsykt" - for å bruke et forslitt idoluttrykk.

Jeg klarte å sikre at tre glass i flasken unnslapp "ulvene" og smakte restene over to dager. Passitoen er mørkebrun på farge. Nesen er ekstremt intens, og burde kunne vurderes selv av de mest forkjølte smakere. Det er som å stikke lukteorganet ned i en pose med kakaopulver av høyeste kvalitet - under dette laget dukker det frem søt kremet kirsebærlikør med innslag av kaffe - dette er definisjonen av kompleksitet - deretter mandeldråper helt på slutten - etter slutten, tørkede svisker, polert mahogny og etter det plommer . . . . . og så videre. I munnen er den fyldig - ingen stor surprise - balansert med flott syre - kirsebær, plommer, kaffe, mørk sjokolade - på mange måter som å spise sjokolade fyllt med kirsebærlikør - forskjellen er at her er det friskhet! Den er så lang at Chateau d'Yquem 1983 ble liggende en runde bak og dermed tok juryen den ut av kappløpet - sjelden har jeg smakt en vin der smak gjenspeiler nesen så eksakt. Jeg ser nok desverre aldri denne vinen igjen. Drikk nå. (98)

Det er ikke lett å hente ut noe informasjon fra denne etiketten og det er vel bare å vente på hva Arnt Egil Nordlien kan finne ut - han er Norges fremste ekspert på fluidum av den mest obskure sorten. Dette må jo være en vin laget rundt byen Marsala på Sicilia? Vinmarken heter tydligvis Massasso? Tappet og filtert i kjelleren til Beppe Marino - dersom denne er filtrert da lurer jeg på hva de har filtrert bort? - noe usikker på om det virkelig er Marino som er skrevet nederst på etiketten? - 0,72 liter - alkohol ikke oppgitt. Googling på Beppe, Giuseppe, Marino, passito, Massasso, Marsala etc. gir ingen informasjon. Dette er like vanskelig som å lete etter en grunntanke i SVs partiprogram, som de senere ikke har gått bort fra etter "forhandlinger" med Jens.

Hva så med Chateau d'Yquem 1983? Fantastisk til et stykke meget moden roquefort - osten ble først skildret av Plinus den eldre i år 79 og har dermed hatt allverdens tid til å inngå partnerskap med den rette vinen - søte viner fra Sauternes og roquefort er en "can`t miss" kombinasjon og burde serveres til alle som ikke skjønner at rett vin forsterker nytelsen av måltidet - noe for VGs restaurantanmeldere? Jeg hadde denne vinen for ti måneder siden og var ikke imponert, men noterte da at den ble friskere med lufting. Denne fikk 5-6 timer i karaffel uten at den forandret seg fra åpningen. Det er en grei vin, men forsvarer ikke prisen - sist noterte jeg "For hvert tiende minutt i glasset kunne jeg merke at vinen ble friskere. Det virker som syren er reddere for rask oppstigning til overflaten enn ferske dykkere. Bemerkelsverdig identisk med crème brulee på duft samt tørket aprikos og fersken. Mangler noe intensitet for å være kandidat til toppen av pallen. Medium fyldig i munnen og sammenlignet med 1928 er den tynn. Smaksmessig løfter den seg kraftig i kombinasjon med bringebærsuppen. Jeg tror desverre at budsjettet neppe gjør den til fast følge når denne type suppe serveres. Jeg skulle ha likt å vite om 1928 oppførte seg på samme måte ved alder 27 år. Tar d'Yquem på vekt ved enn viss alder og når merker man sensorisk den utrolige syren som 28 & 59 fremviste? Drikk ?? (92 nå)" Yquem 1983 var hakket tammere denne kvelden, men aromatisk som sist. Drikk nå. (91)

Bastnes var der.

Roederer Rose 1961 & Cristal 1964

2011-08-25T08:43:00.000-07:00

Jay-Z har et noe annet syn på den "positive" påvirkingen han har hatt på Cristals renommé, enn oppfatningen til Frederic Rouzaud, direktør for Roederer. I et intervju med Jay-Z kommer gullkornene på løpende bånd: "From the first time I rapped the line "You like Dom, maybe this Cristal will change your life" on my first album, hip-hop has raised the profile of Cristal. No one denies that." . . . "Cristal, before hip-hop, had a nice story attached to it: It was a quality, premium, luxury brand known to connoisseurs. But hip-hop gave it a deeper meaning. Suddenly, Cristal didn't just signify the good life, but the good life laced with hip-hop's values: subversive, self-made, audacious, even a little dangerous. The word itself — Cristal — took on a new dimension." . . . "We were drinking it in the video for "In My Lifetime" in 1994. We didn't have a record deal yet, but back then we'd show up at clubs in Lexuses and buy bottles of Cristal, while most people in the clubs were buying Moët. It was symbolic of our whole game — it was the next shit. It told people that we were elevating our game, not by throwing on a bigger chain, but by showing more refined, and even slightly obscure, taste." . . . "When people all over started drinking Cristal at clubs — when Cristal became a household name among young consumers — it wasn't because of anything Cristal had done. It was because of what we'd done."

Når Frederic Rouzaud fikk spørsmål om den stadige koblingen i media mellom Cristal og “bling lifestyle” kunne skade varemerket, svarte han: “That’s a good question, but what can we do? We can’t forbid people from buying it. I’m sure Dom Perignon or Krug would be delighted to have their business.” Sean John Combs, også kjent under navnene P. Diddy, Diddy, Puff Daddy, Dirty Money og Sean «Puffy» Combs, nå kjent som Diddy-Dirty Money fulgte opp Jay-z' umiddelbare boikott med utagerende tømming av Cristal. Det har vel ikke blitt slått ut mer champagne noengang - med et mulig unntak for enkelte Formel 1-løp. Hobbyer er bra for helsen, men musikere som lager vin er nok å fortrekke.

Alexander II

Mitt forhold til Cristal er at denne champagnen absolutt ikke er "the next shit". Dette er "old shit" skapt av Roederer i 1867 for Alexander II i Russland. Historien sier at en paranoid Alexander bestilte produktet levert i en gjennomsiktig flaske slik at han kunne se om noen hadde gjemt en bombe i flasken - glasset var faktisk ekte krystall. Denne historien høres utrolig ut siden kunnskapen om sprengstoff i 1867 neppe var på et nivå der man burde ha grunn til å kunne frykte bomber i champagneflasker. Uansett ble det skapt en krystallklar flatbunnet flaske og navnet Cristal kom nok av seg selv. Ikke før i 1945 fikk almennheten tilgang til tsarens champagne og Roederer hadde i en periode etter revolusjonen i 1917 problemer med overfylt varelager. Årsaken var nok at Vladimir Lenin ikke hadde de samme smakspreferansene, om noen i det hele tatt, som tidligere tsarer, samt at Europa hadde beveget seg i en tørrere retning enn det resultatet av den ekstreme dosagen brukt for det russiske markedet ga.

Våre to flasker fra Roederer kom fra en meget kald kjeller og begge korkene satt så fast at de brakk, men påfølgende fjerning av restene lot seg gjøre med en vanlig korketrekker. Det mest vanlige er jo at nederste del av korken har krympet inn til en diameter mindre enn flaskehalsen og det må vel øke faren for oksidasjon? 1961 Louis Roederer Vintage Rose var først ute. Bestående av 70 % pinot noir og 30 % chardonnay og meget lyserød på farge. Gard Kverneland noterte følgende – møbelpolish og teakgulv, bringebærkake, kaffe. I munnen litt volatil i midten men henter seg igjen på slutten og blir svært lang. Mye epleskall i finish. 93 med en gang, men med luft et par poeng til. Juhlin har sagt følgende: Enjoyed with nature photographers Mattias and Monika Klum, on a wonderfully clear Swedish summer night in the Uppland archipelago. Roederer never disappoints! This predecessor to Cristal Rosé is right at the top of its long curve of life. The color is crystal-clear and light with a salmon-pink undertone. The finesse is very apparent, despite the vintage's potential fire and glowing strength. The taste is initially dry but with an everlastingly sweet aftertaste that spreads out over the whole tongue. A wine that makes you wish you could offer it to all of your friends. I am convinced that my friends the nature photographers will pull out the memory of this magical Champagne the next time they eat their boiled canned beans in Borneo's rainforest. - 97 poeng"

Sist ut var 1964 Cristal - 60 % pinot noir og 40 % chardonnay - gulorange på farge. Gard Kverneland hadde følgende å si – mørk på farge, men ingen fare! – På nesen: umiddelbart mandarin og havre, våt rulle stein, jordlig. I munnen utrolig frisk, ingen brune aromaer, kunne vært 20 år yngre, ekstremt rå syre, veldig lang. Ren og elegant hele veien. Med luft tørr skogbunn og litt sopp. Nydelig vin som per dags dato er min største Champagne opplevelse. 97p. Juhlin er like positiv: "It's hard to conceive of a wine being more enjoyable than this one. The fruit is incredibly dense and the style is unimpeachable. A classic Champagne that has everything and more. A little lighter and more elegant than the awesome '59. Unfortunately madeirised last time i tasted it."

Det jeg finner mest fascinerende med disse to champagnene er intensiteten i munnen. Spesielt Cristal 64 angriper munnhulen på samme måte som spikermatten går løs på fakirens ryggskinn - uten at jeg har prøvd dette i praksis, siden min vekt ville krevd spiker av en størrelse som neppe finnes i butikken. Den gir et syrekick som får limebomben Krug 96 til å ligne soda pop. Denne intense følelsen av syre og gule epler mikset med kaffe, løvetann, appelsinskall og snev av møbelpolish sitter som tapetsert i munnhulen i flere minutter, og er sannsynligvis en smak få førstegangsdrikkere av gammel champagne vil like - en velourmyk moden rød burgunder med utsøkt fruktsødme vil begeistre alle - monsteret Cristal 64 spiller mer "con energia, intensita e espressione" enn "con garbo" - for å sitere en musikk- og vininteressert italiener. Det er sjelden jeg blir satt ut av en champagne - Krug 1982 klarte det, men det var mer på grunn av den fløyelsmyke teksturen i kombinasjon med bunnløs dyp frukt - Cristal 64 stilner samtalen med sin ekstreme styrke - ikke ulikt 1961 Latour a Pomerol. Det er mer enn synd at en rapper med et utrolig talent for markedsføring har klart å få de fleste vininteresserte til å tenke "bling" og oppskrytt juice hver gang Cristal nevnes - de som satt rundt bordet denne kvelden har en helt annen oppfatning - dette er ikke "the next shit", men beste kvalitet av "old shit" - smoke it!

1961 Louis Roederer Vintage Rose (94)

1964 Louis Roederer Cristal (99)

Haugmania - 25 X vintage 1971 og noen til

2011-08-24T08:03:00.000-07:00

Øyvind (foto C. Byklum)

Øyvind Hind Haug fylte 40 år den 18. februar 2011 – lørdag 20. august holdt han en samling for vinvenner med fokus på over lang tid oppsamlede klenodier fra 1971. For tilhengere av Piemontes store viner er det en Guds lykke at han ble født dette året, mens Byklum ”surmulte” litt over de kritiske sammenligningene enkelte gjorde mot noen få flasker fra Bordeaux i samme årgangen. Det skal dog være sagt at det nok er noe urettferdig å sammenligne den kanskje beste årgangen noensinne i Piemonte, mot en heller slakk årgang i de fleste av områdene i Bordeaux. Ærede Haug, for øvrig en av de hyggeligste personene jeg kjenner, hadde linet opp 25 flasker fra 1971 for denne uformelle smakingen. I tillegg noterte jeg en magnum Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut fra 1976, Dom Perignon 1969, en blodfersk Cedric Bouchard – hva skjedde her? - pluss Aaneruds medbrakte Grange fra 1993 og en Mouton fra 1997. Alle flaskene ble åpnet fra 1500 til 1630 - fortløpende rask smaking og jeg tok noen korte notater samt plusset på med inntrykk ut over kvelden - det ble sent.

Øyvind åpner "monsteret".

Det må være lov å si at lysfontenen denne gangen var forventet å være Aldo Conterno Barolo Granbussia 1971 i størrelsen 3,78 liter – også kjent som lunchsize hos Stomperud. Tidligere i uken tikket det inn på sms opp til flere halvnervøse bekymringsmeldinger fra Haug inneholdende detaljerte opplysninger om drypp fra korken på denne flasken – et ikke uvanlig fenomen når man tenker på at korkene i dette formatet ofte var håndlagede – lærdommen må være at gamle store flasker bør stå oppreist. Resultatet ble at en mulig vin til 50-års dagen fikk 10 år kortere levetid. Aldo og Giovanni Conterno splittet bo i 1969 når Aldo ønsket å produsere mer tilgjengelige viner enn det Giovannis ultrakonservative stil frembragte. Aldo kjøpte umiddelbart vinmarkene Cicala og Colonnello, men fikk også med seg mange årganger fra den gamle familekjelleren til Conterno – hovedsakelig fra vinmarken Perno.

Første årgangen av Granbussia var 1970 – en årgang jeg faktisk har bedre erfaring med for Granbussia enn 1971. Vinmarken Romirasco ble kjøpt i 1980 og fra 1982 har Granbussia stort sett inneholdt en blend av 70 % Romirasco, 15 % Cicala og 15 % Colonnello. Før den tid var miksen en splitt mellom Cicala og Colonnello samt maksimalt 15 % kjøpte druer fra Romirasco. Cicalas skrinne jord lager den tøffeste vinen, mens Colonellos sand avler eleganse – Romirasco inneholder en blanding av jorden i disse to vinmarkene og vinene ligner sensorisk en blend av Cicala og Colonnello. Mange har fått for seg at Aldo bruker barrique – dette er ikke tilfelle – store slavonske eikefat blir brukt, men fatene skrapes alltid rene etter at vinen er tappet og dette setter et svakt eikepreg på de ferske vinene. Etter tre års lagring på ”botte” får vinen to år i ståltank før flasking. Aldo Conterno Barolo Granbussia Riserva Speciale 1971 med frukt bare fra Colonello, om skal stole på "necklabel", ble åpnet klokken 1604 sharp og viste umiddelbart mye rød frukt og hint av sjampignon på duft. Overraskende tanninsk i munnen med en gang - det normale er at tanninene oppleves mezzo-forte de første 10-15 minuttene, men her var det mer fortissimo allerede i introduksjonen. Flasken ble satt til side ved kjellertemperatur uten kork og fikk stå i ca. fire timer før den var klar for sitt vinøse intermezzo. Renere nese nå med svakt sødmefull rød frukt, anis og noe som muligens kan forestilles å være Monica Belluccis slitte lærkjole. Intens i munnen, men likevel feminin om man sammenligner med de mer barskere utgavene av Barolo fra Monforte. Syrlig rød frukt og tanninene er nå mer i balanse med frukten enn ved åpningen - på smak også snev av tjære og edeltre - flott lengde. En vin på høyden selv i dette formatet, men klokken 0200 var den på vei ned og tapte seg fort. Drikk nå. (93)

De "deformerte" flaskene til negocianten Troglia har like dårlig passform i flaskehalsen som de er skjeve utenpå. Åpning bør derfor skje meget forsiktig. Her gikk det ikke helt etter programmet for Øyvind . . .

Etter fire timers "slow-o" uten kork var det tid for årgangen Augusto Cappellano ikke selger fra kjelleren på vingården. Han ble født i 1972, men dette året var som kjent en ikke-eksisterende årgang for Barolo og faren la derfor ned en anselig mengde 1971 i kjelleren som erstatning - siden Augusto vitterlig ble "påbegynt" dette året. "The best vintage in memory" sa Giuseppe Rinaldi i 1985 - Alfredo Currado holdt 71 høyere enn 78 - Bartolo Mascarello ga den bedømmelsen "best of the decade" - Renato Ratti mente at "although they will be very long-lived they can be enjoyed now".

1971 Cappellano Barolo fra det merkelige formatet 2,1 liter var markert mer maskulin enn Granbussia 71. Monica har skiftet til ferskere og røffere lær - innslag av asfalt og mørk frukt - hint av klassisk rose. Frisk i munnen og balanse mellom frukt og tanniner - finner den noe mer "behagelig" enn "høyfrekvente" GB 71. Dypere mørk frukt, perfekt modne tanniner og flott lengde. Jeg har hatt denne fra 0,75 flere ganger, men dette er beste flasken til nå. Magnumeffekten? Vinen holdt seg også like frisk helt til siste dråpe. Kanskje enda bedre fra Haugs 3,78 liter i 2021? Drikk nå - 2021 (94+)

1971 Château Mouton Rothschild magnum nummer 1643 av 1750 stykker fra første slipp - 5000 magnum ble puttet i kjellern som Réserve du Château - kommer fra en halvtrist årgang i Bordeaux. Bare halvparten av avlingen sammenlignet med den strålende 70-årgangen presset opp prisene selv om kvaliteten ikke kunne forsvare denne prisoppgangen. Jeg hadde 1970 og 1966 fra magnum for noen måneder siden og 71 er langt fra den opulente stilen til 70, men kan minne noe om den stramme og tanninske 66. På nese var den som å stikke hodet ned i en kjempesvær grønn paprika, mintpreget ved åpningen hadde forsvunnet etter 4 timer med luft, kjølig mørk frukt og mengder av knust stein ble mer markert med oppholdet i glasset. Stram, streng og smal i munnen med ugjestmild sursøt mørk frukt og "mineralske" tanniner. Medium lengde og flott syre. En typisk matvin. Drikk nå. (89+)

1971 Château Latour dukket opp servert fra to flasker. Begge viste ved åpningen jordlige aromaer og uren gammel kjeller. Etter fem timer var den noe bedre på nese med skogbunn, animalsk preg, mørke bær, rustikk og stram i munnen med medium lengde. Grei vin som ikke utmerket seg slik dette slottet burde gjøre. Ut fra smaksnotater på nettet samt Parkers vurderinger burde disse vinene ha vist seg bedre frem - kjøpt i Danmark og jeg er ikke sikker på om lagringen for disse to spesifikke flaskene har vært helt optimal. Drikk nå. (85)

1971 Giacomo Conterno Barolo fikk denne kvelden øverste pallplassen i min bok. Selv fra "miniflaske" overskygget den de andre vinene. Baroloer er per definisjon ikke harmoniske sammenlignet med de store vinene fra Bordeaux, men sett i forhold til "peer group" var dette perfekt samklang mellom vinens elementer. Sist jeg hadde dette mesterverket var i september 2009 og jeg noterte da fire håndskrevne sider før følgende eksalterte notat ble forfattet "La en gammel tjærebredd robåt ligge 2 år på land, kast over en håndfull tørkede roseblader samt et spann med leire og fire dråper balsamico pluss 2 mandeldråper. Da har du denne vinens aromaer. Det maskuline preget dominerer som for alle gamle Baroloer fra G. Conterno, men samtidig aner man en parfymert feminitet i bakgrunnen. Her er det kompleksitet, men de aromatiske komponentene spiller på lag og smelter sammen til definisjonen på en perfekt moden Barolo. I munnen merker man med en gang at denne vinen vil noe. Utrolig syre, men samtidig i balanse med saftig frukt mot modne plommer. Det er sjelden at jeg karakteriserer en 38 år gammel vin som saftig, men her er unntaket. I de fleste unge Baroloer møter man tanninene som en vegg. Her er veggen strekt ut og fordelt som en støvsky som kommer inn fra midten av smakskurven og fases svakt ut mot slutten. I bakgrunnen svakt saltig mineralitet mot leire samt lakris. Utrolig grip og vinen sitter som tapetsert i munnhulen. Drikk nå og til 2020 (97+)" Jeg ser ingen grunn til ikke å bruke dette notatet en gang til. Man får ikke mye bedre Barolo enn dette og selv Monfortino 1971 strever med å nå dette nivået. Drikk nå - 2025. (98)

Den korte videoen over illustrerer et fenomen som kjennetegner stort sett alle korker i gamle flasker fra Gaja. De sitter som limt til flaskehalsen og vanlig korketrekker produserer bare et hull i korken. Ta frem en "Ah-so" og følg denne prosedyren.

1971 Gaja Barbaresco har vært en solid traver de siste årene. En ting er sikkert - den trenger lufting - mye luft! Øyvind postet et notat på denne i desember 2009 og fikk følgende svar fra John Gilman - en berømt og beryktet vinkritiker - "It has been several years since I last tasted the '71 Gaja, but I recall the wine most fondly. Your notes made me wish I still had some in the cellar. I know I will get another round of invective in some circles for the next statement, but I would be so happy to see Gaja return to the fold of traditionally-styled wines in Piemonte and stop making such overly fussy and cellar-crafty wines. Historically, they are such an important estate in Barbaresco, and particularly with Bruno Giacosa getting on in years, it could be so meaningful to see them start to make wines again more tied to the soil, rather than to cellar technique. I know that plenty of people swear by the wines today, but for me, that last serious vintage at the estate was 1988, and afterwards the message was lost in the method. Glad to hear that your '71 was stellar- though how you could exercise the self-control to drink the wine over three days is beyond me- you are certainly a better man than I :-)" Jeg har vært gjennom en 6-pack av denne de to siste årene og kveldens utgave føyet seg inn i rekken av gode flasker. Med en Gaja Barbaresco 1978 friskt i minnet fra forrige helg er det lett å konstatere at 71 er en mer elegant årgang enn 78 - tanninene ser også ut til å slipes hurtigere ned enn for den brutalt tanniske 78. Nesen er mer feminin enn for Baroloene - anis, skogbunn, knust stein og mørke kirsebær. Delikat og glatt i munnen med flott syre og imponerende balanse mellom mørk dyp frukt og perfekt slipte tanniner. Tørker noe helt på slutten av den lange smakskurven. Drikk nå - 2017. (94)

Øyvind serverte også blindt 1971 Bruno Giacosa Barbaresco Montefico for litt over ett år siden. Dette er en vin Giacosa produserte kun i årgangene 1969, 1970 og 1971 fra kjøpte druer. Andre produsenter av Montefico har vært Ceretto, Produttori del Barbaresco og nå sist, men ikke minst Roagna. Som sist meget mørk på farge etter alderen. Mitt forrige notat lød slik: "Aromatisk perfekt med mørk frukt, intens floralitet, lær og lakris. Utrolig fresh i munnen. Jeg har aldri drukket en Barbaresco 1971 med slik friskhet. Pure fruit. Fortsatt heftig tanninstruktur, men ”tanninveggen” er strukket ut og finfordelt fra midtpartiet og ut. Det eneste som skiller den fra en Barolo er markert tobakk i midtpartiet. De som definerer Barbaresco som feminin bør prøve denne. Her er det muskler og driv som i en 426 Hemi. Flasker lagret som denne kan drikkes fra nå-2025. (97)" Interessant var det at også den eminente smakeren Øistein Dahl påpekte hvor mye denne vinen sensorisk minnet om en Barolo. Jeg savnet litt av tobakken og intensiteten fra forrige gang, ellers stemmer notatet bra. Drikk nå -2020. (94)

Øistein Dahl og junior Haug - sistnevnte ga seg tidlig.

Produttori del Barbaresco var representert ved en standard 1971, to flasker Ovello Riserva 1971 og to Montestefano Riserva 1971 - jeg merker meg at produsenten på sin webside hevder at første årgangen var 1978. Wasserman ga faktisk Ovello toppscore ***(*) i 1985 med kommentaren "a complete wine that can still improve". Denne kvelden var det nok likevel Barbaresco Montestefano Riserva 1971 som imponerte mest - spesielt en av flaskene. Elegant nese med tørket timian, mørke kirsebær, knust stein og svak skogbunn. Elegant i munnen med perfekt balanse mellom godt modne tanniner og fast mørk frukt - nesten Moutons modne stramme stil og heller ikke ulikt Monsanto 71. Drikk nå. (92)

For ett år siden plasserte jeg blindt en Castell’in Villa Chianti Classico Riserva 1982 i Piemonte - da satt jeg riktignok i en vinbar i Serralunga. Hadde jeg fått Monsanto Il Poggio Chianti Classico Riserva 1971 blindt hadde svaret vært det samme - en godt moden Barbaresco. Fabrizio Bianchi kjøpte Azienda Pallone i 1961 og døpte vingården om til Monsanto. Første årgangen han produserte selv var 1962, men da etter den gamle klassiske metoden ved å dumpe hele drueklaser, druer og stilker i store trekar og vispe rundt med treklubber isatt nagler som kun klarte å "knuse" skallet på en liten del av druene. Deretter gikk mosten opp i "tini di legno" for fermentering, med stilker, for opp til 15 dager. Denne metoden ga ofte bitre tanniner fra stilkene og han tilsatte hvite druer for å "myke" opp vinen. Metoden ble brukt til og med 67-årgangen. I 1968 forsvant stilkene og de hvite druene samt at tiden med skallkontakt ble redusert til 8-10 dager. Avkastningen for Il Poggios sørvestvendte 5,32 hektar er ca. 5 tonn/hektar - ca. 60 % av standard Monsanto - og druene høstes også omtrent 2 uker senere enn for vanlig Chianti Classico. Etter fullført fermentasjon - to år i ståltank og 2-3 år i eik. Naturlig malo og ingen klaring eller filtrering. Man kan si at Fabrizio var en forgangsmann i området, og Wasserman utnevnte i 1985 Il Poggio til "the single finest Chianti" samtidig som kontinuiteten med tanke på kvalitet ble berømmet. 71-årgangen var stor i volum for Il Poggio med 36 700 flasker - sammenlignet med 5730 (62), 13 760 (64), 5 730 (66), 8 930 (67), 12 550 (68), 13 420 (69) og 18360 (70). I 1985 skrev Wasserman etter en vertikal at 1971 "can improve yet" og "it is rather the epitome of what a Classico can be." Selve årgangen får toppscore fra Wasserman med **** og han kommenterer tidlig blomstring andre uken i mars for sangiovese, tørr og solrik mai, mild og ekstremt tørr juli og august med henholdsis 2,2 mm og 8,8 mm nedbør. De første 10 dagene i september kom det etterlengtede 48 millimeter med regn, men hagl i enkelte vinmarker krevde nøye seleksjon ved plukkingen. Hans smaksnotat fra 85 beskriver Il Poggio 71 "at its peak" - dersom den var på toppen i 1985 da må det har vært begynnelsen på den lange Besseggen bedømt ut fra vår flaske med Il Poggio Riserva 1971 - moden kirsebærfrukt, lær, kaffe og krydder på duft. Frisk i munnen, med fast mørk frukt, flott syre og en anelse for tørre tanniner i forhold til gjenværende frukt. Drikk nå- 2013. (91)

1971 Louis Trapet Gevrey-Chambertin var den eneste som tapte seg etter fem timers "slow-o". Åpnet meget elegant med jordbær og tørr skogbunn på duft, men gikk fra det bløte i munnen til en hardere stil og svakt bitre toner med lufting. Drikk nå. (90 "start" - 85 "med lufting")

1971 Château Pavie utmerket seg ikke på noen måter - den har nok begynt nedturen for ca. 10 år siden, men holder seg fortsatt oppegående. Bløt og glatt med jordlig preg, medium lengde, mangler syre og kompleksitet. Drikk nå. (84)

1971 Francesco Rinaldi Barolo oppførte seg eksemplarisk - klassisk moden nebbiolo med noe bløte tanniner - litt ulikt denne produsenten - men tappingene utført av "klubben" Ordine dei Cavalieri del Tartufo er ofte gjort senere enn ordinær tapping og avviker av og til fra den vanlige utgaven - blant annet sendte de i 1980 også ut en Rinaldi Barolo 1971. En balansert vin som manglet litt driv og kompleksitet for å nå opp i dette selskapet. Drikk nå. (87)

1971 Château Dutruch Grand Poujeaux kommer fra 28 hektar plantet med 49,7 % merlot, 46,3 % cabernet sauvignon og 4 % petit verdot. Kort sagt en lett, stram, enkel, rett frem vin som drikker helt greit. En grå mus i flokken. Likevel morsomt at en Appellation Moulis Controlée ikke har gått i graven for lenge siden. Drikk nå. (82)

Et 15 måneder gammelt notat omtaler 1971 Fratelli Barale Barolo Vigneti Castellero som årgangstypisk mørk på farge. Intens kompleks nese med roser, hint av fioler og mørkere toner mot jernbanesvill og klesskap samt tørkede urter. Med lufting flyktige aromaer mot kirsebærstein, mandelessens og hint av mentol. Meget konsentrert og syrefrisk i munnen med stram mørk frukt og en bitende saltaktig og rustikk munnfølelse. Lang og rå finish med saftig frukt hele veien samt snev av edeltre. Potent rustikk tanninstruktur. Dette er en hardcore Barolo for SM tilhengere. Drikk nå - 2020. (93+) Jeg smakte denne ganske sent på kvelden og fant den beste flasken slappere enn det gamle notatet tilsier - kanskje hadde den fått for mye luft, eller smakeren for mye vin? Det stramme, bitende saltaktige, rå og saftige var tonet kraftig ned. Drikk nå. (88+)

1971 Giovanni Sordo Barolo Rocche di Castiglione mistet også futten med lufting. Mitt notat klokken 1528, første flasken som ble åpnet, viste en Barolo dominert av moden rød frukt, bra syre, flott balanse, støvete tanniner og medium lengde. Drikk nå uten lufting. (88)

1971 Gaja Nebbiolo Sori del Turco var rullatormoden allerede ved åpningen og fem timer etterpå kunne man knapt merke hjerteslag - kveldens Eddie "The Eagle" - ekstremt sliten, passe oksidert og svakt maderisert. Ramlet før hoppkanten. (64)

1993 Penfolds Grange minnet ikke mye om Grange 1998 for noen måneder siden. Årgangen var merket av mye regn og ikke de mest optimale vokseforholdene gjennom sesongen. At 86 % shiraz og 14 % cabernet sauvignon skulle resultere i en ren blåbærsmoothie finner jeg noe merkelig - i blenderen har noen også addert til en dash vanilje, litt treverk, men glemte syre. Søte klissete solbær som har ligget i solen noen dager dukker opp i hukommelsen - monolittisk. Medium lengde. 41 smaksnotater finnes på Cellartracker med like utrolige 88, 89 & 89 som de tre eneste under 90 poeng. La meg være den første som går enda lavere. Drikk nå om du må. (81)

1976 Diebolt-Vallois, Blanc de Blancs Brut var magnum nummer to fra dette partiet kjøpt på Vikapolets champagneslipp - den første gikk 17. mai 2011. En annen flaske kjøpt direkte hos Diebolt i 2007 ble konsumert for ca. to år siden med følgende notat "Brød og akasiehonning på duft med flott intensitet. Meget friskt atakk i munnen følges opp av bølger av dyp og rik frukt. Flott syre og ingen tegn til oksidasjon. Ikke så ulik Krug 1976. Meget bra og kveldens beste champagne!! (95)" De to siste magnumene har ikke hatt noen fellestrekk med notatet over. Den rike årgangstypiske frukten er borte og champagnen minnet mer om en moden, men likevel stram 1996. Den hadde heller ikke noe likhet med 3-4 utgaver av hva Stomperud kaller "tåteflasker" smakt over de siste 6 årene fra et tidliger slipp på polet av gamle årganger. Kan det siste partiet være av type oenotheque og dermed ha bevart friskheten? Uansett en ok start. Drikk nå. (88) Cedric Bouchard Blanc de Noirs Roses de Jeanne Ursules gogget juillet 2010/V 08 var ren eleganse fra nese til munn. Rik dyp frukt, silke i munnen, mineraler og lang. Neppe noe for de som bare vil ha upfront stålsyre, men en uhyre vellaget champagne. Drikk nå - ? (93) 1969 Dom Perignon var den mest modne av fire flasker siste året. Alle har variert så mye at smakt ved siden av hverandre ville man neppe ha sagt at det var samme champagnen. Dette var også første gangen jeg smakte en DP som vi med vilje åpnet fire timer før servering. Markert honning og gode gamle "smørbukk" på duft. Frisk i munnen med de minste boblene i handelen, flott frukt og meget bra lengde. Harmonisk og perfekt balansert. Drikk nå. (94)

1997 Mouton-Rothschild har jeg ingen notater på, men den var lettdrikkelig, plush, åpen og neppe noe for lagring - The end.

Kime Aanerud holdt ut og motbeviste kalletnavnet
til byggfolkene - "silkebusen".

Stor takk til Øyvind for en flott og generøs kveld!

To grillviner fra Gaja og litt bernaise

2011-08-18T14:04:00.000-07:00

Jeg finner det ytterst fascinerende å smake Gajas viner med og uten barrique - "side by side". Denne gangen hos Chef Petersen på hans *** restaurant i Hertzbergs gate. Jeg tror man kan slå fast at den første offisielle årgangen til Gaja - 1979 - der små eikefat ble tatt i bruk for alvor, resulterte i noe utagerende fatbruk som etter min mening reduserte kvaliteten på sluttproduktet. Han skjerpet seg nok litt etter dette og jeg har alltid funnet Barbarescoene fra 1982 til å være kanskje hans beste årgang. Disse to flaskene hadde ligget urørt i en kald kjeller ca. 10 minutters kjøring fra Gajas produksjonslokaler i snart 30 år. Vinen fikk to timers opphold i en vid karaffel og kunne godt ha fått to timer til. 1978 har alltid fremstått som årgangen for steinhuggere. Rå, hard, strukturert, utilgjengelig, ugjestmild, bunnløs - med årene har den blitt like sakte polert som en stein i strandkanten. Dette er et seriøst langtidsprosjekt! Gaja Barbaresco 1978 viser en svakt rustikk nese med florale toner mot fiol, mørke kirsebær, krydder og hint av anis. Selv ute på terrassen kan man konstatere at dette er en kompleks vin! Fyldig, men samtidig stram og saftig i munnen. Konsentrert med mengder av mørke bær, røkt kjøtt, knust stein, lasersyre og en monumental tanninstrutur - muskler - fenomenal lengde og en bernaisekiller! Drikk nå - 2040. (96)

Angelo Gaja mottar diplomet fra "Scuola enologica di
Alba" i 1960 - energien lyste allerede da!

Edward Steinberg har skrevet boken "The Vines of San Lorenzo" på hele 264 sider, utgitt første gang i 1991 og den inneholder et vell av informasjon vedrørende denne vinmarken. Hele boken er bygget opp rundt årgangen 1989 og vinen følges fra 1988 til ferdig produkt i flaske. Strukturen på jorda i vinmarken fremheves som noe av det viktigste, men også det mange legger for lite vekt på. Sorì San Lorenzos jord består av 10 % sand, 20 % grov silt, 40 % fin silt og 30 % leire. "Drain, but retain!" - "That´s the refrain." Leire er dårlig på "drain" og sand enda verre på "retain" - den rette miksen klarer "Drain, but retain!" - og det er silten som skaper balansen. Tykkelsen til jordlaget er med på å avgjøre hvor elegant vin man får - for dyp jord avler "fete" druer og en vin uten finesse - det refereres til de nedre deler av vinmarken som for dype for nebbiolo - "It´s almost Californian." - ingen hedersbetegnelse blant druedyrkere i Barbaresco. Innholdet av nitrogen i jorda måles til 0,073 % - dårlig landbruksjord inneholder under 0,12 % og da anbefaler landbruksmyndighetene kraftig gjødsling - noe desverre mange gjør, siden de ikke innser at topp druer ikke har de samme behovene som korn. Det dreier seg om balanse og vinskribenter som kun fokuserer på at vinstokken skal "lide" får heller ikke mye skryt. Alt for 20 år siden var Gaja også bevisst på å unngå bruk av "møkk" fra gårder som tilsatte antibiotika i foret til kalvene - grisenes avføring var heller ikke velkommen og fikk betegnelsen "nitrogenbombe".

Første årgangen fra Sorì San Lorenzo var 1967 og etiketten fremsto mye mer fargerik enn dagens minimalistiske design i sort/hvitt. Hadde du besøkt vinmarken før 1964 ville du neppe ha trodd at den kunne avle druer av utsøkt kvalitet. På den tiden var ofte det viktigste hva som vokste mellom radene av vinstokkene og ikke druene. Kalver beitet der og Angelo Gaja høstet ved hjelp av 20 personer ca. 10 tonn hvete når han begynte kultiveringen av vinmarken i 1964 - hvete betydde brød og pasta for familen i et lutfattig distrikt, mens druer var "secondary crop" - ikke ulikt Cros Parantoux dette. San Lorenzo er den vinmarken som høstes først av Gajas tre berømte "cru". Seneste innhøsting når denne boken ble skrevet var 17. oktober 1978 - det samme året plukket de druene i Sori Tildin 20. november - "way overripe". De første eksperimentene med barrique startet i 1969 etter et kjøp av små eikefat fra Medoc som viste seg å være 15 år gamle og ikke de lovte to år. Deretter kjøpte Angelo inn mengder av forskjellige fat basert på treslag fra fersken til kirsebær for til slutt å konkludere med at det var eik som gjaldt. Kombinert med kortere fermentasjon mente Gaja at han oppnådde det han ville - å lage harmoniske viner med bedre aromaer, mer smak og mindre tanniner.

Jeg vil karakterisere 78 Barbaresco mer lik en velholdt Ford Mustang fra 60-tallet, mens 1982 Gaja Barbaresco Sorì San Lorenzo minnet mest om en Ferrari Daytona - merk Daytona og ikke en 250 GTO. Mørke kirsebær, fioler, lakris og svake varme toner på duft. Mer harmonisk og mindre syrefrisk enn 78 i munnen med en "bløtere" tanninstruktur. Dette er mer en "cruiser" med godt utviklet frukt og finpolerte tanniner. Flott lengde. Smak og behag - jeg kan godt skjønne at mange liker denne stilen, men jeg vil nok fortsatt holde meg mest til Gajas Barbarescoer før 1979. Drikk nå - 2020. (93+)

Mange dyktige kokker har en aversjon mot å servere bernaise - det er synd - målet burde heller være å servere den perfekte utgaven av denne sausen - første gang servert i 1836 ved åpningen av restauranten Le Pavillon Henri IV i Saint-Germain-en-Laye. Normalt bør man være forsiktige med tanninrike viner til denne sausen, men selv 1978 satt som et skudd. Noe av æren for dette må absolutt tillegges kjøttets marmorering og saftighet som spiste unna mye av tanninene og samtidig hadde begge vinene den nødvendige mengde frukt og friskhet som sausen krever.

Under en diskusjon om hvor fantastisk moden Bordeaux
kan smake uttalte den kommende studenten i huset følgende:
" . . . men Mouton Rothschild 1945 smakte ikke godt . . ."
Jeg glemmer ikke den på en stund . . . .

Crabcakes hos Heini - en Coche pluss noe riesling

2011-08-16T11:20:00.000-07:00

De som har lest beskrivelser av den berømte vinkritikeren Robert Parkers måltider vil ha notert at "Crab cakes" står rimelig ofte på hans meny. Dette er en rett ofte assosiert med området rundt Chesapeake Bay, særlig Maryland og byen Baltimore der ærede Parker har bopel. For å sitere RP: "My wife and I take pride in having great sources for blue crab backfin jumbo lump. The key to the crabcakes is to put just enough filler so that it holds together without falling apart, then sauteeing in clarified butter. Cambie had requested them since he had them once before at my house, and they were sensational (although January is not the best time to buy crab meat, since it is not quite as sweet as it is during the warmer months)." Chef Petersen har det til felles med RP at han tilsetter så lite "filler" som mulig for å holde kakene sammen - ikke mel, men kokt kveite. Krabbekjøtt og kokt kveite blandes i forholdet 85/15 og tilsettes en dråpe sterk chilisaus, vårløk, fersk koriander på rot (ikke potteplantene). Kakene rulles lett i mel, så egg og en siste runde i brødrasp. Legges under klede og ikke plast! "Friteres" deretter som på videosnutten over i en panne med solsikkeolje og litt smør til de får farge. Serveres med en "dip" bestående av rømme, majones, koriander, chili og sitron. Ikke rart de må rasjoneres når de står på menyen hos Heinis´ arbeidsgiver. "Comfort food" i særklasse!

Dette er ikke en smaksprøve fra den nye klubbdrikken til Chains - ei heller noe Gårdsvoll fortærer ved uventet restskatt over 400 000 - det kunne ha vært en flaske med Carl Ivars komprimerte følelser etter valget eller hva Sarah Louise Heath Palin - hva skal hun med l i Palin? - tenker å gi i straff for "pregnancy before marriage" - muligens var det dette salige Biskop Ole Hallesby hadde inntatt 25. januar 1953 da han holdt den berømte radiotalen som ga støtet til "helvetesdebatten" - "Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete." Hallesby var ikke nådig - tør ikke tenke på hva han hadde gjort med Einar Gelius! Chef Petersen var i en mildere sinnsstemning enn Hallesby og brukte den med omtanke i krabbekakene - et par dråper - dette er sterke saker - 81 % Habanero (Capsicum chinense Jacquin) - den skarpeste av alle variantene av chilipepper. Brukt rett gir den en perfekt spicy smak på kakene, som mildnes av den modne halvsøte rieslingen. For mye og den ødelegger alt. Vask hendene før du går et visst sted.

Det er ingen vits med übersofistikerte viner når krabbe & chili kommer på bordet, men riesling med sødme bør det være. Et stor pluss om de også er passe modne siden det "gule" preget går bedre til krabbekjøttet enn mengder av friske grønne epler. 1991 Freiherr Langwerth von Simmern Riesling Hattenheimer Mannberg Spätlese Halbtrocken har vist en del flaskevariasjon, men denne var slik den skulle være. Merkbar petroleum, modne gule plommer og nypolerte møbler på duft. Syrefrisk med lite frukt, mineraler mot skifer, modne epler og lime. Meget tørr og stram. Håndterer krabbekakene meget bra, men kunne hatt litt mer fylde. Drikk nå. (85) 1992 Balthasar Ress Oestricher Doosberg Riesling Auslese er fortsatt en ung vin med markert bedre fylde enn Simmern 91. Lime, honning og situs på duft. Denne trenger 6-7 år til i kjelleren for å kunne matche retten fullt ut. Drikk 2018-2030. (91)

En nightcap før hjemturen ble 2008 Domaine Jean-François Coche-Dury Bourgogne - definitivt den beste utgave jeg har smakt av denne vinen uansett årgang. Her handler det om intensitet, klokkeren syre, ren hvit frukt, krydder i bakgrunnen og slepen mineralitet kombinert med den beste fatbruken noensinne. Lurer man på hva en vinkritiker mener med "vibrant" så er dette en flaske å søke etter. En fjellbekk. Å sette denne i kategorien "AOC Bourgogne" er rimelig villedende. Jeg lurer litt på hva Coche-Dury har fått til med druer fra antatt bedre vinmarker i 2008? Drikk nå-2025. (91)

Et bilde av unge Petersen hentet fra Jahn Otto Johansens flotte bok "Lutefisk - Tradisjon - Tilberedning - Tilbehør" utgitt i 1997. Astrid Riddervold prøvesmaker årets lutefisk på ærverdige Gamle Raadhus. Husets kjæledyr ser noe trist ut siden det gikk glipp av krabbekakene - ansiktsuttrykket minner meg forresten litt om en hypotetisk miks av Per Ravn Omdal og Sondre Kåfjord etter et like hypotetisk tap 0-9 mot Jemen på hjemmebane.