Øien besøker Oslo på en tirsdag - Del 1 - Kirwan 1902?, Mouton 90, Figeac 49 & 64, Cheval 64, Latour 70

Jeg kjøpte en kasse gammel vin i Italia og selgeren sa: "Ta denne - det er en gave". Jeg svarte faktisk nei siden jeg kjenner lite til Kirwan og manglende årgang på flasken kunne tyde på en suspekt tredjevin. Til slutt tok jeg flasken av ren høflighet. Tilbake i Norge sendte jeg et bilde til Byklum som kontaktet Château Kirwan og følgende svar tikket inn: "Dear Mr Byklum, Thank-you very much for your mail. I hope you will enjoy the bottle of Chateau Kirwan owned by your friend. You are right, it could be a vintage between 1902 and 1907 when the château was belonging to the town of Bordeaux and Schröder & Schÿler was in charge of the commercialisation of its wines. Maybe the cork will tell you more precisely wich vintage it is, however I suppose the wine will be quite interesting , I hope it still can express something. Best wishes, Nathalie SCHYLER" Det er ikke hver dag man får 100+ år gammel Bordeaux gratis. Korken kom ut og bar preg av alder, men hadde fin og rimelig fast struktur. Imponerende mørkerød på farge. Åpnet veldig morken på duft og noen ropte kork. Korkpreget blåste bort, men 24-timer testen viste at også siste glasset gikk gjennom samme prosessen. Med fortsatt lufting var det lite som signaliserte en såpass gammel vin. De fleste hadde nok blindt bommet med alt fra 80 til 60 år. Svak volatilitet forsvant også med oksygen og etter 24 timer viste den en elegant nese med vare florale toner og hint av tørket timian. Forbausende vekt i munnen med rød frukt og bra syre. Bløt tekstur og bra lengde med kaffe, lær og rød frukt. Tanninene er finstøvete og merkes kun svakt. De kunne lage vin før og jeg er imponert over at vinen ikke viser et eneste tegn til oksidasjon etter 24 timer i romtemperatur og åpen flaske. Jeg tror neppe at dagens Kirwan vil lagre like bra. Drikk nå. (88)


Château Mouton-Rothschild 1990 er som Château Latour 1970 en vin som har fått merke Parkers negative kritikk etter som årene har gått. (93-94) poeng i juni 1992 og: "The 1990 gets my nod as one of the three best Moutons since the great 1959 - the others being the 1982 and 1986. It is much more concentrated, backward, and less evolved than the 1989, and it is also less aggressively, or should I say excessively oaky than its predecessor. But for the long-term, there is more glycerin and concentration, and the finish is sweeter and longer in the 1990. The 1989 should drink well at an earlier age given its 1985-ish personality, whereas the 1990 is more of a long distance runner. This great Mouton is one of the most complete wines of the vintage. Anticipated maturity: 2000-2025. P.S. The Maitre de Chais, Michel Bosq, continues to agree that the 1990 is superior to the 1989, largely because their crop-thinning efforts were more severe in 1990." Alt i 1993 kom skuffelsen med 87 poeng:"The 1990, impressive from the barrel, is a disappointment from the bottle. While less evolved than the 1989, it is excessively oaky, with a Jack Daniels, whiskey barrel-like smell. It is medium-bodied, somewhat hollow, and frankly embarrassed when tasted next to the likes of Latour and Margaux. I tasted it from the bottle three times with identical impressions. What a shame! The 1990's label by the late Francis Bacon is stunning. Anticipated maturity: 1999-2010." Juni 2009 ga moderate 84 poeng og: "For a first-growth, this is an unqualified failure. It’s hard to know what went wrong, but after numerous tastings it is clear that this is a superficial, light Mouton that is already revealing some pink around the edge. Fresh menthol-infused red and black fruit notes are present, but the wine is medium-bodied and dry with an angular, austere finish. Very disappointing." I februar 1997 skrev Parker: "the 1990 is a hard, lean, austere, tannic style of Mouton that I predict will never shed enough tannin to attain complete harmony and balance" mens Jancis i oktober 2007 så det på en annen måte: "Tannins nicely resolved." Jeg vil bare si at Parker må være ute på en bærtur som nå snart har vart i 20 år for denne vinen. Når man ser hvilke andre viner han tildeler 84 poeng så er det noe som ikke stemmer. Moderate 12,5 % og en blend av cabernet sauvignon 76 %,  merlot 13 %, cabernet franc 9% og petit verdot 2%. 79 % av avlingen gikk til førstevinen. For meg en mer opulent stil enn andre årganger av denne vinen. Sigarboks, blyant, kaffe, fioler og rød sødmefull frukt på duft. Moden sødmefull frukt i munnen med perfekte modne tanniner og bra lengde. Krydder & solbær. Nesten primærfrukt dette og lite utviklet - på grensen til at jeg skriver rik stil. Jeg skjønner ikke helt Parker på denne. Drikk 2015 - 2025. (92+)


Chateau Figeac 1949. Smakt sist i januar 2011 med dette notatet:" Jeg var spent på denne etter Parkers 94 poeng og "The splendid 1949 is one of the greatest Figeacs I have ever tasted. This wine possessed a cigar box/fruitcake aromatic profile, gorgeously rich, seamless flavors that flowed across the palate with no heaviness, yet extraordinary sweetness of fruit, and plenty of glycerin." Broadbent var også positiv for noen år siden: "Several excellent notes, most recently sheer perfection, surprisingly deep in colour though a fully mature rim, a sweet, rich, totally delicious bouquet and flavour *****". Akk ja . . . Varm og noe uren klumsete frukt på duft med solbær og solbærblad. I munnen holder frukten i 15 sekunder og ender i tørkende tanniner og knust stein. Skuffende. (78) Samme notat for denne - kokt. Desverre var en Chateau Figeac 1964 likedan - kokt. Det er mulig at slagordet "Det er deilig å være norsk i Danmark" fortsatt er gyldig, men det er tydligvis ikke alltid like deilig å være Figeac i en dansk vinkjeller.


Etter Château Cheval Blanc 1934 & 1966 for noen uker siden var Château Cheval Blanc 1964 et hyggelig bekjentskap. Høstet mellom 22. september og 09. oktober med 37 hl/ha. Skal jeg trekke noe så blir det for ørlite for mye varm frukt på nese. Preget av svak sviske ble litt for dominerende, men absolutt ikke ødeleggende. Frisk i munnen og lignet faktisk en del på 1966 i så måte. Dyp konsentrert sødmefull frukt i munnen, rik stil, bløt tekstur, krydder og knust stein. Markert tanninstruktur som faktisk tåler noen år mer sliping. Fabelaktig lengde med opulent sjokolade helt på slutten. Drikk nå - 2015. (94)

Château Latour 1970 har de siste årene fått en del juling fra etablerte vinkritikere. Parker mente på midten av 90-tallet at denne vinen var blant årgangens topp to eller tre og ga den 98 poeng etter "Tasted 13 Times With Consistent Notes". Så sent som i 1999 tildelte han høye 97 poneg før juni 2000 ga labre 89 poeng med kommentaren: "The three bottles from the Chateau's cellars were variable, but seemed surprisingly herbal, with notes of soy, cedar, roasted vegetables, leather, and earth dominating the wine's fruit. Tasty, elegant, medium-bodied, and fully mature, the 1970 is excellent, but not inspirational." Lisa Perrotti-Brown var enda mer negativ i mai 2009 med 85 poeng: "The aromas suggest this wine has peaked with dusty notes of old leather, dried figs and grandma’s room. The tannins have gone a little powdery with the medium+ level of acidity taking centre stage in front of the remaining bits of fruit. Medium to long finish. Perhaps slightly past it but still provides an interesting glass." Jancis var på solide 18,5 i juni 2010: "Magnum. Deep crimson. Very old school. But wonderful. Charcoal notes on the nose. Very dry, dense, crunchy textured and very Latour. Bone dry. Long. Not luscious but extremely admirable. Super clean and refreshing." Cellartracker har 52 notater fra det siste 10-året og fordelingen er jevn uten merkbare tegn til dropp i kvaliteten over tid. For meg er dette stor vin og 85 til 89 poeng er bare tull. Cheval Blanc 1970 smakt i desember var meget bra, men Latour 1970 er bedre. Meget maskulin og kjølig på nese med distinkt jord og hint av "salt" soya svevende over mørk frukt. Etter 24 timer i åpen flaske mer floral mot fiol og kull. Meget frisk i munnen med mørk dyp frukt og finstøvete tanniner. Flott syre og imponerende lengde. 24 timer testen viser mer mokka og sjokolade i munnen. Tilsett en dose tanniner og dette kunne vært en Barolo fra Monforte. Byklum mente at denne burde få ligge lenger i kjelleren. Jeg er gjerne drikk nå og (96).

Birch & Aanerud holdt ut.

VinFeber 09.02.2011

På nytt et suverent arrangement - VinFeber arrangert av Moestue Gruppen (Moestue Grape Selection, Podium Wines, House of Cognac og Blend Wines) i de rustikke lokalene til Doga Norsk Design og Akitektursenter. Etter min mening den mest velorganiserte smakingen som holdes av en norsk vinimportør. En salig blanding av øl, whisky, cognac, Piemonte, Burgund, Rheinhessen, Wachau, Mosel, Bandol, Veneto, Marche, Umbria, Rhone,  Rioja, Douro, etc. Umulig å få med seg alt dersom man ikke setter av hele dagen og jeg får heller ikke lyst til å kaste meg ut i nerdete skriving av smaksnoater med såpass mange kjenninger svirrende rundt - da faller smalltalk seg mer naturlig. En imponerende katalog på 76 sider inneholder en kort introduksjon av hver produsent samt vinene som serveres. Informasjonen er rimelig nøytral og jeg har kopiert et par introduksjoner uten redigering og med tillatelse fra Liz - Takk! Noen korte kommentarer skrevet i rødt for de to produsentene jeg fant mest interessante må leses med en klype salt, men min erfaring er at de vinene som oppfattes som virkelig gode når man "raser" rundt fra bord til bord - de vinene er faktisk som regel i en egen klasse!

Bodegas y Viñedos del Jalón S.A. ble stiftet i 1999 for å høyne kvaliteten på vinene fra kooperativet i Maluenda, Calatayud: Cooperativa San Isidro. Dette kooperativet har vært i drift siden 1965, men man innså på slutten av 90-tallet at man måtte ta grep for å utnytte det fantastiske druematerialet denne regionen kan by på. Nøkkelen lå i investeringer i vinmarkene, spredning av god vitikulturell praksis, og samarbeid om markedsføring. – alt i en balanse mellom tradisjon og nyskaping. Resultatene har vært fantastiske. Bodegas y Viñedos del Jalón har hele 1000 ha vinmarker, hovedsakelig i den sørlige delen av Calatayud. Vinmarkene strekker seg fra elven Jalón i nord til Systema Ibérico-fjellene i syd, og er konsentrert i elvedalene Jiloca og Perejiles. Vinmarkene ligger på mellom 600 og 1000 moh., og de høyest beliggende er dominert av eldre Grenache, mens de lavereliggende har mest Tempranillo. Av de 600 ha med Grenache som er tilgjengelig er mer en halvparten ”Viñas Viejas”: over 40 år gamle vinstokker. Det er disse vinstokkene som gir den aller beste frukten, og som sørger for at kvaliteten på vinene er jevnt over meget høy. De 200 hektarene med Tempranillo er dyrket i lavereliggende jord med finere tekstur, og gir flott spenstig frukt til Crianza-vinene til eiendommen. De best beliggende vinmarkene gir lagringsverdig Tempranillo som ikke står tilbake for Tempranillo fra mer berømte områder. Syrah ble plantet i området i 1990, og viser nå at denne druen har en stor fremtid i området. Jalón har nå 130 ha Syrah som er plantet på områdene med det skrinneste jordsmonnet for å begrense druesortens naturlige hang til eksessiv løvvekst. Det lages også hvitvin i området av Macabeo, og de beste vinene fra de høyestliggende vinmarkene har et flott og friskt fruktpreg. I tillegg er det mindre beplantninger av Monastrell, Cabernet Sauvignon og Merlot på eiendommen. De resulterende vinene viser hvor mye gamle vinstokker i godt jordsmonn har å si for kvaliteten på vinen. Det gjør ikke noe at prisene fra denne produsenten må beskrives som meget fordelaktig.

CASTILLO DE MALUENDA GARNACHA VIÑAS VIEJAS 2009 til 115 kroner er et funn! Ørlite for søte kirsebær på duft, men frisk og ueiket i munnen med flott frukt og bra lengde. Dette må være en topp husvin for de som søker noe slikt. 

På 1930-tallet overdro Giovanni Conterno eiendommen og familiens vinmarker til sønnen Giacomo, som i sin tur gjorde det samme i forholdet til de to sønnene Giovanni og Aldo i 1961. Da hadde Aldo i en periode oppholdt i USA i et forsøk på å etablere seg som vinprodusent i samarbeid med en onkel. Av ulike årsaker vendte imidlertid Aldo tilbake til Piemonte, og Aldo og Giovanni videreførte farens etablerte og respekterte virksomhet inntil Aldo signaliserte at han ønsket å starte opp for seg selv. Det skjedde i 1969, Aldo kjøpte da farmen Favot og startet sin egen business med geografisk forankring i landsbyen Monforte sentralt i DOCG Barolo. I dag omfatter vinmarksarealet på eiendommen 25 ha. Størsteparten av vinmarkene har en perfekt syd til sydvestlig eksponering og ligger rundt 400 meter over havet på en geologisk base bestående av mer eller mindre kompakt brunlig sand, i kombinasjon med hvit og grå mergel med høyt kalkinnhold. Et karakteristisk trekk ved barolovinstilen hos Aldo Conterno har alltid vært vinenes rødfruktdominerte, transparente og delikate stil. Mens mange baroloer fra denne landsbyen kan ha en forholdsvis mørk fruktkjerne, diger munnfølelse og massiv tanninstruktur, er barolostilen fra denne eiendommen på den mer delikate siden, vel og merke uten at vinene av den grunn mister noe av sin regionalkarakter, druetypisitet, intensitet og kraft. Den naturlige forklaringen er det betydelige kalkinnholdet i jordsmonnet, vinmarkenes høye beliggenhet i landskapet og også en uttalt prioritering fra produsentens side i forhold til det å produsere en elegant og raffinert vinstil. Barolovinifikasjonen hos Aldo Conterno er forholdsvis ensartet for samtlige viner, med noe variasjon, mest knyttet til fatlagringstiden. Druematerialet for samtlige plukkes manuelt i midten av oktober. Vinifikasjonen skjer i ståltanker på maksimalt 32 grader, den totale maserasjonstiden er på 15 dager. Barolo Bussia Soprana ligger på ståltank i 3-5 mnd og overføres deretter til store slovenske eikeliggere for modning og oppbevaring i 26-28 mnd. Vinstokkenes alder er i overkant av 20 år. Barolo Romirasco får et opphold i slovenske eikeliggere på 28-30 mnd. Vinstokkene er 45-50 år gamle. Barolo Colonnello får likeledes et opphold på 28-30 mnd. Her er vinstokkene 35-40 år. Samme praksis gjelder for Barolo Cicala, her er vinstokkene ca 50 år. Barolo Riserva Gran Bussia får et opphold på slovenske eikeliggere i 36 mnd. Spesielt for denne vinen er at den er en miks av druemateriale fra vinmarkene Romirasco (70 %), Cicala (15 %) og Colonnello (15 %). Druemiksen er imidlertid årgangsavhengig, variasjoner kan forekomme. Vinen får et opphold på seks år i kjelleren og produseres kun dersom årgangens kvalitet tilsier en slik prioritering Langhe Nebbiolo Il Favot gjæres ved 26-28 dager og får en maserasjonstid på 6-8 dager. Vinen overføres deretter til ståltanker for en periode på 5-6 mnd før den plasseres i små nye eikefat i 18 mnd før tapping på flaske.

Aldo laget suverene Baroloer i 2006. Artig å få smake Romirasco, Colonello, Cicala og standardutgaven ved siden av hverandre. Selv om Barolo per definisjon er ubalansert så var disse fire vinene perfekt balansert i sin "peer group". Modne "delikate" tanniner og dyp sødmefull rød frukt, saftige med flott lengde. Husets karakteristiske spicy preg lurer i bakgrunnen og vil forsterkes med lagring. Jeg ville gitt disse vinene ti år i kjelleren, men "balansen" i disse Baroloene vil gjøre de "lettdrikkelige" fra dag en. Skulle jeg velge en av enkeltmarksvinene måtte det bli Cicala med hakket bedre lengde og mer kompleksitet mens Romirasco ennå sliter litt med de fire månedene den har har vært lenger på fat.

En Honndøl studerer katalogen.

En særing fra 1939

Enrico Serafino Passito Riserva Erbaluce Vino Stravecchio 1939 kvalifiserer også til tittelen særing. Sist smakt juni 2008 med det korte notatet: "Fargen er mørk brun. En artig vin som domineres av bitre urter og sviske aromaer. Er som en PX light, men med bedre syre. Meget fyldig i munnen og en lang finish." Senere har jeg hatt en tørr utgave som hadde mistet all sødme. Denne flasken åpnet på pastakvelden er definitivt min beste til nå. Selv to uker etterpå holdt den stand uten tegn til oksidering. Få druer lager viner som lagrer like godt som "Erbaluce Bianca". Historien kan spores tilbake til 1606  og druen dyrkes mest rundt den vesle landsbyen Caluso nord for Torino. Jeg er ingen stor tilhenger av de tørre vinene laget på denne druen, men de søte slår det meste av passitoer laget i Piemonte. Svakt medisinskap på duft med hint av svisker, fiken og melasse. Viskøs og tykk i munnen med karakteristisk frisk syre som skjærer igjennom sødmefulle svisker og plommer. Meget lang. Drikk nå. (91)

Karamell på farge . . .

Henri Jayer Vosne-Romanee 1993, Rousseau GC 01 og Lafite Rothschild 1995

En liten samling på Cru med noen viner fra kartet. Det er ikke hver uke man åpner Henri Jayer og dette var også Crus eneste flaske. Jeg fant følgende informasjon om den legendariske produsenten i en artikkel skrevet av Neal Martin samt diverse andre kilder:

Henri Jayer (2. februar 1922 – 20. september 2006) var tredje sønnen til Eugène sammen med de eldre brødrene Georges og Lucien. Faren vokste opp i Vosne og klarte ved siden av en triviell jobb å kjøpe mindre parseller i Vosne-Romanée, Echézeaux and Nuits-St-Georges. Under krigen var brødrene ved fronten og Henri måtte forlate skolen som 16-åring for å passe på familiens aktiva. Etter å ha giftet seg med Marcelle Rouget, datter til en vinmaker, ble han inspirert av henne til å studere vinmaking. I 1941 fikk han undervisning en dag i uken av René Engel før han begynte å studere ønologi i Dijon. Med bare 3,5 hektar vinmark kjøpte Henri et stykke åker fra Roblet i 1951 og rensket det for restene etter dyrking av artisjokker. Denne parsellen ble berømte Cros Parantoux. Senere inngikk han en avtale (métayage) med Mme. Noirot-Camuzet  der han fikk halve avlingen til eget bruk. Mange år etterpå ble avtalen overført til Jean Méo - "Méo-Camuzet" med tre parseller i Richebourg, Vosne-Romanée Les Brulée og Nuit-St. Georges 1er Cru Les Murgers, inntil opplegget tok slutt i 1987. Forholdet kompliseres ytterligere ved nevøen Emmanuel Rougets inntreden. Slik jeg forstår det er Emmanuel Rougets Cros Parantoux før 2002 samme vinen som Jayer samt alle viner med etiketten "Meo-Camuzet" før 1988. Det kan jo være en grei måte å spare 90 % på.


Jayer foretrakk "la sélection massale" foran "la sélection clonale" ved replanting av vinstokker, det vil si bruk av skudd fra mange vinstokker og ikke bare fra en "moderstokk". Den optimale alderen på en vinstokk mente han var 50 år og kun nyplanting når en vinstokk døde. Han så på sykdommen "court-noué" som et pluss siden avkastningen ble mindre! En drueklase skulle inneholde maksimalt 30 druer og en avkastning på 20 hl/ha ga modne druer mens 40 hl/ha var forkastelig. Ingen stilker for å unngå umodne grønne aromaer, "And no, we don’t do any bio-dynamic farming, which in my view is blatant idiocy", men heller så lite bruk av kjemikalier som mulig."Pre-fermentation cold maceration" i maksimalt en uke, fermentasjon i sementtanker ved relativt høye temperaturer og skinnmaserasjon for å oppnå øket ekstraksjon, daglig "pigeage and pumping over", lagring i 100 % ny eik (Tronçais) i 17 - 18 måneder med minimal "racking", medium toast, fatene valgt ut fra "aromaene" og ikke treslag og voksested, ingen forbehandlinge av de nye tønnene. Flasking uten klaring (tidligere med eggehvite) eller filtrering, ingen maskiner og heller ikke blending av fatene.  


Henri Jayer Vosne-Romanee 1993 var relativt mørkerød på farge. Elegant nese, svevende, kjølig, ren, jordbæråker, fioler, primærfrukt og vosne krydder. Meget konsentrert i munnen med dyp moden frukt, perfekt syre, frisk, pefekte tanniner, bløt tekstur, tekstbok fatbruk, meget lang med en krydret hale. Minnes en Rouget Cros Parantoux 1999 som viste bedre lengde, intensitet og kompleksitet, men jeg klager ikke:) Slike viner kan gi enkle sjeler tilbake troen på 1993-årgangen. Moden var den dog på langt nær ikke. Burghound bør oppgradere scoren for denne vinen. Drikk 2020 - 2030. (94+) Vinen taklet sausen til okseryggen mye bedre enn Rousseaus noe spinklere Gevrey- Chambertin 2001.

Kari Innerå på Cru hadde nettopp fått okserygg (limousin) fra Namsos på menyen og jeg maste meg til oppskriften: - 2 kg okserygg - 5 dl rødvin - 2 liter oksekraft - løk - timian - laurbær. Mariner kjøttet natten over i vinen. Legg deretter okseryggen i en ildfast form sammen med rødvinen og hell på kraft til kjøttet dekkes helt. Ha i løk, sorte pepperkorn og urter. Sett i ovnen på 100 grader i ca 10 timer. Hjemmeovn anbefales med litt høyere temperatur - 110 grader. Dersom du ikke har 10 timer til rådighet, kan temperaturen økes og tiden reduseres - for eksempel til 4 timer og 160 grader.  Kraften fra kokingen reduserers til 1/3. Pisk inn kaldt smør og smak til. Bruk pensel og glaser kjøttet med sausen ved servering. Pepre og bruk godt med salt ettersom okseryggen ikke er forhåndssaltet. Serveres med kjærlighet og feit mandelpotetpure sier Kari. Limousin kjøttfe stammer fra Limoges-området i Frankrike. De første dyrene kom til Norge i midten av 90-tallet, og er en raskt økende rase i norsk kjøttproduksjon. Kjøttet er spesielt mørt, magert og saftig med korte fibre. Jeg har spist kjøtt tilbredt på denne måten mange ganger før på Cru, men dette var perfeksjon. Noen ganger trekkes saftigheten ut av kjøttet på bekostning av mørhet. Dette stykket var ytterst saftig og kunne deles med gaffelen. VGs "restaurantanmeldere" trenger ikke lenger gå på IKEA for å finne det beste i Oslo.

Armand Rousseau Gevrey-Chambertin 2001 er en flott vin, men i selskap med Jayer kom den noe i skyggen. Rød frukt på duft med florale toner, lakris og hint av jord. Frisk med bra syre; tanninene er godt slipt og knapt merkbare; frukt mot "nedskalert" kirsebærlikør med lite sukker; bra lengde, men mangler konsentrasjon for å kunne utvikle seg videre i kjelleren. Jayer er lavtonedialekt og maskulin mens Rousseau tenderer mot høytonedialekt og det bondsk feminine. Definitivt moden. Ble noe for spinkel til kjøttretten og hadde egnet seg bedre til due. Drikk nå. (89)

For å sitere Per Mæleng: "Lafite er ingen enkel vin å forstå, og den er ikke nødvendigvis så enkel å verdsette." samt "Lafite utvikler seg ekstremt langsomt, og selv i relativt svake årganger, vil den trenge lang tid i kjelleren. For min del brukte jeg svært lang tid på å forså Lafites mindre iøynefallende kvaliteter, og jeg skal villig medgi at jeg hadde problemer med å anerkjenne de store klassiske engelske vinskribentenes forherligelse av Lafite. Men gradvis seg den inn i meg, og etter monumentale flasker som Lafite 48 og 59 (og en rekke andre årganger) lærte jeg meg at bx for meg neppe blir noe bedre enn dette. Topp Lafite er en overlegen vin. Men i motsetning til mange i dette forumet, synes jeg de drikkes for unge. Årganger som 1988, 86, 89 osv er i dag pur unge, de trenger mange år på langs før den kommer inn i modningsfasen, og der oppholder deg seg nokså stabilt i lang tid."

Jeg har det siste året vært med på Lafite 55, 75, 86 og 95 og begynner muligens å nærme meg opptaksprøven til tittelen "lafite-rookie". Problemet med å komme videre er prisen pr. flaske. 1986 var kommet et stykke på vei og alle kunne ane hva som lå i vinen. 1995 Château Lafite Rothschild (75 % cabernet sauvignon, 17 % merlot og 8 % cabernet franc) var derimot meget beskjeden og avdempet på duft. Nobel og diskré nese med solbærskum, jord, blyantkvess og Monica Belluccis nye lærjakke. I munnen er det bare konsentrert dyp mørk frukt og en intensitet jeg aldri før har opplevd i noen andre viner enn de mest mineralske og "saltaktige" av Giacosas Baroloer. De som besitter fire kasser av denne i kjelleren og kan åpne en flaske hvert år frem til 2060, har en interessant reise foran seg. Drikk 2030-2060. (95-100)