Château Cheval Blanc 1934 & 1966, Mouton 67, Pontet Canet 52, Giscours 66

Château Cheval Blanc 1966 ble høstet mellom 22. september og 4. oktober etter en meget tørr sommer med middels temperatur. Avlingen var liten med en avkastning på 20 hl/hektar, betydelig mindre enn dagens normale 35 hl/hektar, og ga 7800 kasser vin med moderate 12,2 % alkohol. Med andre ord ingen blockbuster etter dagens standard. Vinmarkene er i dag plantet med 57 % cabernet franc, 39 % merlot, 3 % cabernet sauvignon og 1 % malbec beliggende på tre typer jordsmonn. Først en miks av grus og sand, deretter sand og leire over en kompakt blåleire mens en liten del er sandholdig leire med jernavsetninger. Cheval Blanc 1966 er en ungdommelig hedonistisk vin. Dersom Margaux fremstår som ballettdanserinnen så er Cheval Blanc Dorthe Skappel henslengt i sjeselongen. Kaffe og plommer på duft som nesten minner meg om Gaja Barbaresco 1961. Senere flotte florale toner. Bløt og svakt varm sursøt frukt i munnen med modne finstøvete tanniner og flott spice. Imponerende crowd pleaser med kompleksitet. Denne bør drikkes nå og før den får samme stil som 1934. (95)


Château Cheval Blanc 1934 burde nok ha vært konsumert for noen år siden. Fortsatt frukt, men null struktur. Svakt kremet rik kirsebærlikør. Noe endimensjonal og mye kortere enn 66. Liker man stilen så er dette bra. Jeg går nok for 66. Drikk nå. (87)

Byklum hadde antrekket klart

for et slips med anker, men tok 

ikke skrittet fullt ut. Neste gang!

Solbrillene ble tatt i bruk for å

dempe rødfargen på Margaux 28.

1967 Château Mouton Rothschild åpnet med svak ketchup for så å vise florale toner, treverk, tobakk og hint av vanilje. Frisk i munnen, men tørker for mye på finish, sursøt tynn frukt. Drikk nå. (86)

1952 Château Pontet-Canet åpnet burgundersk og imponerende med delikate jordbær og fuktig skogbunn. Med luft dør den raskt i glasset. Stram i munnen med snev av metall og støvete tanniner. Tynne bringebær, laubær og snev av fiken. På tur ned, men den fikk gode to minutter. (85)

1966 Château Giscours overrasket positivt i dette selskapet. Floral, røde bær, stram, syrefrisk, paprika, flott lengde. Parker ga denne 74 poeng i 1998 etter at vinen nesten hadde kollapset ved smakingen i 1984. Dette er nok et utslag av manglende hedonisme i vinen, men bra saker dersom man liker stilen. Drikk nå. (91)

Château Margaux 67, 61, 45, 34, 29, 28

Etter notatet for Latour a Pomerol 1961 er det vanskelig å få satt noen særlig dypsindige tanker på skjermen om denne lærerike flighten. Jeg besøkte Château Margaux i august 2010 og har flettet inn noe av hva jeg noterte etter dette besøket. Byklum har postet sine notater HER og Heidi Jaksland HER. Det var meget interessant å studere fargen på de enkelte årgangene fra den dypt røde 61 til vinene ble lysere med alderen, inntil 28 slo knockout på fargeskalaen med mørkerødt. En vin for APs neste landsmøte? 29 var for lys og det viste seg at denne flasken hadde blitt ekte "naturvin".

1928 Château Margaux. Etter en smaking av 1928 Rauzan-Gassies i november 2010 skrev jeg følgende om årgangen: 1928 er blant de mest anerkjente i området og nevnes ofte i samme klasse som 1959 og 1961. Varm sommer og da spesielt i august, men også meget bra vær under innhøstingen som startet 25. september. Are Aamot siterer følgende fra en samtale med Michael Broadbent i 2005: "I samtalens løp, kom det frem at 1928 etter hans syn var et virkelig stayer-år, med mange meget sent utviklede, lagringskraftige viner, av solid konstitusjon." Clive Coates hevder at 1928 kanskje kan vise seg å være den årgangen som vil dra mest nytte av lang lagring av absolutt alle årgangene i Bordeaux dog med et lite forbehold om 1870. Det er bare å konstatere at Coates må være inne på noe. Fargen på Margaux 1928 var hva Idol-deltakerne ville ha beskrevet som sinnsyk. 3-4 timer tok det før vinen ga maksimalt. Som med de aller fleste av dette slottets viner er det elegansen som er særpreget både på duft og i munnen. Dette fellestrekket gikk mer eller mindre igjen for alle årgangene. Klassisk nese, men mer 70-talls enn 1928. I munnen hadde jeg nok i starten blindt tippet 90-talls. Mye tobakk, lakris, sigarboks, støvete tanniner blendet med frisk syre. Tre timer lufting ga flott balanse med svak tørking på finish. Denne flasken var drikk 2030-2050. Min eldste ekte fatprøve til nå. (95+)

Thomas Jefferson, USAs tredje president (1801-1809), var tidlig ute og navnga Château Haut-Brion, Lafite, Latour og Margaux som ”first growths” med Margaux helt på toppen. Dette gjorde han lenge før den offisielle klassifikasjonen av Bordeauxviner kom i 1855. President John F. Kennedy har nok rett når han i sin tale ved mottakelsen av 49 Nobelprisvinnere til Det hvite hus i 1962 sa følgende «jeg tror dette er den mest ekstraordinære samlingen av talenter av menneskelig kunnskap som noen gang har vært samlet i Det hvite hus, muligens med unntak av da Thomas Jefferson spiste middag alene.» Jefferson bestilte en gang Margaux 1784 med kommentaren, "there cannot be a better bottle of Bordeaux". Med tanke på de metoder som fantes for kommunikasjon rundt 1800 så må TJ ha hatt en vinforståelse fullt på høyde med dagens Masters of Wine og kanskje hakket over? I senere tid har Margaux fått mye omtale i pressen i forbindelse med de berømte "Jefferson flaskene" som med stor sannsynlighet er falske. I 1987 kjøpte Marvin Shanken, suksessfull stifter av Wine Spectator, en halvflaske 1784 Margaux for $30,000. Dette var den femte høyeste prisen noensinne betalt for en flaske vin. Marvin Shanken tok utdannelsen ved University of Miami som den absolutt dårligste i sin klasse noe som kan forklare kjøpet av halvflasker fra 1784, men mangemillionær har han dog blitt. William Sokolin kjøpte en annen "Jefferson flaske", 1787 Château Margaux, og klarte under en meget formell middag å knuse flasken. Tilfeldigvis var den forsikret for $212,000. 1929 Château Margaux kunne godt vært fra 1729 ut fra den meget volatile nesen. Dette hadde vært det perfekte utgangspunktet for en syrefrisk salatdressing. Slottet beskriver for denne årgangen mye flaskevariasjon selv fra egen kjeller.

Château Margaux kan spore sin historie tilbake til det 12. århundre da eiendommen hadde navnet “La Mothe de Margaux” og ble benyttet av kongelige uten at det fantes vinmarker. Det ble først sving på sakene når Pierre de Lestonnac fra 1572 til 1582 bygde om hele eiendommen med fokus på overgang fra vanlige landbruksprodukter til vinproduksjon. I 1705 kunne man lese i London Gazette om det første salget av 230 fat med "Margoose". 1771 var første årgangen i katalogen til auksjonsfirmaet Christie's. Sir Robert Walpoleden (1676 - 1745), den første ekte statsministeren i Storbritannia og førstemann som bar tittelen prime minister, kjøpte fire eiketønner med Margaux hver tredje måned og han gjorde faktisk ikke alltid opp for seg. Kanskje noe mer utagerende enn Bondevik sine sigarer? Den franske revolusjonen bremset utviklingen da Elie du Barry, lord av Margaux, ble et hode kortere og hele Château Margaux ble solgt av de revolusjonære som nasjonal eiendom. Slottets eiendom dekker i dag 262 hektar med 87 hektar vinmarker dedikert til "rødt" og 12 hektar "hvitt". 75 % cabernet Sauvignon, 20 % merlot og 2 til 3% cabernet franc og petit verdot er fordelingen på vinstokkene med en snittalder på ca 40 år. Som hos mange andre slott synker andelen merlot med årene. Sen innhøsting av cabernet sauvignon med bedre modning gjør den bløte merlot andelen unødvendig. 1934 Château Margaux var moden og definisjonen på eleganse og balanse. Som å vandre i en blomstereng med fioler, krydret med hint av kanel og kardemomme samt snev av velhengt kjøtt. Perfekt i munnen og sitter som limt i to minutter. Bløt tekstur brytes med slipte og svakt priklende modne tanniner. Vinen har den berømte fruktstreken gjennom hele smakskurven. Ikke mye å trekke. Drikk nå - 2025. (97)

1945 Château Margaux skuffet litt. Åpnet med svak ketchup som blåste bort og åpenbarte en nærmest burgundersk nese med våt skogbunn og hint av blyant og mint. Syrefrisk i munnen, men mangler frukt sammenlignet med 1934. Svakt metallisk med støvete tanniner. Neppe den perfekte flasken. Drikk nå. (89)

Mellom 1961 og  1977 sier ekspertene at man bør unngå dette slottet selv om enkelte fremhever 1966. Inntil slutten av 60-tallet ble tappingen gjort over en periode på mer enn et år, noe som klart skapte stor flaskevarisjon. André Mentzelopoulos, “En greker i Médoc” var overskriften i Le Monde da han overtok i 1977, ble redningsmannen etter mange dårlige årganger. Blant tiltakene var omplanting av 12 hektar, bedre drenering i vinmarken samt bedre sortering av hvilke fat som skulle brukes i den endelige blenden. 1961 Château Margaux skal være den siste bra vinen fra slottet før 78-årgangen. Også denne trengte sårt luft og skulle vært dekantert i minst to timer. Ketchup ble forvandlet til den reneste eucalyptus med florale toner, lakris og knust stein. Saftig i munnen med varmere frukt enn de eldre årgangene. Spesielt "rykket" vinen gjør fra midten og ut er imponerende. Bedømt ut fra 1934 så trenger denne godt lagrede flasken noen år til i kjelleren. Drikk 2020 - 2040. (94+)

1967 Château Margaux virket umiddelbart korket for så å komme seg, men sent på kvelden var det bare pappkartong. Uansett lå det en grei vin under med for lite frukt til å takle tanninene. Jeg tipper at en perfekt flaske ville ha vist bedre frukt.

Anita og Øyvind

Raumergården Hotel var sterkt representert ved Anita og Øyvind. For insidere har deres hotell en av de mer spennende vinlistene som finnes på norske hoteller. Det perfekte stedet for vininteresserte på seminar. Flott mat lager de også. Raumergården Hotel

Haug så lyset . . .

Chateau Latour a Pomerol 1961

Historien begynte med et innkjøp i april 2010 av flaskene Chateau Cheval Blanc 1947 og Chateau Latour a Pomerol 1961 hos auksjonsfirmaet Munich Wine Company. Den sistnevnte flasken fikk et kort liv delvis takket Bjørn Kjos (beskrevet her) mens den legendariske Cheval Blanc 47 viste seg å være falsk. (beskrevet her) Jeg sendte mail til Stefan Sedlmeyr i MWC vedrørende den falske flasken 08. november 2010 og fikk umiddelbart følgende positive mail i retur:

First of all I'm really sorry that a fake slipped through our checks. Shouldn't happen. Second of course you'll get a full pay back of all your costs to your bank account, or as a credit note, or alternatively I can ask if there is a Fourcaud Lussac or Calvet bottling, both enjoyed very much in our Unicorn tastings as a replacement for the Vandermeulen 1947.

Etter en lang periode med utveksling av mailer og forskjellige forslag til erstatningsflasker endte valget på Chateau Latour a Pomerol 1961. Dette mye på grunn av Parkers klare anbefaling fra 1998: "Although the 1947 Cheval Blanc is widely considered to be the "wine of the century" among collectors, the 1961 Latour a Pomerol also merits a share of the title. Giving points to a wine such as this makes one think of Shakespeare's reflection that "comparisons are odious." To put it mildly, this wine is "off the charts." If I had only one Bordeaux to drink, the 1961 Latour a Pomerol would have to be at the top of my list." Flasken ble sendt til Italia med UPS 08. mars og Kjos fikk sin siste sjanse 20. mars, men da var klenodiet polstret til det ekstreme. Alt gikk vel og etter noen dager i oppreist tilstand ble korken forsiktig lirket ut 23. mars. Selvsagt en viss fare for "travel shock" og bladdag gjorde noen litt usikre. Etter en rekke gode viner fra Chateau Margaux i årgangene 28, 29, 34, 45, 61 og 67 samt Cheval Blanc 34 og 66 kom pièce de résistance på bordet foran 10 spente smakere.

Selv Byklum ble stille i et par minutter; Haug våknet fra en tre måneder smittsom ammetåke og Heidi Jaksland viste et salig smil som neppe kunne forklares med Aanerud på andre siden av bordet. I starten var vinen kanskje ikke den mest uttrykksfulle på duft, men økte merkbart i intensitet etter et par minutter i glasset. ”Nothing jumps out” sa visstnok Paul Pontallier fra Chateau Margaux på en nylig smaking av Margaux 1989 i Oslo. Her "jumpet" dog mye ut, men mer som i en pirrende bris dannet av et høytrykksområde over glasset. Høytrykk gir gjerne godt, rolig vær, med svake vinder og denne vinden brakte med seg stall, lær, tobakk, sigar, lakris, fioler, solbær eller med andre ord hele den klassiske pakken som moden Bordeaux kan gi. Ikke så sødmefull på duft som den eucalyptus pregede Margaux 1961, men strammere og veldig skiftende mellom de enkelte aromakomponentene. I munnen har jeg vel aldri opplevd noe lignende. Kombinasjonen dyp frukt og modne tanniner var eksplosiv. Tanninene minnet om følelsen man får ved å tygge drueskall - bare at de naturlige tanninene er polert i 50 år. Backet opp av frisk syre sitter vinen i munnhulen i flere minutter med en røff ettersmak av friske mørke bær og snev av paprika. Vinen var ikke så sødmefull i munnen som forventet, men etter Cheval Blanc 1934 blir det meste stramt. Drikk nå - 2030. (99)

Al Sorriso - verdt ***?

Ristorante Hotel Al Sorriso har inngangsdøren rett ut mot gaten Via Roma som leder deg til den vesle landsbyen Soriso ca. 25 km nordvest for Malpensa. Med et innbyggertall på ca. 750 minner størrelsen om Sessvollmoen. Ikke noe galt sagt om Sessvollmoen som fremviser flere stjerner enn de fleste andre norske tettsteder, men da på skulderklaffene til forsvarets elite. Til forskjell befinner det seg i Soriso en av Italias seks restauranter belønnet av Michelin med tre stjerner i 2011. De fem andre er Dal Pescatore i Canneto sull’Oglio, Le Calandre nær Venezia, Enoteca Pinchiorri i Firenze, La Pergola i Roma og Da Vittorio nær Bergamo. Lokalet er, som bildet viser, en salig kombinasjon av Blomster-Finn pusser opp hos Mona Høiness med inspirasjon fra orginaltegningene til Barbie House og solide innspill fra Italias Sølvsmed Forbund. Smak og behag selvsagt, men noe pompøst og litt mye lilla etter min mening. Hele bygget er preget av alderens patina selv om internettsiden (Al Sorriso) til viser hvilke muligheter som ligger i Photoshop for å viske vekk 30 års slitasje.

Al Sorriso er omstridt blant italienske restaurantkritikere og får moderate 84 poeng av Gambero Rosso med kommentaren: "Una meta imperdibile per i gourmet, esempio di ristorazione un po’ “museale” e di cucina prestigiosa e molto sapiente che non offre però brividi innovativi o picchi assoluti." Med andre ord et teknisk solid kjøkken uten å være sitrende innovativt og mangler også de absolutte toppene. Nå er ikke Michelin kjent for å strø rundt seg med *** og Gambero Rosso kan man heller ikke alltid stole 100 % på. Guida de L'espresso støtter imidlertid Gambero og deler ut 16 poeng av maksimalt 20, hvilket er ett poeng under velkjente All `Enoteca i Canale. Derfor var forventningene skrudd noe ned når vi ankom hotellet lørdag ettermiddag etter et strålende "innovativt" måltid på Osteria Francescana i Modena to dager tidligere.

Det finnes to faste menyer i restauranten. En "klassisk" samt den rene fiskemenyen. Vi gikk for den klassiske som kort fortalt besto av foie gras, kamskjell, ris, kjøtt, ost og dessert. Det ble forespeilet flere overraskelser mellom rettene, men i ettertid var nok det en svak overdrivelse. Priset til 160 euro er ikke menyen dyr i *** sammenheng, men sammenlignet med bra restauranter i Piemonte er dette to til tregangen. Sorriso følger også det kjente prinsippet med å prise rettene på a la carte menyen såpass høyt at man automatisk velger en av de to menyene. Søker man på nettet, er det lett å se at mange av rettene er klassikere som har vært gjengangere på menyen i mange år, med kun minimale endringer i garnityret.

Vinlisten skremmer vekk de fleste fra champagne, rød burgund og gode italienere med ca fire ganger norske polpriser - "billige" viner blir i tillegg obskønt dyre og hvem betaler 80 euro for Giacosas Spumante? Etter noen glass Laurent Perrier til moderate 10 euro pr. stk. ble valget Lafon Meursault Perrières 2000 til 180 euro etter at 1999 viste seg å være manglende i kjelleren - senere viste også mange andre viner seg å være utsolgt. Noe merkelig at Lafon sin enkle Meursault 2001 prises likt med Perrières. Bra utvalg i Domaine Leflaive og noen slengere fra Coche Dury. Generelt et bra utvalg på hvitt.

Mommesin Clos de Tart 2000 til 750€ og en del andre lignende tilfeller blir for rått når man skal velge en passende rød, men de fleste vinkart har et smutthull og her var det moden rød Bordeaux. Palmer 1989 til 260€ var igjen forduftet fra kjelleren etter et angivelig sveitsisk raid for noen uker siden. Léoville Poyferré 1986 til 220€ var ingen dårlig erstatter, men Léoville-Las Cases 1985 til 238€ og mange andre modne viner til samme pris kunne nok ha steppet inn. Selv Château Lafite Rothschild 1985 kunne ha fristet enkelte med dagens "lave" pris på 580€.

Denne ekstraretten festet seg ikke i hukommelsen,
men var en grei start med smeltet ost i en fritert
"bolle".

Kald og varm foie gras, fra Italia og påstått human foring av gjessene. Den varme utgaven lå på en noe sær og smakløs fast "blokk" laget av erter. Is basert på vin, innslag kakao og to bringebær fulgte med. Topp råvarer og en opplevelse som på vinspråket kan beskrives som "sømløs". Her var det absolutt ingenting som stakk seg ut. Godt, stressless, velour, baksetet på en lang Mercedes, men lite utfordrende. For meg viste dette seg å være den røde tråden i de fleste rettene.

Den meget hyggelige og perfekte verten Angelo Valazza foreslo noe søtt til gåseleveren og kom opp med traveren Roberto Anselmi I Capitelli 2008 som de hadde på glass. 3/4 flaske forsvant i tre glass og generelt holdt de glassene i overkant velfylte gjennom hele kvelden. Denne hvite reciotoen kan i enkelte årganger være noe plump, men 08 er mye strammere og friskere enn vanlig. Sødmefull og krydret nese med florale overtoner samt ananas, mango og faktisk noe som best kan beskrives som svette. Vinen hadde nok friskhet til å takle fettet selv om jeg sjelden finner den perfekte matchen til denne retten. En av de bedre I Capitelli jeg har smakt og på høyde med 2005 og "legendariske" 1996. Drikk nå - 2020. (90)

Neste rett er utfordrende å servere til kresne nordboere med Fjeldberg fisk & vilt innen gåavstand. Kamskjell, erter, "confitert" tomat, sopp, fave og en saus på sitrusfrukt og "zenzero" (urt som slekter med kardemomme). Igjen en sømløs komposisjon. Velsmakende, men jeg tenkte at dette kunne jeg nesten ha klart selv på en god dag. Alle grønnsakene kommer fra varme Sicilia og ertene har svakt tygg. Sødmefull tomat med delikat tekstur fra det tørkede skinnet og antydning til friskhet fra dråpene med saus som mer var coating enn saus. Selve kamskjellet var ferskt, men manglet den fantastiske sødmen som et blodferskt norsk kamsjell viser. Det burde vel også ha oppholdt seg noen få sekunder kortere på stekepannen. Detaljer, men tre stjerner skaper jo forventninger om det perfekte. 

Deretter kom retten som for meg berget hele måltidet. Selvlærte Luisa Valazza kan pasta til perfeksjon. De som mener at de har fått god pasta i Oslo kan ta reisen til Al Sorriso og lære. Fire rynkete ravioli fylt med osten Bettelmatt ®. Pastaen er et vektløst smakshylster og osten bortimot eksploderer i munnen. Her har ikke smaken forsvunnet i kokevannet! Jeg har mange ganger sagt at dette er den beste pastaen jeg har smakt og gjør det en gang til! Osten er laget av råmelk, med en teknikk lignende produsjonen av gruyère, fra den alpine kurasen Bruna som beiter mellom 1800 og 2400 moh. nær grensen mot Sveits i området Antigorio og Formazza. Produksjonen foregår mellom juni og begynnelsen av september og blir etter 60 dagers lagring en bløt gul ost med svakt spicy smak fra urten mottolina som bare finnes i Val d’Ossola. Kanskje inspektørene fra Michelin kun spiser pasta når de er innom?

Vi er innen kort avstand til senteret for risdyrking i Europa, Vercelli, og utetemperaturen krever fortsatt en mektig risrett. Ris, gult gresskar, knust amaretti, gorgonzola og en dråpe balsamico kommer med rådet om å blande alt sammen før retten fortæres. Risen har tygg mellom klassisk risotto og den norske overkokte varianten. Mektig, sødme fra amarettien, salt fra osten og hint av syre fra balsamicoen - igjen sømløst. Smaken minner meg litt om dal Pescatores berømte tortelli med gresskar, mostarda, amaretti, parmesan og sennepsfrø. To sensuelle retter på rad, pastaen et hakk for risen, men begge i toppskiktet av hva som kan plasseres på en tallerken.

Takket være Moestues sympatiske prising av Domaine des Comtes Lafon Meursault Perrières i Norge så har det blitt noen flasker de siste årene. Ovenfor Meursault Charmes ligger premier cru vinmarken Les Perrières som de fleste mener er grunnlaget for Meursaults beste vin. 26 dyrkere samt noen négocianter lagde i 2002, fra 14,86 hektar vinmark,  757,5 hektoliter vin, eller 8333 12-packs. Glassklar hvit frukt, renhet, knust stein, økende anisaromer med lufting og sublim intensitet har vært gjennomgangstonen for mine tidligere utgaver av denne vinen. Lafon sammenlignet for 10 år siden 2000-årgangen med 1992, men i ettertid viser vel 1992 betydelig mer syre? Denne flasken viste en mindre elegant fatbruk enn andre årganger og en noe for fremtredende tørrende finish. Kanskje bare flaskevariasjon? Drikk nå - 2020. (91)

Denne korte videoen bør spilles på maksimalt volum, men ble desverre tatt opp i et stille øyeblikk(sic). Nabobordet, som feiret bursdag, hadde to deltagende ferme italienske fruer i 50-årene med et stemmevolum som ville ha fått Hans-Wilhelm Steinfeld til å rødme. Kombinert med en dyp bass fra tyve uten filter før lunch og et ønske om å informere alle gjestene om en særdeles traumatisk barndom ble opplevelsen på grensen til å tilkalle arbeidstilsynet. Servitørene himlet med øynene, noe som er enestående i Italia, men hva skal man gjøre?

Hovedretten har gått igjen på menyen i alle år. Kjøtt fra rasen Fassone med kalvebrissel på toppen, nøtter, et flak tørket polenta, en singel stilk asparges, saus på kraftig redusert barbaresco og en liten skål ved siden av med ravioli i consommé. Her dreier alt seg om kjøttet og sausen - glem det andre. Denne råvaren brukes ofte til klassikerne vitello tonnato, bollito misto, brasato al Barolo og battuto di fassone. Kjøttet var så mørt at det nesten kunne deles med gaffelen, saftig med en distinkt smak av nøtter. Sausen er tykk, smaksrik og tilsatt balsamico. Meget godt, men igjen tenker jeg at dette er det mange som fikser bare de får råvarer av samme kvalitet. Reis på Bondens Marked og kjøp elgkjøtt fra Heidal. Reduser en liter vin sammen med kraft og vips er du der.

Vinvalget gir nok plusspoeng fra Byklum, spesielt med tanke på at vi er i Piemonte. 1986 Leoville-Barton, St Julien kommer fra en attraktiv årgang for tilhengere av Barolo. Massive tanniner i den tidlige fasen som trenger mange år på å slipes ned. Imponerende kompleks og tung aromatisk nese med våt jord, lær, mørk sjokolade og fioler. Jeg finner ingen ting å trekke på duft. Stram og ren i munnen med flott lengde. Trekker litt for manglende "trøkk" på midten og vinen trenger bedre konsentrasjon for å overleve tanninene, selv om det er vanskelig å bedømme tanninene med en såpass kraftig saus til kjøttet, men de virker modne og dette er drikk nå - 2020. (94)

Ostetrallen inneholdt kun oster fra Piemonte og er den beste jeg har sett i Italia. Punktum.

Perfekt modne oster. Fra klokken 1200 og mot urviseren, to oster basert på geitemelk, Capre Val Antrona og Capre val Sesia. Deretter fire blåoster, Blu Formazza Mucca - Capra, Blu Capra Ossolana, Blu del Moncenisio og Blu di Mucca val di Susa. Spesielt de to siste, fra fjellene mot Frankrike ved landsbyen Susa som ligger 5 mil fra Torino, er utrolig bra! Vinvalget fra sommelieren var 2008 Quæ fra Sardinia som best matchet blåostene. Massiv passito med bra syre.

Den rensende sorbeten var søtere enn vanlig og vi mente alle at den inneholdt en solid dose kanel. Ingefær sa Angelo Valazza og han burde vite det, men jeg tviler fortsatt. Kunne vært enda friskere og hadde vel passet bedre som dessert. Jeg er ikke mye opptatt av presentasjonen av den enkelte rett, men her tillater jeg meg å hevde at dette blir for retro og et kraftig flashback til 70-tallet.

Til slutt en hedonistisk bondedessert. Små markjordbær i en intens tykk vaniljesaus som var nennsomt karamellisert på toppen. Vi lurte litt på sesongen for markjordbær siden vi fortsatt kunne se snøflekker enkelte steder og fikk til svar - Sicilia. Rik på smak og definitivt ikke noe juks med vaniljen her. Jordbær og 2009 Saracco Moscato d`Asti kan ikke gå galt, men en så rik dessert trenger friskheten til en blodfersk årgang og 2010 burde vært valget.

Kaffe kan de også lage . . . .

På en måte er det befriende å se at Michelin gir *** til en restaurant som lager så utrolig enkel mat med tilsynelatende minimal vekt på presentasjon og overraskelser. Dette er klassisk "trattoriamat" på høyt nivå servert av sortkledde tjenere og ledet av en ytterst vennlig, kunnskapsrik og jovial Angelo Valazza. På den andre siden er det ofte mer vanskelig å forstå kvaliteten i det enkle enn i mer "forfinede" konsept, men jeg drister meg til å si at dette ble noe for enkelt. Hadde sindige Kari Innerå på Cru vært med denne kvelden så hadde hun nok sagt: "Æ ska også ha tre sjærna . . . " 

Til slutt noen ord om Coccinella der vi spiste dagen før. Jeg har postet om stedet flere ganger tidligere, og dette er desidert min favoritt blant trattoriaene i Piemonte. Michelin gir de kun to bestikk og null stjerner mens Gambero Rosso tildeler spisestedet bare to poeng mindre enn Al Sorriso og faktisk samme score for kjøkkenet! Forskjellen i poeng ligger bare i vinlisten. Coccinella er helt fritt for sorte dresser, sølv og lilla duker, men får faktisk samme karakter for service. Jeg har litt sans for Gambero Rossos fullstendig manglende respekt for slips med anker og brødsmulerensere i sølv. Er da Al Sorriso verdt de ekstra kronene eller er Michelin på bærtur? Begge stedene har rom og Coccinella holder faktisk noe høyere standard for 105€ lavere pris pr. rom, selv om rommene ikke teller ved vurderingen av restaurantens kvalitet. Konklusjonen blir nok at Coccinella vil se mer av meg i tiden fremover.

Som bildene viser kunne rettene på Coccinella godt ha vært servert på Al Sorriso og smaken ligger meget tett opptil den mer berømte trestjerneren.

Reker rullet rundt osten "Seirass" med majones
laget på basilikum

Grillet Calamari , løk og friterte potetstrimler.

Kamskjell og "Baccalao" i tomatkrem.

Ravioli stuffet med knurr og "frutti di mare"

San Pietro "In Olio Cottura", Pure di Cannellini
e Bucce D`Arancio Candite

Souffle al Cioccolato Bianco con Cuore Morbido
agli Agrumi e gelato alla Nocciola

Coccinella har faktisk hvite duker!

Dom Ruinart 1971

Som en tjuvstart på Merete Løvset Nylunds 29-årsdag 24.03 åpnet vi 1971 Ruinart Champagne Dom Ruinart Blanc de Blancs. Ruinart har produsert champagne siden 1729 og ble stiftet i Reims av Nicolas Ruinart, hans onkel Dom Thierry Ruinart, som denne champagnen er oppkalt etter, var en nær venn av den mye mer berømte Dom Pérignon. Ruinart regnes å være champagnehuset med lengst historie, mye på grunn av at den kongelige tilatelsen for å kunne transportere vin i flasker først ble gitt i 1728, ett år før Ruinart ble grunnlagt.  Familiens rene eierskap tok slutt i 1950 da Baron Philippe de Rothschild kom inn på eiersiden med sårt tiltrengt kapital, og i 1963 ble hele firmaet solgt til Moët & Chandon før de senere ble en del av LVMH Moët Hennessy Louis Vuitton SA. 

Kronen på etiketten kan gjerne symbolisere Ruinarts gamle tradisjon med utstrakt salg til kongelige, tsarer og amerikanske presidenter som storkjøperen Andrew Jackson (1767-1845). Dom Ruinart er 100 % chardonnay og 1959 var første årgangen. Druene kommer kun fra Premier Cru vinmarker beliggende for det meste i Montagne de Reims, Avize, Cramant, Chouilly, Le Mesnil-sur-Oger, Sillery og Verzenay. En rosé ble laget første gang i 1962 ved å addere 15 % pinot fra Verzenay og Verzy til BdB-utgaven.

Nå hadde vi ingen "ekte" kongelige tilstede på pastakvelden og Märtha "drikker" meg bekjent bare "Angels' share". Uansett hadde Dom Ruinart 1971 en gyllen gul farge. Som de fleste 40 år gamle champagner fra gode kjellere hadde også denne flasken behov for lufting før den bokstavelig talt blomstret - wow - intens nese, men samtidig luftig og elegant med gule blomster, sitrus og hint av vanilje og honning. Svakt priklende mousse, friske epler med det gule modne preget som bare godt lagrede champagner kan vise frem, intens munnfølelse og i motsetning til en mer normal fersking sitter smaken som tatovert i munnhulen i et par minutter. Det ryktes at det har kommet krav om å bytte ut den Nylundske fredagschampagnen med noe mer modent. Drikk nå - 2015. (95)

God tur til New York og magnumer med 71:)

Sjøkreps og litt til

En hyggelig lørdagskveld ute på landsbygda åpnet med Lilbert Brut Perle basert på 95/96 årgangen og 100 % chardonnay. Etter første munnfull kan jeg godt skjønne Juhlins kommentar: "The fact is that the wines are so hard and acidic that the 1964 is the only fully matured wine I have ever drank from Lilbert." Nå trenger ikke denne ligge i 30 år til, men dette var tøffe saker.  Delikat mousse, ren stil, lime, grønne epler, mineralsk, meget syrefrisk, bra lengde, svakt tørrende finish og Juhlins: "Georges Lilbert is the man who makes the toughest wines in all of Cramant." har mye for seg. Drikk 2015-2025. (90) Billecart-Salmon Cuvée N. F. Billecart 1986 bekreftet også en annen hypotese fra Juhlin: "The domain's refreshing, fruity, and elegant style led me for many years to believe that Billecart's Champagnes should be consumed young. However, their greatness lies in the fact that, despite their early and direct charm, they develop in an incomparably beautiful way in the cellar."  60 % pinot noir & 40 % chardonnay. Kremet mousse, definisjonen på eleganse, men samtidig meget frisk med sitrus, lime, grønne epler og en dash jordbær, hint av nøtter og kaffe, meget lang. Ren og helt uten tegn på oksidasjon. Drikk nå - 2025. (96)

Sjøkreps (Nephrops norvegicus), også kjent som bokstavhummer, keiserhummer, jomfruhummer og rekekonge, må være en av de beste råvarene som finnes i Norge. Sjøkrepsen er altetende og tar krepsdyr, bløtdyr og børstemark så vel som åtsler og lever i helt spesielle omgivelser der bunnforholdene er faste, men likevel såpass løse, at den kan grave ganger i sedimentene (gjerne leirholdige). Selv blir den spist av mange arter bunnfisk, for eksempel torsk. Sjøkrepsen gjemmer seg i hulene sine på dagtid, og eggbærende hunner går sjelden ut. Fangstene varierer derfor gjennom døgnet og domineres av hanner. Kveldens prakteksemplarer var temmelig nær den maksimale lengden på 24-25 cm og var i full vigør bare 20 minutter før de ble fortært. Det er ganske utrolig at denne råvaren for bare 20-30 år siden gjerne ble sortert ut fra reketrålfangstene, og ofte “gitt bort” til spesielt interesserte.

Heini Petersen foretar en reglementær henrettelse.

Halvdelene smøres med en miks av smør, lime, koriander, persille, hvitløk, ingefær, salt og pepper og settes i ovnen på 220 grader (forvarmet) i tre til fire minutter. Fire minutter er absolutt maksimal tid i ovnen - pass godt på siden oversteking er den letteste måten å ødelegge denne retten på. Denne kvelden ble den definitivt ikke ødelagt og saftigere sjøkreps enn dette får man ikke. Smaken var en blanding av hummer og reker med asiatisk influens fra korianderen som bør tilsettes med nennsom hånd. Den som åpner en restaurant med dette konseptet vil ha fulle hus . . . 

2004 Emrich-Schonleber Monzinger Fruhlingsplatzchen Riesling var en strålende match til sjøkrepsen mye på grunn av korianderen og ingefæren. Uten disse ingrediensene hadde nok en hvit burgunder gjort susen. Denne produsentens viner gir ofte veldig lite når de blir sluppet på markedet, men etter 4-5 år i kjelleren begynner de å blomstre. Vinen utviklet seg meget positivt med lufting og 3 timer i karaffel anbefales. Intens nese med våt skifer og innslag av lime og "sjø". Meget imponerende i munnen, spesielt fra midten og ut der den viste en aromatisk og eksplosiv "turboeffekt" med mineraler, dyp frukt mot fersken, mandler, krydder og mer skifer. Rik stil, men likevel elegant. Drikk nå - 2025. (95)

Pannestekt skrei. Det er ikke nødvendig å gjøre det vanskelig.

De fleste får frysninger når de ser en Ramonet fra årganger som begynner på 199, men Domaine Ramonet Chassagne-Montrachet Premier Cru Morgeot 1992 beviste igjen at problemene med oksidasjon stort sett begynte noen år senere. Klokkeren på duft med mandler, blomster, krydder og hint av tang. Utrolig frisk og detaljert i munnen med fast frukt, knust stein og flott lengde. Jeg kjenner meg ikke mye igjen i Parkers notat fra 1993: "is the lightest and leanest, with the most obvious mineral-like character. It may be the most intellectual of these offerings, but it is also the least opulent." Drikk nå - 2015. (92)

Jula varer helt til påske og for meg gjerne til neste jul.

Domaine Joseph Faiveley Latricières-Chambertin 2002 burde ha vært en strålende vin - til og med smakt på en blomsterdag. Burghounds "This is not a huge wine but one that is impressively harmonious as everything is in perfect balance" og 91-94 poeng viste seg desverre å ikke stemme helt for denne flasken. Tøff fatbruk har definitivt ikke skapt noe balanse og vinen er mer "huge" enn det motsatte.  Røff i kantene og tørre tanniner ødelegger. Jeg tviler på at denne kommer rundt og lang lufting hjalp heller ikke. Drikk nå. (84)

Man kommer ikke utenom et innslag fra Piemonte. Gaja Barbaresco 1961 er legendarisk, men denne flasken manglet noe av glansen. Volatil på duft med økende buljong ved lufting i karaffel. Bedre i munnen, men langt fra de beste flaskene. Peccato. (79) Skuffet gjorde ikke Bruno Giacosa Barbaresco Santo Stefano Riserva 1978. Mørk på farge. Selv etter to timer på karaffel måtte det tid til i glasset før noe skjedde. Intens nese med mørke kirsebær, lær, tjære og fioler. Siste glasset viste hint av tobakk. Massiv i munnen med stor konsentrasjon av mørk frukt og imponerende lengde. Fortsatt brutal tanninstruktur og blindt hadde nok de fleste tippet en 10-12 år yngre vin og gjerne Barolo. Drikk 2020 - 2040. (96)

Chave Hermitage 1986 fikk moderate 88 poeng av Parker i 1997 med drikk 1995 - 2006. Så feil kan man ta. Flasken hadde ligget i en kald kjeller siden den ble sendt fra Chave og det har nok hjulpet godt på. Veldefinert og intens nese med mørk frukt, godt modnet elgkjøtt, jord samt en liten dose pepper. Saftig og frisk i munnen med tanniner som "softnet" med lufting. Meget flott lengde med en pepperaktig og mineralsk finish. Et helt annet dyr enn 1983 som viser mer modne plommer og varme enn den kjølige 1986. Overraskende bra. Drikk nå - 2020. (94)

Inn for landing . . . .