Roberto Voerzio Freisa 1989 & Roagna Barbaresco Riserva 1989

Roberto Voerzio, La Morras fremste vinmaker og lenge kjent for sitt metikuløse arbeid i vinmarken med Piemontes laveste avkastning i kg/hektar, er vel mest kjent for sine Baroloer. Roberto og broren Gianni arvet vingården fra faren Gianni og Roberto begynte å lage vin under eget navn i 1987. Frem til 1994 ble det brukt en miks av forskjellige fatstørrelser, mens han de neste 10 årene gikk over til kun å bruke barrique. De siste årene ser det ut til at større fat er på vei inn igjen. Ingen kan så tvil om at Voerzios viner er velagede til den minste detalj, men jeg drister meg til å påstå at de mangler litt "sjel", med unntak av årgangene 1990 og 1989 som virkelig er store Baroloer. Flasken på bildet er dog en kuriositet. Jeg har faktisk aldri sett den før. Freisa var rundt 1880 en av de viktigste druene i Piemonte, mye på grunn av resistensen mot mugg/sopp. Voerzio har i 1989 laget en tørr variant på linje med Vajras eminente "Kye". 21 år gammel er Roberto Voerzio Freisa Langhe 1989 i strålende form! Mørk kompleks nese med kakao, sjokolade, aske, lær og fioler langt i bakgrunnen. Imponerende friskhet i munnen, mørk frukt uten tegn til slitasje, oliven, støvete slipte tanniner, flott intens syre, 30 sekunders finish med svak tørring helt på slutten. Imponerende balanse i denne vinen og de som vil prøve noe lignende bør søke etter Vajras Kye 2001 og la den ligge 5-10 år til. Drikk nå - 2015. (91+)

Roagna Barbaresco Riserva 1989, uten vinmarksnavn, er enda en sær variant som jeg kun kjenner til i årgangene 1989 og 1993. Alfredo Roagna laget også Barbaresco Crichet Paje og en enkel Barbaresco i denne årgangen. Parker smakte 1989 normale fra fat og publiserte notatet i april 1994. Siden dette er en riserva antar jeg at den har fått et solid opphold på fat i pakt med de gamle tradisjonene hos Roagna. Galloni smakte standardversjonen på slutten av 2009 og ga den 92 poeng med følgende notat "The biggest surprise here is without question the 1989 Barbaresco (magnum), which is truly phenomenal. The wine reveals a core of perfumed fruit that might easily be mistaken for Burgundy. I am sure the magnum format has helped preserve a measure of freshness. Still, considering this is the entry-level Barbaresco in 1989, the wine frankly has no business being this outstanding. The 1989 Barbaresco is a blend of vineyards in Paje, Asili and Montefico. A Riserva and Crichet Paje were also made that year. Anticipated maturity: 2010-2015." En kjenning av meg hadde denne vinen for noen uker siden og sendte følgende notat: "Tok et glass på onsdag. Flasken har stått i kjelleren med kork siden, og blir nok drukket opp senere i kveld (fredag). Førsteinntrykket var meget bra, svært elegant stil. Fremdeles godt med frukt, og relativt ung på farge. Endret seg en del i glasset over en times tid, med stadig tydeligere mineralske elementer. God syre, intensitet og lengde, kombinert med en "letthet" som ga vinen en nærmest burgundersk eleganse. Regner med at resten av flasken er perfekt luftet nå. (Fredag 48 timer etter at korken ble fjernet) Er nok litt mer snerpende i finish, men ikke skjemmende i det hele tatt. Ellers langt mer ekspressiv på duft, og med innslag av tobakk som jeg ikke merket på onsdag. Årgangstypisk kjølig frukt. Flott balansert kompleksitet - søte kirsebær, bringebær, floral, lær og tobakk. Ingen av aromaene stikker seg voldsomt ut, men danner en fullendt helhet. 95 poeng." Interessant at han, som Galloni, også nevner den burgunderske elegansen. Et trekk som ofte forsterker seg med lang lufting og er mer vanlig hos Barbarescoer enn Baroloer. For meg er denne vinen på høyden nå og vil være der i 8-10 år til. Perfekt balanse og modne tanniner med en områdetypisk tobakksaroma. (94)

Konklusjonen blir å søke etter flere freisaer med alder rundt 20 år. Jeg har lenge sett etter Giacomo Conternos utgave som sies å være sublim. Roagna la jeg vekk for ti år siden etter noen få uheldige opplevelser, men de flaskene må ha vært lite representative for hva Roagna virkelig kan levere.

DRC Montrachet 2001 & La Tache 1998

Besøket på Cru var planlagt lang tid i forveien med det formål å smake Domaine de la Romanée-Conti Montrachet 2001 og La Tache 1998 fra samme domaine. Normalt stiller jeg med en viss ærefrykt når viner fra DRC skal åpnes og står det Montrachet på flasken så kan det muligens spores svak nervøsitet og litt utålmodighet. Flasken med en gulfarge på innholdet som kunne fått de fleste premoxnevrotikere til å svette fikk et opphold på dekanteren mens 1996 R. & L. Legras Champagne Cuvée St. Vincent Blanc de Blancs Grand Cru gjorde nytten som angstfordriver og selskap til østersen. Frisk og livlig nese med vanilje, sitrus, fersk brødbakst og hvite blomster. Årgangstypisk syrefrisk med friskt anslag, flott intensitet, delikat mousse, flott lengde og en krispy og tørr avslutning. Virker ung, men ingen skam å drikke den nå. Dikk nå-2020. (92)


Vinmarken Montrachet ligger bokstavelig talt midt på grensen mellom kommunene Chassagne-Montrachet og Puligny-Montrachet og klemt mellom Chevalier-Montrachet og Bâtard-Montrachet - man kunne kommet i verre skvis. Vinene fra Chassagne får gjerne navnet Le Montrachet, men bikker man over på Puligny blir det bare Montrachet. I 2008 var 7,99 hektar under dyrking og gir ca 47000 flasker i et vanlig år. Det er klart at verdens mest berømte vinmark for hvitviner får "tomtepriser" på nivå med Snarøen. Siste salg av land foregikk i 1993 - « La dernière transaction remonte à 1993, lorsque le Crédit foncier, propriétaire du château de Puligny, a acheté une ouvrée (428 m 2) pour 3,5 millions de francs (533 572 euros) » - 4 millioner kroner for et stykke land kapabelt til å produsere 250 flasker Montrachet i året høres spenstig ut, men med priser fra 120-800 euro pr. flaske burde det være profitabelt. Hva sier PWC og Gårdsvoll? 18 eiere og 26 produsenter var registrert i 2007, selv om alle kilder har forskjellige tall. Joseph Drouhin leier den største flekken fra familien Laguiche, men mest berømt er Domaine de la Romanée-Contis 0,67 hektar som resulterer i ca 2300 til 3800 flasker hvert år eller mer nøyaktig: 2008 3524 - 2007 3799 - 2006 3330 - 2005 3415 - 2004 3639 - 2003 2871 - 2002 2321 - 2001 3185 - 2000 3541 - 1999 3590 - 1998 2668 - 1997 2644


Hvorfor valgte vi 2001? - Det enkle svaret er at Burghound oppga denne årgangen som den mest drikkeklare av de tilgjengelige tre som sto på vinlisten. Ingen enkel årgang for DRC som høstet druene i Montrachet og Romanée-St-Vivant 30. september og dermed mye senere enn andre produsenter - ikke uvanlig for DRC siden de mener at terroiret er av slik kvalitet at de kan vente på ekstrem modning uten at de mister den balanserende friskheten. Andre milepeler for 2001 var knoppskyting i begynnelsen av mai to uker senere enn i 2000, nydelig vær i mai, kald og regnfull juni, blomstring rundt 10. juni, lik modning av druene, blandet juli med nydelige dager og storm samt kulde og varme, fire dager i august med 38°C og ellers varme dager med kraftige stormer, tykt skall på druene, gamle vinranker og unge som var tynnet ned laget perfekte druer mens de med mange drueklaser var utsatt for botrytis, selektiv plukking og sortering ble utført og var helt avgjørende for kvaliteten. "And the proof is in the bottle?" Etter en times dekantering registrerte vi de første skinnende gule dråpene med Montrachet 2001 i glassene. En rask sniff og lettelsen spredde seg - ingen premox her, men overraskende rik nese, distinkt duft av luft fra gummislange mikset med tropisk frukt, blomster og fjellsmør. Dette var såpass rikt at blindt hadde jeg gått over dammen og ikke skjønner jeg hvordan smakere som bare får et par minutter med denne vinen kan gjøre en riktig vurdering. Ut over kvelden utviklet den seg mer i den retningen jeg forventet. Fra det delvis plumpe strammet den seg opp med lufting. Svak honning, sitrus, spice og røyk ga kompleksitet. I munnen forsvant det tunge preget og vinen fikk en luftig eleganse - syre og mineralitet dukket frem og vi snakker lengde nederst i bakken. Siste glasset viste delikat floralitet på duft med smøret mer i bakgrunnen, hint av røyk og knust stein. I munnen mer angripende og zappy med en formidabel lengde. Dette må være vinens svar på "extreme makover" ved hjelp av lufting. De som har en flaske bør gi den minst to timer lufting i vid dekanter. Drikk 2015-2025. (96)

DRC La Tache 1998 fikk muligheten til å hoppe etter Wirkola. Jeg har vel aldri hatt en moden årgang fra denne vinmarken og 1986 og 1989 i oktober 2010 var flotte viner, men ikke det jeg hadde forhåpninger om. 1998 for ca tre år siden på Lysebu var blodfersk og ga lite. To flasker 2003 rett etter slippet i Norge var store viner og viste at La Tache enten bør drikkes med det samme eller vente i 25+ år. 1998 ble merket av en kraftig hetebølge i august med temperaturer opp til 43°C. Druene modnet raskt, men forårsaket stress hos de yngre vinstokkene og førte til at druene som vendte mot solen måtte sorteres bort. Heldigvis kom det regn, men selvsagt over for lang tid og 15. september kunne man observere tegn på råte. Lykken sto DRC bi og fint vær kom akkurat når de trengte det med fin bris og perfekt temperatur. La Tache ble høstet 22., 23. og 25 september. Denne årgangen har hatt godt av to år til i kjelleren og flaske 9297 av 16921 var intens floral på duft mot fiol, bjørnebær og svak spice, dog vanskelig å identifisere som "asian". Dyp og stram kirsebærfrukt i munnen med flott syre og en merkbar "rå" tekstur. Fortsatt noe fatpreg og her må det minst 7-10 år til i kjelleren - ikke noe silke her. Kvaliteten på tanninene er perfekt og alt lover bra for en stor vin. Drikk 2020-2030. (93+)



Ellers nok en gang skryt til Cru for et minneverdig måltid. Jeg har spist aspargesretten under 12-15 ganger og hver gang har den vært perfekt kokt uansett hvem som har stått på kjøkkenet - det kan jeg absolutt ikke si skjer i Tyskland. Rik klassisk saus og salt fra rogn får frem det beste i aspargesen. Uten å fornærme noen er Cru blant de beste restaurantene i Oslo og kanskje den beste å besøke flere ganger i uka mye på grunn av den skiftende menyen og varierende vinmeny - samt selvsagt et hjemmekoselig miljø:)

Bastnes var der - snilt bilde fra arkivet.

Øien besøker Oslo på en tirsdag - Del 2 - Clos des Lambrays 38, Aloxe 64, DRC Richebourg 81

1938 Clos des Lambrays Grand Cru, (negociant Michel Couvreur), Burgund

Geir Egil Øien: Nei, det skal ikke være 1983 ☺ . Flott, klar, moden rustrød farge, gedigen pinotnese. Innledningsvis noe metallisk i ettersmaken, det blåser fort over. Lang, intens og fokusert – forbløffende ungdommelig! God ”grip” i strukturen, tydelige tanniner. Blir bare bedre med luft og lett økende temperatur. En nesten ”brandy”-aktig sødme, litt røyk, animalske toner kommer etter hvert – endrer seg masse i glasset. Nydelig og fascinerende vin! (93)

Jens Birch: Gud bedre. En 73 år gammel gr cru burgunder (eller? Her er det noe muffins med tildeling av status som vel skulle være først på 80 tallet?). Og den lever. So very much indeed. Friske bær og blomster! For en nese ? og den utvikler seg fint i glasset. Dæven, at det skulle være mulig. Etter hvert litt sursøt og hint av curry, (men ikke som DRC), og noe dyrisk. Her mener jeg det burde være lov med noen stående ?Hurra!!? rop fra forsamlingen. Det er vel ikke hver dag man drikker 70 år gamle pinots i strålende form? Lauritz på glass dette. Jeg gir 92 p for vin og 94 for opplevelse. Det kan jo ikke bli gøyalere enn dette, kan det vel? 

Rune Rake: Jeg har i ettertid åpnet en ny 38 og en 51 fra samme kjeller og 38 oppførte seg likedan som denne. 51 var mye mer konsentrert og lignet en del på 45 smakt i 2010. Hverken 51 eller 45 har noen fellestrekk med 38. Enig med Jens i at Grand Cru statusen virker noe merkelig siden den først ble innført for denne vinmarken 27.04.1981. Antar at flaskene har ligget lagret hos negocianten til etter 1981 for så å ha blitt sluppet på markedet a la Leroy. Jeg fant følgende på nettet "Because it is the land that is classified, rather than the wine, all old stocks of bottles could be re-labeled as grand cru despite being a 1er when harvested and bottled". I dag eier vel Domaine de Lambrays 8,66 hektar mens Domaine Taupenet-Merme har nok land til å produsere mindre enn ett fat (ca 240 flasker) hvert år. I tillegg finnes det to eiere til, Georges Lignier og Jean Raphet, som ikke produserer vin. Dette er jo betydelig mindre enn de 75 eierne som fikk dele vinmarken etter revolusjonen i 1789. Det tok 47 år - og hvor mange møter? - før négociant Joly klarte å samle alle parsellene til ett monopole i 1836, for så å selge til Albert Rodier i 1865. Det virker som vinmarken produserte store viner frem til de fikk merke nedgangstidene på 30-tallet. Familien Cosson fra Paris tok over i 1938 og produserte de berømte årgangene fra 45-55 og senere mer normale viner da enken Renée Cosson lot vinmarken gradvis forfalle frem til sin død i 1977. Kjøperen måtte plante 1/3 av vinmarken på nytt og først fra 1998 begynte vel Clos des Lamrays igjen å lage store viner.

Vinmarken Clos des Lambrays på 8.84 hektar faller fra nord til øst, fra 350 moh. til 200 moh. og kan deles inn i tre mindre parseller:
- LES LARRETS er størst med 5,7 hektar og ligger i den bratteste delen. Dette er den historiske delen av Clos des Lambrays - klassifisert som Premiere Cuvée av Lavalle (på samme måte som Bonnes Mares og Clos de la Roche) Vinmarken ligger eksponert for vær og vind og en kald vår kan noen ganger gi vegetale viner.
- MEIX RENTIER er minst med 1,13 hektar i den laveste delen med dypere jord og mye leire. Klassifisert som "Troisieme Cuvée" av Jules Lavalle i 1855. I sesonger med mye regn blir druene ikke brukt til Grand Vin. Domaine Taupenot-Merme har sin vesle parsell her.
- LES BOUCHOTS på 1,99 hektar ligger i den nordlige delen av Clos des Lambrays (nær Clos St Denis). Klassifisert som Quatrieme Cuvée i 1855 av Lavalle - mer en village vin. Mye leire og vin med høy syre.

Øien klarte å snike seg unna kameraet og et googlesøk på "Øien", jaktende etter et passende blinkskudd, kom stort sett opp med bilder av Lene Alexandra Øien. Om det er slekt vet jeg ikke, men det var interessant å lese artikkelen fra 2007, i Norges mest leste avis, der Lene demonstrerte både sangteknikk og boob-shake på VG nett samt at hun derpå uttaler "Jeg gir livet mitt et terningkast 5". Ellers går ikke platedebutanten av veien for å røpe hvor mye brystene veier - 1,2 kilo til sammen! forteller Lene Alexandra til VG Nett. - Kommer du til å forstørre dem enda mer? - Nei, herreguuud! De er akkurat passe. Jeg synes de er perfekt for fasongen min, sier Lene Alexandra som i fjor måtte fjerne det ene innlegget fordi brystet sprakk etter et uhell på fotballbanen. Siden har hun fått lagt inn nytt silikoninnlegg. Jeg takker Geir Egil og Google for at disse nyttige opplysningene nå har lagt seg inn i min slitne harddisk. Skal jeg trekke en parallel til Clos des Lambrays må det være at Lene Alexandra perfekt illustrerer 1945 årgangen mens 1938 minner mer om en ung Kate Moss. Ellers er jeg enig i bedømmelsen til Geir & Jens av 1938 Clos des Lambrays. Klassisk moden pinot nese med mindre skogbunn enn forventet. Renere preg med delikate friske jordbær skiftende mot røde skogsbær og en dash spice. Syrefrisk og imponerende strukturert i munnen med delikat bærsødme og hint av tobakk. Bra lengde med krydret finish. Drikk nå. (92)

1981 Richebourg Grand Cru, Domaine de Romanée-Conti, Burgund

Geir Egil Øien: Vakker lys, moden, "høst"-farge tenderende mot appelsinskall/oransje i kant. Superb og overdådig, pur pinotnese, innledningsvis med sopp, jord og røde bær (jordbær), etterhvert kommer klassiske Vosne-krydder à la karri for fullt, og noe røyk. Ekstremt dynamisk nese; slanten i sidemannens glass duftet mint, i et annet (og annerledes utformet) glass var det mørke frukter henimot plommer, og blomsteraktige aromaer, som dominerte. Innledningsvis relativt slank smak som vokste voldsomt med litt luft og økende temperatur; superb balanse med frisk syre pakket inn i nydelig, naturlig fruktsødme, eleganse og økende kompleksitet - laaaang ettersmak. Jordbær igjen. Nesten en touch cognac i ettersmaken, uten at alkoholen på noen måte stikker ut. Denne må være perfekt moden. "Haunting" er et godt engelsk ord som beskriver min opplevelse av denne vinen, som får meg til å fryse på ryggen. Årets vin for meg så langt. (95)

Jens Birch: Jo det kan det altså. En topp DRC (og ifølge de med mer erfaring er det relativt sjelden) kjøpt på spesial slipp på Vika. Jeg mener den gikk for rundt 1100 kroner. Hvis ikke det er persekupp så vet ikke jeg. Denne vinen har alt og litt til. Skifter stadig vekk og er lang som nordnorsk natt (altså i desember, eller juni om du vil. Kommer an på hva du foretrekker ? denne vinen dekker begge). Det er jordbær, det er mint, det er lys frukt, mørk frukt, det er eleganse, det er kraft. Og curry. Et vanlig Vosne krydder visstnok. Ikke paste, men pulver. Jippi!! 95 p

Rune Rake: Endelig en moden DRC. De siste årene har åpenbart en rekke umodne viner fra denne produsenten. Etter min mening er det kun 1992 som kan kalles moden av årgangene fra 1990 og frem til i dag. Jeg tipper at Parker, på samme måte som når han ga La Tache 1961 "hele" 76 poeng, hadde brukt ordlyden "Some tasters dwelled on the intellectual side of this wine, noting it had personality and character, but from a hedonistic point of view it was mediocre, not to mention bizarre." Eller når samme Parker ga 1998 Calera Pinot Noir Reed Vineyard 78 poeng med konklusjonen "The result is an intellectual, but unsatisfying Pinot Noir." 1976 DRC Romanee St Vinant kan kalles en hedonistisk pinot noir. En av de beste vinene jeg har smakt fra DRC, men samtidig likte jeg også 1981 Richebourgs stramme rene og puristiske stil. Det gjør meg muligens til en hedonistisk intellektuell og havner da i samme gruppe som Jahn Otto Johansen. Arne Egge kjøpte også 1981 på polslippet og sendte meg følgende uformelle notat i januar "flott moden stor vin med god kompleksitet/nyansert på duft og smak, utvikla aromabilde mot litt tørka frukt, undervegetasjon, krydder hint av rista kaffi. God friskleik i vinen og tekstur som fløyel, imponerande energi/intensitet og flott lang finish. Dette var kjekt." Det er ikke mye sødmefull frukt i denne vinen, men den er krystallklar, mineralsk, balansert og viser finesse. Silketanniner, bløt tekstur og flott lengde. Jeg tror dog at den nok var bedre for 6-7 år siden og da viste mer frukt. Flott opplevelse. Drikk nå. (93)

1964 Aloxe-Corton 1er Cru Fourniéres, Michel Couvreur (neg.), Burgund

Geir Egil Øien: Litt uklar farge (spontanhentet rett fra liggende stilling?☺), blek klar rød (”rips”) med innslag av orange. Umiddelbart flott sødme på nese med en touch ”tutti frutti”, blir raskt mer klassisk pinot frukt. Bra med tanniner, likevel et mykt og flott helhetsinntrykk. Noe karamellaktig kommer etter hvert, men hovedinntrykket er friskt og med mye knuste røde bær. Forbløffende ungdommelig! (91)

Jens Birch: Brakt inn som contrast/ref og same neg som Lambrays. Den er litt uklar på farge (men burde sikkert stått oppreist lenger). Den er ikke dum den heller, men lider jo litt av å komme etter de to foregående. Noe sjokokaramell. Den er kanskje mer animalsk og dør ut etter hvert, men samtidig er den ung og sprek først. Jeg liker den også jeg, men skulle gjerne hatt mer tid på den. 87 p

Haug drar nytte av erfaringen fra nylig ammetåke 

Petrus 1985

November 2010 åpenbarte skuffende årganger av Château Petrus 1979, 1983, 1986 & 1996. Skuffende mest vurdert ut fra faktoren pris/kvalitet som nok var den høyeste jeg har registrert. Notatene ble så korte at det var bedre å droppe de, men noe finnes HER Uansett stemte inntrykket den gangen bra med Parkers smaksnotater. Tidligere i uken åpnet nummer 7 i køen på Vikapolets Bordeauxslipp generøst sin ene flaske av Petrus 1985 dog etter sterkt påtrykk fra enkelte ved bordet. Igjen er det interessant å sammenligne med Parkers notater første gang i 1993 "From cask, the 1985 Petrus was splendid, close in quality to rivaling the 1982. Early tastings after bottling suggested that the wine was significantly lighter, more herbaceous, and not nearly as profound as cask tastings indicated. At no tasting since has this wine justified my pre-bottling enthusiasm. The wine has medium ruby color with a hint of amber at the edge, an interesting coffee, creamy, chocolate, and black fruit-scented bouquet, deep, medium to full-bodied, concentrated flavors, and a moderately tannic, concentrated finish. Although excellent, it lacks the requisite flavor depth and richness to be considered outstanding. Anticipated maturity: 1995-2015. 89p" deretter i 1998 "This wine was splendid from cask, but it was bottled during a period where Petrus was probably fined and filtered entirely too much (since the late-eighties, Petrus is no longer filtered). The wine comes across as herbaceous, with medium body, good but uninspiring concentration, and a distinct weedy, cherry, berry fruitiness. The color is a diffuse ruby with considerable amber at the edge. I would opt for drinking this wine over the next decade, or better yet ... sell it! Anticipated maturity: Now-2010. 88p" Etter en middag i 2001 noterte RP følgende "The great deception of Pétrus, particularly in vintages from the mid-eighties is certainly apparent in the 1985, an herbal, light effort that is no better than a Bordeaux cru bourgeois or Côtes du Rhône. Lacking substance, it must be one of the most over-priced wines in the wine universe. 85p" Neal Martin åpnet en flaske i 2008 "Such a disappointing wine considering the vintage, one can only imagine what could have been. The bouquet is embarrassed standing next to the Cheval Blanc ’85, hints of wild strawberry, sous-bois, just too open-knit. The palate is fleshy, lacks any sense of purpose and to put it prosaically, it is rather a “boring” wine that skulks off and plans its resurrection for the end of the decade. Drink now. Tasted November 2006. 87p"

Konklusjonen rundt bordet ble da også denne gangen at dette var en noe skuffende vin. Merkbar vegetal, nesten grønn, manglet konsentrasjon og lengde. Elegant på sin måte, men anonym og kjedelig. Det finnes viner til 300 kroner som leverer det samme. Det er vel bare å slå fast at kvaliteten på Petrus var høyst variabel på 80-tallet. Drikk nå - (86) Med laveste butikkpris på 7327 kroner uten avgifter hos Farr Vintners er det nok bare å følge Parkers råd  "I would opt for drinking this wine over the next decade, or better yet ... sell it!" Etter prisene å dømme er det 1998, 1995, 1990, 1989, 1982, 1975, 1971, 1970, 1964 og 1961 som gjelder for Petrus. Anledningen dukker nok opp en gang . . .

Krug 79 Collection, Raveneau Clos 03, Mouton 66 og 70 - alle magnum

En minneverdig middag arrangert av Morten Stomperud med noen av de enklere vinene fra hans kjeller ute på landet i Sørkedalen. Aperitiffen besto av Krug Collection 1979 på magnum - enklere blir det ikke. Krug høster druene fra mange små vinmarker og dette er en av årsakene til at de fortsatt fatgjærer vinene i ca 25 år gamle 205-liters fat. Hver parsell gir ca 10-20 fat og 4000 kg druer gir 2050 liter most. Informasjonen kommer fra styrelederen i Krug, Margareth Henriquez, og ble notert ned av Arne Ronold under The Krug Champagne Master Class på slutten av 2010. Følgende sakses fra Ronolds innlegg: "Hadde vi valgt å tankgjære mosten slik som de andre store champagnehusene gjør, kunne vi ikke jobbet med såpass små parseller.» Ca 30 % av druene kommer fra egne vinmarker, mens resten kjøpes inn fra lokale dyrkere. De fleste av disse har levert druer til Krug gjennom flere generasjoner. Videre forklarte hun at det er viktig at druene høstes inn på riktig tidspunkt. «Høstes druene for sent, slik at de er overmodne, blir de valgt fra allerede før gjæringen. Ellers dreier alt seg om smaking, smaking, smaking. Vi ønsker å lage vin som skal kunne tåle lang lagring."

Arkivbilde av MS tatt under smaking av den 
legendariske ripslikør 2010 fra Sogn Kolonihage. 

Hvordan har så 1979 tålt lagringen? Utviklet på farge, brioche, svak karamell og hint av lime og petroleum på nese. Overraskende rik stil på duft. Fyldig i munnen og et godt stykke fra den syren som finnes i 1996. Den mangler også 1982s imponerende kremete tekstur. Minnet faktisk ganske mye om en Krug 1990 fra magnum i påsken. Bra lengde med mer gule enn grønne epler på smak. Når forventningene er skyhøye blir fallhøyden stor, selv for en champagne som faktisk er meget bra. Drikk nå. (93) Raveneau Chablis Clos 2003 på magnum kommer fra en vanskelig årgang der Bernard Raveneau er klar på at tidspunktet for innhøstingen var det kritiske. Avlingen var 1/3 under normalen med 35 hl/ha på grunn av den ekstreme varmen og ikke frost. Potensialet var mellom 12.5 and 13% og mosten ble korrigert siden pH lå på 3,4. Årgangen sammenlignes av Raveneau med 1976 og 1987. Alle Raveneaus chabliser fra 2003 har hatt godt av et opphold i dekanteren og denne fikk også et par timer. Årgangstypisk gyldengul på farge. Rik nese, mer tropisk enn mineralsk, snev av tang og østers, men langt i bakgrunnen. Fyldig og rik i munnen, flott lengde, men det mineralske og syrefriske elementet mangler, selv om lufting i glasset viser at det ligger noe dypt begravet under konsentrert og noe varm frukt. Spørsmålet er om det årgangstypiske alltid vil overskygge det man forventer å finne i Raveneaus viner? Drikk nå - 2020. (90)

Bilde fra nettet

Så kom et brødrepar som var noe ulike. Château Mouton Rothschild 1966 og 1970 - begge fra magnum. Slottet er vel mest kjent for å ha blitt utelatt fra toppen av seierspallen ved klassifiseringen i 1855 som baserte seg utelukkende på markedspriser - dette var jo meget rart siden Moutons priser lå på nivå med Château Lafite Rothschild. Årsaken lå nok mye i at slottet nettopp var kjøpt av en engelskmann, Baron Nathaniel de Rothschild, og det falt nok ikke i god jord hos den franske komiteen. I tillegg ble slottet administrert av en lokal négociant fra 1830 til 1853 og merkbart forfall på eiendommen kunne registreres, selv om prisen på vinen holdt seg på samme nivå. Baron Philippe de Rothschild har benevnt utelatelsen som "den monstrøse urettferdigheten". Dette ble rettet opp i 1973 etter årevis med lobbyvirksomhet fra eieren. Slottet byttet umiddelbart slagord fra "Premier ne puis, second ne daigne, Mouton suis". ("First, I cannot be. Second, I do not deign to be. Mouton I am.") - til - "Premier je suis, Second je fus, Mouton ne change". ("First, I am. Second, I used to be. But Mouton does not change.")

Vår flaske.

Mine tidligere flasker Mouton Rothschild har vært en miks av bra viner, skuffelser og dårlige flasker. 1982 har aldri vist seg fra sitt absolutt beste, delvis på grunn av dårlig lagring på Vinmonopolet i "gamle dager" og sannsynligvis også fordi noen flasker har fått for liten tid i dekanteren. Mange andre årganger har vært tynne og halvsure, mens 1975 har vist hva som bor i slottet. Selv Parkers utskjelte 1990 har imponert og 2000 var stor. Flasken med 1970 var merket med R.C. og ikke et nummer. Parker har notert følgende i et smaksnotat: "This bottle (one of the Reserve du Chateau bottlings that was mistakenly released by the estate and labeled with the letters R.C., rather than a number)" Det er kanskje korrekt å anta at vår flaske også var fra dette feilslippet? Parker klaget i 1992 over "it has a tight, austere, surprisingly tannic finish. Still firm and relatively unevolved, this wine could benefit from another 5-7 years of cellaring 90p" og i 1996 "One of the most frustratingly irregular wines I have ever encountered, the 1970 Mouton can range from pure nectar, to a wine that is angular, austere, and frightfully hard and tannic. 93p" I 2008 etter en middag på Oregon Grille er ordlyden til Parker slik "This wine possessed a certain austerity for many years, but it has rounded into form, exhibiting a deep ruby/purple color and classic cedar, mint, and black currant notes. It held up beautifully during this three hour dinner. It has always been an old style Bordeaux with more aggressive tannins, but they have mellowed out considerably. Readers who own well-stored bottles should be able to enjoy it for another two decades or more. The beauty of Bordeaux!-92p" Neal Martin noterer i 2008 "Silky smooth texture towards the finish and great persistency for the vintage. Very classic, very Mouton. Excellent. 93p" Det er interessant å smake flasker som dette der Parker har vært kritisk til tanninene på et tidlig stadium. Ofte har tiden tatt seg av oppgaven og vinen fremstår 20 år senere som beskrevet av Neal Martin, men Parker har som vanlig store vanskeligheter med å dra frem det store poengspranget dersom han har vært kritisk i en tidlig fase. Hvordan var vår Mouton Rothschild 1970? Magnumeffekten og R.C. kombinert med en kald norsk kjeller har nok virket positivt inn på modningen. Klassisk og meget kompleks nese med lag på lag av blyantkvess, sigarboks, solbær, plommer, kaffe og eukalyptus. Konsentrert og opulent solbærfrukt i munnen med flott syre som blir mer fremtredende med lufting. Innsmigrende, men samtidig vibrerende intens. Min beste Mouton og inntatt uten slips med anker. Denne flasken - Drikk nå - 2030. (97)

Bilde fra nettet.

Château Mouton Rothschild 1966 fra magnum er noe helt annet. Også for denne årgangen var Parker kritisk til tanninstrukturen for 13 år siden "This review may be generous, but I have always liked this wine, even though it borders on being slightly too dry, austere, and restrained. 90p" Også her har nok magnumeffekten og R.C. bidratt positivt til kvaliteten på innholdet i vår flaske. Forskjellen mot 1970 ligger i at tanninstrukturen fortsatt ligner på en moden Barolo fra Sandrone. Ellers er den aromatisk en kopi av 1970 med svakt mer jordlig preg, hint av mint og en tanke skarpere syre. Ut fra hva jeg kan tolke av utviklingen til Moutons viner i gode årganger, så er det ingen grunn til at ikke også 1966 fra magnum skal fremstå med "Silky smooth texture" om 10-15 år - da tar vi frem slipset med anker. Denne flasken - Drikk nå - 2030. (95) En sannsynligvis sjalu og anonym slottseier sa en gang at "Kunststykket til Mouton Rothschild lå utenpå flasken heller enn inne i flasken" - dettte gjaldt tydeligvis ikke for disse to flaskene.

Maaemo - en gang til - og neppe den siste

Juni og vårmeny på Maaemo. To tidligere besøk i romjulen er beskrevet HER og jeg repeterer ikke alle detaljene fra den gang.

Konklusjon:

Service og presentasjon av rettene var på nivå med de fleste ** i Europa . . . Flyten i måltidet var perfekt, selv for oss uten stoppeklokke . . . Vinmenyens komposisjon er blant Norges tre beste - finner man ærlig talt noe særlig mer "matchende" i Europa? . . . Rettene har fått enda bedre balanse siste halvåret . . . Utsøkt bruk av ingredienser med forskjellig tekstur ga rettene en ekstra dimensjon . . . Innovativt, raffinert og sikkert kjøkken, men de enkle råvarene fra min barndom som makrell og rabarbra var der . . . Intelligent smaksetting av rettene med norske urter som krydder . . . Det brukes "dyrere" råvarer - for de som har vært opptatt av det . . . Årstidens bedre tilgang på råvarer løftet måltidet enda et hakk . . . Det er godt å observere ekte arbeidsglede og yrkesstolthet både på kjøkkenet og i salen . . . Beste kokekaffe i Oslo, og utført så utrolig enkelt - bare kaffen er faktisk verdt et besøk!

De som ennå ikke har besøkt Maaemo bør ta frem kalenderen og sette et kryss på første ledige dato.

Amuse-bouche

De kalde amuse-bouchene har nå mer substans og smak og det skyldes nok like mye årstiden som at kjøkkenet har hatt fremgang. Blodfersk reddik dyrket på Grünerløkka må kunne kalles kortreist og ble dyppet i smaksrik nýr blandet med fiskerogn; løvetannblad med rømme fra Røros og støv laget på vineddik samt små biter med rugbrød som dukket frem under en røkfyllt klokke - bitene var toppet med krem laget på skalldyr. Romjulens noe "nusselige" apetittvekkere har tatt på vekt og fremstår i pakt med vårens ferske råvarer. Tre ingredienser i hver bit, rene og klare smaker og glimrende selskap til et glass champagne. Det varme kamskjellet på en bunn av syltet purreløk, brent purreløkolje, syltelake og strandportulakk etterlot en smak av sødme fra kamskjellet spisset med syre og en svak bitter tone fra portulakken. Den siste varme starteren virket familiær fra romjuelen. Østersgele og østersemulsjon servert i en hul glassbolle som visuelt forsterket aromaene av salt hav som steg opp av fordypningen - garnert med stranderteknapp, rød tang og dillolje/pepperrotfløte. En balansert rett som jeg kunne tatt tre til av på rappen.

Løvetannblad med rømme fra Røros og støv laget på vineddik

Rugbrød toppet med krem laget på skalldyr

Kamskjell med syltet purre, ryllik og solsikkeolje

Østersgele og østersemulsjon

-------------------------------------------------------------------------------------------

Rett No 01

“Sjøkreps & Gran”

Den første av de ni rettene fikk en spektakulær entree ned trappen som fikk VGs André Blomberg-Nygård, i en meget famøs restaurantanmeldelse, til å spå "lårhalsbrudd før neste års julebord sesong". Det gikk heldigvis bra som videosnutten viser og vi får håpe at Blombergs spådom er like feil som hans vurdering av restauranten. “Sjøkreps & Gran” må kunne sies å være en noe uvanlig kombinasjon. Tørrisen lå i en "suppe" kokt på granbar og spredde en aromatisk "grantåke" over bordet. Er det mulig å få dette til med tang mon tro? Kan man lage en "havtåke" med den varme sjøkrepsen liggende på skjæret? Den viskøse "dippen", mer som en gele, laget av vineddik og rapsolje var kanskje litt for dominerende mot den delikate sjøkrepsen, men det var likevel"dippen" som berget matchen mot rieslingens "kjølige" restsødme spisset med syrlig frisk grapefrukt. Dristig rett som jeg gjerne ser igjen - uante variasjonsmuligheter!

Rett no 01: 2008 Egon Müller Scharzhof Riesling

Rett No 02

02 - “Hvete med Hvede”

“Hvete med Hvede” har mistet julens preg av "finmel" og fremstår mer krispy med hele korn på overflaten. Kombinasjonen med det mektige smøret fra Røsos er suveren og Bøgedal 219 er et rikt, men likevel friskt øl. Ideen med brød som egen rett er god siden den normale obligatorisk brødkurven ofte ligner mer på et pliktløp. Servert mellom to friske rieslinger ligger heller ikke  Bøgedal 219 "over" de to vinene, men faller naturlig inn i en gjennomtenkt rekke av drikkevarer med progresjon fra de lettere hvite, til røde, for å ende med vin santo.

Rett No 02: Bøgedal No 219

Rett No 03

03 - “Ramsløk & Makrell”

“Ramsløk & Makrell” er en nydelig presentert rett med grønn ramsløkpure lagt opp som maling på kunstnerens palett ved siden av et stykke råsyltet makrell overstrødd med ramsløkblomster, stemorsfioler og en dressing laget av eddik og ramsløksolje. Tilfeldigvis hadde Cru servert nesten samme retten i noen uker før jeg hadde den på Maaemo - så smaken var ikke overraskende. Det er vel bare å si at tilberedelse av makrell har gjort et kvantesprang sammenlignet med 70-tallets noe oljete og "småkvalme" stil. Teksturen er som smør og smaken mildere enn barndommens fete utgaver. Ramsløken, brukt som krisemat under siste verdenskrig, har fått nytt liv de siste årene og setter en delikat smak a la hvitløk på retten. De frelste kan reise til Eberbach sør for Frankfurt og drikke ramsløk-vin. God match mot riesling og pluss for samspillet med dressingen.

Rett no 3: 2009 Schätzel Niersteiner Pettenthal Riesling 

Rett No 04

04 - “Strandkål & Vassarve”

“Strandkål & Vassarve” er en "salat" for oss som ikke misbruker dette ordet når menyen skal bestilles. Glasert strandkål, varm kyllinggele, kyllingveloute, sennep og vassarve. Prikken over i'en er sprøtt kyllingskinn som gir det sårt tiltrengte og nødvendige fettkicket. Kompleks saus som på utseende ligner mye på thousand island, men frykt ikke . . . 2008 Brézème klarte å trenge gjennom den fete "sausen" og det kom ikke som et sjokk siden roussanne gjerne kan matches mot foie gras. Eric Texierer er den eneste produsenten av roussanne i Brézème - et lite og nesten glemt område nær byen Livron-sur-Drôme ca 18 kilometer sør for Valence. Tidligere samarbeid med Jean-Marie Guffens kan så og si registreres i vinen - Guffens er kjent for rik stil og power. En såpass fet rett er absolutt velkommen i en meny som baserer seg på mange "slanke" retter.

Rett No 4: 2008 Éric Texier Brézème

Rett No 05

05 - “Løk & And Fra Holte Gård”

“Løk & And Fra Holte Gård” kombinerer and og løk i et utall av varianter - syltet løk, pulver av brent løk, brente løkblader, løkkrem samt ryllik og ryllikblomst. Smaksrikt kjøtt med den rette balansen mellom mørhet og smak - softere tekstur enn servert her går ofte på bekostning av smak. Perfekt sprøtt skinn som vist på bildet. Til anden ble det servert 2006 Comtes Lafon Monthélie-Les Duresses. Jeg kan ikke huske noengang å ha fått servert Comtes Lafon i en vinmeny. Pinot nese, fioler, frisk, enkel frukt og overraskende tannisk. Tanninene fordamper i kontakt med saften fra anden og skapte en flott kombinasjon.

Rett No 5: 2006 Comtes Lafon Monthélie-Les Duresses

Rett No 06

06 -“Ost fra Eggen Gårdsysteri”

“Ost fra Eggen Gårdsysteri” var blåost satt sammen med en béchamelsaus omkranset av ristet havre, bjørkeblad, tørket- og syltet havtorn og lønnesirup. Her er kombinasjonen mellom de komplekse smakene og den knusktørre pærecideren Poiré de Poiriers fra Eric Bordelet alldeles utrolig. Må oppleves! Jeg har i mitt hode hatt en oppfatning av at pærecider er søt, men det stemte ikke her - svak sødme - ja - men, utrolig tørr og strukturert. Verdt en reise!


Rett No 6: Poiré de Poiriers pærecider fra Eric Bordelet


De tre dessertene “Rabarbra med Melk”, “Hylleblomst & Timian” og “Smør fra Røros” er alle små mesterverk og jeg sliter virkelig med å utnevne en vinner. Min "fete" hjernehalvdel går for "Smør fra Røros" - retten var også på menyen i romjulen. Årsaken er den sublime kombinasjonen mellom brunt smør, melasse og den stramme vin santoen. En fusjonerende match som bør gå rett inn i læreboken! Det må være rimelig frustrende for de som har satt sammen denne retten at VG, norges mest leste avis, sender en anmelder som drikker vann til denne retten. Min imaginære slanke hjernehalvdel går for "Rabarbra med Melk". Syrlig rabarbragele, syltet rabarbra, karamellisert hvit sjokolade, skogsyre og en ytterst delikat sukkerfri melkeis kokt over natten på 85°C for å konsentrere det naturlige melkesukkeret. Sødme, melk, syre, krispy karamell - som for de fleste rettene er det en lekende variasjon av forskjellige teksturer. “Hylleblomst & Timian” blir mer en floral delikat mellomdessert med fokus på hylleblomst og servert som sorbet, skum og tørket blomst med timian/sukkerlake og sukkerbrød. Jeg må innrømme at hylleblomst ikke er min absolutte favoritt - det er litt som med gewürztraminer.

Rett No 07

07 - “Rabarbra med Melk”

Rett No 7: 2007 Cantina Gorgo Moscata Rosa di Monte Torre

Rett No 08

08 - “Hylleblomst & Timian”

Rett No 8: 2008 Chaume Clos de L’Élu

Rett No 09 - “Smør fra Røros”

Rett No 9: 1995 Monsanto Vin Santo

Kaffen lages på primus ved bordet og minnet meg mye om ferieturene på slutten av 60-tallet. Tim Wendelboe har blitt konsultert siden sist og en liter vann bringes nær kokepunktet for så å tilsettes 67 gram kaffe av typen Cana natural fra en liten produsent i Brasil med kun 10 hektar - blandingen får trekke i 4 minutter. Kaffen blir faktisk bedre med lavere temperatur i koppen, ca 50 grader er ideelt, og viser et flott syrespill og intens smak. De som er vant med sliten kaffe på kontoret vil få en ny forståelse av man kan få ut av den brune væsken.

Espe la inn besøket som en del av treningen
til sykkelrittet Lillehammer - Oslo og fant
de sterke varene på høyde med det beste fra
Honndalen.

Maaemo

Schweigaardsgate 15b

0191 Oslo

Norway

Tel: +47 91 99 48 05