Dal Forno Recioto 1997

Med smak av sigar.

Min første vin fra Romano Dal Forno var hans Amarone 1989 - den ble smakt i 1999 på restauranten Trattoria da Zamboni ca. 7-8 kilometer fra byen Vicenza. Jeg husker den som en av de mest elegante amaronene jeg har fått servert - senere har det blitt mer power, mer fat og ekstrem konsentrasjon. Jeg kjøpte amaronene fra 94, 95 og 96, men det ble for svært - man skal dog likevel ikke se bort fra at de kan bli meget bra når jeg i beste tilfelle henger fra armlenene på rullatoren. Hans internettside har en flott innledning og anbefales dersom man forstår noe italiensk. Romano Dal Forno ble født 1957 og familen hadde da solgt druer til et kooperativ i tre generasjoner. Etter å ha møtt mesteren Quintarelli i 1979 bestemte han seg for å gjøre det beste ut av vinmarken i området La Val d'Illasi, like øst for Verona, og ikke regnet som noe godt terroir for Amarone Classico. Skulle man være med i det gode selskap burde vinmarkene ligge i Negrar, Fumane eller Novare. De første årene var tøffe siden vinstokkene var nedkjørte av overproduksjon. I 1983 solgte Dal Forno sin første vin og brukte store fat frem til og med 1989 - i 1990 renoverte han vingården for 1 300 000 000 lire og 225 liters barrique ble tatt i bruk - 1995 ble brukt til å kjøpe 8 hektar mer vinmark og han fikk da totalt 20 hektar for å igjen øke til 25 hektar i 2000. Tettheten på vinstokkene begynte Dal Forno å gjøre noe med allerede i 1983 og er nå oppe i 11000 pr. hektar med et mål om å nå 13000 - 100 kg druer gir minimale 15 liter Amarone. Etter å ha vært misfornøyd lenge med druen molinara gikk den ut av blenden i amaronen og oseleta ble plantet i 1991 - der ser ut som dagens blend består av 60-70 % corvina, 10-15 % croatina, 10-15 % rondinella og en variabel del oseleta. I de senere årene virker det også som Dal Forno har gått fra fransk til amerikansk eik. Til forskjell fra Quintarelli som tørker druene i ca. 6 måneder, så nøyer Dal Forno seg med 2 måneder. Dette gjør at hans viner som regel fremstår tørrere enn Quintarellis.

Dal Forno Recioto 1997 - 40 % corvione, 30 % rondinella, 30 % croatina - 38 måneder i nye barrique - ble smakt over tre dager. Dette er også i tråd med Gallonis erfaringer - "Readers in search of short-term gratification are advised to open these bottles at least eight to ten hours before serving." Et interessant poeng med denne årgangen er at den sannsynligvis blir den siste med DOC på etiketten. Årgang 2003 måtte som tidligere gjennom to tester. En kjemisk test for å måle sukkerinnholdet samt hvilke druer som var brukt - denne testen ble bestått. Verre var det med den sensoriske testen for typisitet - vinen "strøk" fordi den var for lite søt på smak. Dette falt ikke i god jord hos Dal Forno og han sender neppe flere reciotoer til DOC-godkjennelse. Det er nesten stygt å si det, men for meg er dette en rimelig "enkel" vin som kan beskrives slik. Sødmefulle blåbær på duft. Enormt konsentrert, mer blåbær og mer sigar/røyk enn i noen vin jeg har smakt tidligere, bra syre med lang lufting og faktisk ganske tørr - flott lengde. Mangler kompleksitet og kjører mest på power. Fatpreget består kun i "sigar", men i store doser, og tanninene er elegante og modne. I motsetning til Grange 1993 er den ikke "klissete". Drikk nå - 2040. (92)

Blir Frode Refstads Tenuta il Sogno Aegis 2006 så mye bedre?

Frode var på besøk rett etter et foredrag samme kveld på "Italian food Festival" og deretter avreise neste morgen for den årlige ukeslange fisketuren. Vi fikk en kort leksjon om hans Aegis 2006, som ikke er helt ulik reciotoen til Dal Forno med tanke på vinmakingen. Jeg sakser info fra deres internettside for å gjøre det enkelt - "Dette er en ekstrembarbera laget på tørkede druer og første årgang var 2006. Vi har brukt samme metode som produsentene i Veneto bruker for Amarone og druene plukkes noen dager før normal innhøsting fra vinmarkene Bricco Soria og Bricco Bianchi. Dette for å bevare litt syre i den kraftige vinen (16 % alkohol - syre 5,8 g/l). Druene tørkes i små kassetter i 2-3 måneder før de blir skånsomt tråkket av mine egne bein. Skallmaserasjon, alkoholgjæring og malo foregår i et eldre eikefat/barrique fra Frankrike på 228 liter (Francois & Freres og Cadus) med minimal toasting. Vinen gjennomførte malo sur-lie , det vil si at alt skall og steiner var med i 6 måneder. Totalt har 2006-årgangen fått 22 mnd. på trefat. Aegis har en enorm fargekonsentrasjon og er svært kraftig i munnen med nesten uendelig ettersmak. Jeg synes den takler sine 16 % med stil og har en flott syrestruktur som balanserer alkoholen og frukten i vinen. Jeg har valgt å tappe den på 500 ml flasker - dette ble gjort tidlig våren 2009 - og vinen har vært tilgjengelig på den norske markedet siden mars 2010 - kun ca. 720 flasker er produsert. Den passer nok best til en kraftig pepperstek, fiorentina eller oster (Castelmagno, Fromadzo, Gorgonzola, Bitto, Valtelinna Casera og moden Parmigiano Reggiano)."

Blindere enn jeg trodde

Blindt.

På slutten av kvelden er det alltid moro med noen blinde viner. Etter en gjødselbombe der Bastnes helt riktig naglet Non Dos som importør - i så måte stemmer reklamen bra "Når du som kunde står med en flaske fra Non Dos i hånden vet du allerede en hel del om produktet, selvom du aldri har hørt om produsenten før" - deretter gikk vi innom en gammel toscaner før jeg tenkte at nå skal de få - min ene av to ferske Henri Bonneau Châteauneuf-du Pape Reserve des Célestins i årgangen 2004. Slikt er det ingen her som tror jeg har i vinskapene - fersk CdP - ut på vinrommet og pakket den inn - satte den på benken og ryddet bort noen glass - grep flasken og helte i rundt bordet. Jeg snuste på glasset og tenkte -hva har skjedd her? Gammel dynge - kom til å tenke på alt jeg har lest om Bonneaus "skitne" kjeller - Dagen Næringsliv beskrev den slik i 2001: "Kjelleren er muggen, nesten skitten. Det er lavt under taket, fuktig, og muggsoppen vokser over alt. Der det er mulig har Bonneau lagt gamle fat i ulike størrelser. Gamle litersflasker, bastflasker og nærmest hva han kan finne er det fylt vin på. Noen står det årgang på, andre står det bare «vieux» (gammel) på . . . . Robert Parker har i sin Rhône-bok skrevet at dette er stedet det skal være umulig å lage god vin, stedet der alt gjøres galt. Likevel blir det den beste vinen han vet om - ingen annen vinmaker har han ratet så jevnt høyt som Henri Bonneau." Jeg har lite smaksreferanser på Bonneau - kan bare huske en Célestins 98 fra desember 2008, og følgende noterte jeg da: "Dersom den forrige vinen var "the beauty" så var dette "the beast". Åpner med en intens nese preget av medisinskap, klesskap, sadel og kamfer med hint av kirsebær. Dette preget kastet vinen aldri av seg selv om den etter en time viste renere kirsebær. Det animalske hang hele tiden over vinen. I munnen uten mat er vinen ufattelig intens med krydder som bare angriper tunga og ingen "snusleppe". Meget konsentrert med en meget lang finish som også er preget av det animalske mikset med syltede kirsebær og en flott syre. Alkoholen  blir mer merkbar med luft. Jeg savner "luftigheten" til Marie Beurrier 1998. Artig å ha prøvd den, men gi den 2-3 timer luft neste gang om 5-6 år . . . En brutal vin." Javel, animalsk var denne og, men så "møkkete" fra 2004? Hadde Bonneau begynt å tilsette noe av muggsoppen fra kjellerveggene i denne årgangen av Célestins?

Espen

Jeg proklamerte at denne vinen hadde jeg aldri klart å komme i nærheten av selv, dersom jeg hadde fått den blindt. Espen, fortsatt høy på suksess etter å ha foreslått sen 60-talls Biondi Santi på en Biondi Santi BdM Riserva 1964, kom opp med tidlig 70-talls Bordeaux - "The danish boy" mente det var gammelt fra Toscana, mens Frode Refstad kunne ane en godt moden Piemonteser. Diskusjonen fortsatte og jeg følte nok "velvære" av at de hadde bommet med både ca. 40 år og området til at jeg fjernet innpakningen. Det gikk fem sekunder før jeg så at flasken var helt full - full flaske? - et under? - kanskje var dette flasken som kunne mette 5000? Det var det ikke. Jeg hadde tatt forrige "blinde" flaske som fortsatt sto halvfull på bordet og ble satt vekk fordi den på nese var ren sauemøkk. Med lufting hadde den mistet det verste, men var fortsatt animalsk. Henri Bonneau hadde antagelig lyst oss i bann. Dette er første gangen jeg har klart å lure meg selv blindt.

1971 Antinori Tignanello var det som skulle ha vært Célestins 2004. Første årgangen og 100 % sangiovese. I 1975 begynte de å blende inn cabernet sauvignon og i dag er forholdet 80/20. Dette var den tredje i rekken av "Super Tuscans" og fulgte i sporene etter Sassicaia (1968) og Vigorello (1968). Først i 1977 kom Le Pergole Torte, Solaia (1978), I Sodi di San Niccolò (1979), Ghiaie della Furba (1979), Sammarco (1980) og Cepparello (1980). Tignanello var laget mye i protest mot reglene som tillot å blande inn hvite druer i chiantien. På slutten av 60-tallet var det enkelte som blandet inn så mye at chiantien ble tynn, sur, hul og ubalansert. Antinori valge i tillegg å bruke barrique og ikke de klassiske store botte. I 1992 innførte myndighetene Indicazione Geografica Tipica (IGT) for å indikere at enkelte viner var av en høyere standard enn Vino da Tavola (VDT) - før den tid var altså Tignanello kun solgt som en vanlig bordvin. Som sagt viste Tignanello 71 en ekstremt animalsk nese. Man måtte nok ha vært medlem i Voss Sauealslag siden 50-tallet for å finne noe positivt på duft. Tørkede saueperler var konklusjonen. Når den hadde fått luftet seg litt og gikk under dekke av Célestins 2004 var den noe renere, men fortsatt meget dyrevennlig. Betydelig friskere i munnen enn på duft var den hele tiden - mørke kirsebær - stram vin - bra syre - noe tørre tanniner - medium lengde. Denne flasken har nok likevel vært på vei ned en god stund. Drikk nå. (78)

Hva så med 2004 Henri Bonneau Châteauneuf-du Pape Reserve des Célestins? Noen bilder fra en av de mest kaotiske kjellerene i hele verden ligger HER. I denne kjelleren finner man en haug med gamle fat med alder fra minimum 10 år og oppover. Etter fullført fermentasjon i sementtanker overføres vinen til fat og tappes på flaske etter 6-10 år. Ikke engang Bonneau selv vet hvilken cuvée som kommer ut av fatene - først like før tapping bestemmes hva som skal stå på etiketten. 2004 Célestins var en ung vin - fryktelig ung, men manglende fatpreg gjorde den faktisk interessant å smake nå. Den var ikke lukket på nese, men heller ikke helt åpen. Blodig kjøtt, moreller og hint av pepper på duft - her skulle det har vært dekantert noen timer. Saftig og ren i munnen med solid naturlig tanninstruktur, knust stein og dyp fast frukt mot en miks av plommer og kirsebær. Flott syre og meget lang. Drikk 2020+? - 2040. (92-94)

Den kongelige & leilendingen

Det er ikke mange ganger man blir positivt overrasket over en fullstendig ukjent vin. 1941 Passito di Marsala flasket av Beppe Marino i 1990 er dog et godt eksempel på at det finnes skjulte vinskatter som i rette øyeblikk kan overgå selv de mest adelige vinslottene. Chateau d'Yquems historie er lett å spore og  begynner slik "Yquem once belonged to Eleanor, Duchess of Aquitaine, the property being just part of her extensive holdings. It was brought under the dominion of the French crown in 1137 by her marriage to Prince Louis Capet, soon to be King Louis VII of France. . . . . ." Vininteresserte kan lese nettinformasjon i timesvis om dette berømte slottet og dets myteomspunnede søtviner. Om Beppe Marinos Passito di Marsala 1941 fant jeg null - 0 - absolutt ikke et spor av informasjon. Denne passitoen har en grenseløs nese - 100 poeng for den sa sent ankommende unge Hermansen - hadde vi samlet aromaene i en ballong er jeg redd han hadde svevet over Oslo ennå. Det sto igjen 4 cl i et glass på spisebordet når jeg slet meg ut av soverommet "tidlig" på lørdag morgen - at 4 cl vin kan fylle et helt rom med aromaer finner jeg alldeles "sinnsykt" - for å bruke et forslitt idoluttrykk.

Jeg klarte å sikre at tre glass i flasken unnslapp "ulvene" og smakte restene over to dager. Passitoen er mørkebrun på farge. Nesen er ekstremt intens, og burde kunne vurderes selv av de mest forkjølte smakere. Det er som å stikke lukteorganet ned i en pose med kakaopulver av høyeste kvalitet - under dette laget dukker det frem søt kremet kirsebærlikør med innslag av kaffe - dette er definisjonen av kompleksitet - deretter mandeldråper helt på slutten - etter slutten, tørkede svisker, polert mahogny og etter det plommer . . . . . og så videre. I munnen er den fyldig - ingen stor surprise - balansert med flott syre - kirsebær, plommer, kaffe, mørk sjokolade - på mange måter som å spise sjokolade fyllt med kirsebærlikør - forskjellen er at her er det friskhet! Den er så lang at Chateau d'Yquem 1983 ble liggende en runde bak og dermed tok juryen den ut av kappløpet - sjelden har jeg smakt en vin der smak gjenspeiler nesen så eksakt. Jeg ser nok desverre aldri denne vinen igjen. Drikk nå. (98)


Det er ikke lett å hente ut noe informasjon fra denne etiketten og det er vel bare å vente på hva Arnt Egil Nordlien kan finne ut - han er Norges fremste ekspert på fluidum av den mest obskure sorten. Dette må jo være en vin laget rundt byen Marsala på Sicilia? Vinmarken heter tydligvis Massasso? Tappet og filtert i kjelleren til Beppe Marino - dersom denne er filtrert da lurer jeg på hva de har filtrert bort? - noe usikker på om det virkelig er Marino som er skrevet nederst på etiketten? - 0,72 liter - alkohol ikke oppgitt. Googling på Beppe, Giuseppe, Marino, passito, Massasso, Marsala etc. gir ingen informasjon. Dette er like vanskelig som å lete etter en grunntanke i SVs partiprogram, som de senere ikke har gått bort fra etter "forhandlinger" med Jens.

Hva så med Chateau d'Yquem 1983? Fantastisk til et stykke meget moden roquefort - osten ble først skildret av Plinus den eldre i år 79 og har dermed hatt allverdens tid til å inngå partnerskap med den rette vinen - søte viner fra Sauternes og roquefort er en "can`t miss" kombinasjon og burde serveres til alle som ikke skjønner at rett vin forsterker nytelsen av måltidet - noe for VGs restaurantanmeldere? Jeg hadde denne vinen for ti måneder siden og var ikke imponert, men noterte da at den ble friskere med lufting. Denne fikk 5-6 timer i karaffel uten at den forandret seg fra åpningen. Det er en grei vin, men forsvarer ikke prisen - sist noterte jeg "For hvert tiende minutt i glasset kunne jeg merke at vinen ble friskere. Det virker som syren er reddere for rask oppstigning til overflaten enn ferske dykkere. Bemerkelsverdig identisk med crème brulee på duft samt tørket aprikos og fersken. Mangler noe intensitet for å være kandidat til toppen av pallen. Medium fyldig i munnen og sammenlignet med 1928 er den tynn. Smaksmessig løfter den seg kraftig i kombinasjon med bringebærsuppen. Jeg tror desverre at budsjettet neppe gjør den til fast følge når denne type suppe serveres. Jeg skulle ha likt å vite om 1928 oppførte seg på samme måte ved alder 27 år. Tar d'Yquem på vekt ved enn viss alder og når merker man sensorisk den utrolige syren som 28 & 59 fremviste? Drikk ?? (92 nå)" Yquem 1983 var hakket tammere denne kvelden, men aromatisk som sist. Drikk nå. (91)

Bastnes var der.

Roederer Rose 1961 & Cristal 1964

Jay-Z har et noe annet syn på den "positive" påvirkingen han har hatt på Cristals renommé, enn oppfatningen til Frederic Rouzaud, direktør for Roederer. I et intervju med Jay-Z kommer gullkornene på løpende bånd: "From the first time I rapped the line "You like Dom, maybe this Cristal will change your life" on my first album, hip-hop has raised the profile of Cristal. No one denies that." . . . "Cristal, before hip-hop, had a nice story attached to it: It was a quality, premium, luxury brand known to connoisseurs. But hip-hop gave it a deeper meaning. Suddenly, Cristal didn't just signify the good life, but the good life laced with hip-hop's values: subversive, self-made, audacious, even a little dangerous. The word itself — Cristal — took on a new dimension." . . . "We were drinking it in the video for "In My Lifetime" in 1994. We didn't have a record deal yet, but back then we'd show up at clubs in Lexuses and buy bottles of Cristal, while most people in the clubs were buying Moët. It was symbolic of our whole game — it was the next shit. It told people that we were elevating our game, not by throwing on a bigger chain, but by showing more refined, and even slightly obscure, taste." . . . "When people all over started drinking Cristal at clubs — when Cristal became a household name among young consumers — it wasn't because of anything Cristal had done. It was because of what we'd done."

Når Frederic Rouzaud fikk spørsmål om den stadige koblingen i media mellom Cristal og “bling lifestyle” kunne skade varemerket, svarte han: “That’s a good question, but what can we do? We can’t forbid people from buying it. I’m sure Dom Perignon or Krug would be delighted to have their business.” Sean John Combs, også kjent under navnene P. Diddy, Diddy, Puff Daddy, Dirty Money og Sean «Puffy» Combs, nå kjent som Diddy-Dirty Money fulgte opp Jay-z' umiddelbare boikott med utagerende tømming av Cristal. Det har vel ikke blitt slått ut mer champagne noengang - med et mulig unntak for enkelte Formel 1-løp. Hobbyer er bra for helsen, men musikere som lager vin er nok å fortrekke.

Alexander II

Mitt forhold til Cristal er at denne champagnen absolutt ikke er "the next shit". Dette er "old shit" skapt av Roederer i 1867 for Alexander II i Russland. Historien sier at en paranoid Alexander bestilte produktet levert i en gjennomsiktig flaske slik at han kunne se om noen hadde gjemt en bombe i flasken - glasset var faktisk ekte krystall. Denne historien høres utrolig ut siden kunnskapen om sprengstoff i 1867 neppe var på et nivå der man burde ha grunn til å kunne frykte bomber i champagneflasker. Uansett ble det skapt en krystallklar flatbunnet flaske og navnet Cristal kom nok av seg selv. Ikke før i 1945 fikk almennheten tilgang til tsarens champagne og Roederer hadde i en periode etter revolusjonen i 1917 problemer med overfylt varelager. Årsaken var nok at Vladimir Lenin ikke hadde de samme smakspreferansene, om noen i det hele tatt, som tidligere tsarer, samt at Europa hadde beveget seg i en tørrere retning enn det resultatet av den ekstreme dosagen brukt for det russiske markedet ga.

Våre to flasker fra Roederer kom fra en meget kald kjeller og begge korkene satt så fast at de brakk, men påfølgende fjerning av restene lot seg gjøre med en vanlig korketrekker. Det mest vanlige er jo at nederste del av korken har krympet inn til en diameter mindre enn flaskehalsen og det må vel øke faren for oksidasjon? 1961 Louis Roederer Vintage Rose var først ute. Bestående av 70 % pinot noir og 30 % chardonnay og meget lyserød på farge. Gard Kverneland noterte følgende – møbelpolish og teakgulv, bringebærkake, kaffe. I munnen litt volatil i midten men henter seg igjen på slutten og blir svært lang. Mye epleskall i finish. 93 med en gang, men med luft et par poeng til. Juhlin har sagt følgende: Enjoyed with nature photographers Mattias and Monika Klum, on a wonderfully clear Swedish summer night in the Uppland archipelago. Roederer never disappoints! This predecessor to Cristal Rosé is right at the top of its long curve of life. The color is crystal-clear and light with a salmon-pink undertone. The finesse is very apparent, despite the vintage's potential fire and glowing strength. The taste is initially dry but with an everlastingly sweet aftertaste that spreads out over the whole tongue. A wine that makes you wish you could offer it to all of your friends. I am convinced that my friends the nature photographers will pull out the memory of this magical Champagne the next time they eat their boiled canned beans in Borneo's rainforest. - 97 poeng" 

Sist ut var 1964 Cristal - 60 % pinot noir og 40 % chardonnay - gulorange på farge. Gard Kverneland hadde følgende å si – mørk på farge, men ingen fare! – På nesen: umiddelbart mandarin og havre, våt rulle stein, jordlig. I munnen utrolig frisk, ingen brune aromaer, kunne vært 20 år yngre, ekstremt rå syre, veldig lang. Ren og elegant hele veien. Med luft tørr skogbunn og litt sopp. Nydelig vin som per dags dato er min største Champagne opplevelse. 97p. Juhlin er like positiv: "It's hard to conceive of a wine being more enjoyable than this one. The fruit is incredibly dense and the style is unimpeachable. A classic Champagne that has everything and more. A little lighter and more elegant than the awesome '59. Unfortunately madeirised last time i tasted it." 

Det jeg finner mest fascinerende med disse to champagnene er intensiteten i munnen. Spesielt Cristal 64 angriper munnhulen på samme måte som spikermatten går løs på fakirens ryggskinn - uten at jeg har prøvd dette i praksis, siden min vekt ville krevd spiker av en størrelse som neppe finnes i butikken. Den gir et syrekick som får limebomben Krug 96 til å ligne soda pop. Denne intense følelsen av syre og gule epler mikset med kaffe, løvetann, appelsinskall og snev av møbelpolish sitter som tapetsert i munnhulen i flere minutter, og er sannsynligvis en smak få førstegangsdrikkere av gammel champagne vil like - en velourmyk moden rød burgunder med utsøkt fruktsødme vil begeistre alle - monsteret Cristal 64 spiller mer "con energia, intensita e espressione" enn "con garbo" - for å sitere en musikk- og vininteressert italiener. Det er sjelden jeg blir satt ut av en champagne - Krug 1982 klarte det, men det var mer på grunn av den fløyelsmyke teksturen i kombinasjon med bunnløs dyp frukt  - Cristal 64 stilner samtalen med sin ekstreme styrke - ikke ulikt 1961 Latour a Pomerol. Det er mer enn synd at en rapper med et utrolig talent for markedsføring har klart å få de fleste vininteresserte til å tenke "bling" og oppskrytt juice hver gang Cristal nevnes - de som satt rundt bordet denne kvelden har en helt annen oppfatning -  dette er ikke "the next shit", men beste kvalitet av "old shit" - smoke it!

1961 Louis Roederer Vintage Rose (94)

1964 Louis Roederer Cristal (99)

Haugmania - 25 X vintage 1971 og noen til

Øyvind (foto C. Byklum)

Øyvind Hind Haug fylte 40 år den 18. februar  2011 – lørdag 20. august holdt han en samling for vinvenner med fokus på over lang tid oppsamlede klenodier fra 1971. For tilhengere av Piemontes store viner er det en Guds lykke at han ble født dette året, mens Byklum ”surmulte” litt over de kritiske sammenligningene enkelte gjorde mot noen få flasker fra Bordeaux i samme årgangen. Det skal dog være sagt at det nok er noe urettferdig å sammenligne den kanskje beste årgangen noensinne i Piemonte, mot en heller slakk årgang i de fleste av områdene i Bordeaux. Ærede Haug, for øvrig en av de hyggeligste personene jeg kjenner, hadde linet opp 25 flasker fra 1971 for denne uformelle smakingen. I tillegg noterte jeg en magnum Diebolt-Vallois Blanc de Blancs Brut fra 1976,  Dom Perignon 1969, en blodfersk Cedric Bouchard – hva skjedde her? - pluss Aaneruds medbrakte Grange fra 1993 og en Mouton fra 1997. Alle flaskene ble åpnet fra 1500 til 1630 - fortløpende rask smaking og jeg tok noen korte notater samt plusset på med inntrykk ut over kvelden - det ble sent.

Øyvind åpner "monsteret".

Det må være lov å si at lysfontenen denne gangen var forventet å være Aldo Conterno Barolo Granbussia 1971 i størrelsen 3,78 liter – også kjent som lunchsize hos Stomperud. Tidligere i uken tikket det inn på sms opp til flere halvnervøse bekymringsmeldinger fra Haug inneholdende detaljerte opplysninger om drypp fra korken på denne flasken – et ikke uvanlig fenomen når man tenker på at korkene i dette formatet ofte var håndlagede  – lærdommen må være at gamle store flasker bør stå oppreist. Resultatet ble at en mulig vin til 50-års dagen fikk 10 år kortere levetid. Aldo og Giovanni Conterno splittet bo i 1969 når Aldo ønsket å produsere mer tilgjengelige  viner enn det Giovannis ultrakonservative stil frembragte. Aldo kjøpte umiddelbart vinmarkene Cicala og Colonnello, men fikk også med seg mange årganger fra den gamle familekjelleren til Conterno – hovedsakelig fra vinmarken Perno. 


Første årgangen av Granbussia var 1970 – en årgang jeg faktisk har bedre erfaring med for Granbussia enn 1971. Vinmarken Romirasco ble kjøpt i 1980 og fra 1982 har Granbussia stort sett inneholdt en blend av 70 % Romirasco, 15 % Cicala og 15 % Colonnello. Før den tid var miksen en splitt mellom Cicala og Colonnello samt maksimalt 15 % kjøpte druer fra Romirasco. Cicalas skrinne jord lager den tøffeste vinen, mens Colonellos sand avler eleganse – Romirasco inneholder en blanding av jorden i disse to vinmarkene og vinene ligner sensorisk en blend av Cicala og Colonnello. Mange har fått for seg at Aldo bruker barrique – dette er ikke tilfelle – store slavonske eikefat blir brukt, men fatene skrapes alltid rene etter at vinen er tappet og dette setter et svakt eikepreg på de ferske vinene. Etter tre års lagring på ”botte” får vinen to år i ståltank før flasking. Aldo Conterno Barolo Granbussia Riserva Speciale 1971 med frukt bare fra Colonello, om skal stole på "necklabel", ble åpnet klokken 1604 sharp og viste umiddelbart mye rød frukt og hint av sjampignon på duft. Overraskende tanninsk i munnen med en gang - det normale er at tanninene oppleves mezzo-forte de første 10-15 minuttene, men her var det mer fortissimo allerede i introduksjonen. Flasken ble satt til side ved kjellertemperatur uten kork og fikk stå i ca. fire timer før den var klar for sitt vinøse intermezzo. Renere nese nå med svakt sødmefull rød frukt, anis og noe som muligens kan forestilles å være Monica Belluccis slitte lærkjole. Intens i munnen, men likevel feminin om man sammenligner med de mer barskere utgavene av Barolo fra Monforte. Syrlig rød frukt og tanninene er nå mer i balanse med frukten enn ved åpningen - på smak også snev av tjære og edeltre - flott lengde. En vin på høyden selv i dette formatet, men klokken 0200 var den på vei ned og tapte seg fort. Drikk nå. (93)

De "deformerte" flaskene til negocianten Troglia har like dårlig passform i flaskehalsen som de er skjeve utenpå. Åpning bør derfor skje meget forsiktig. Her gikk det ikke helt etter programmet for Øyvind . . .

Etter fire timers "slow-o" uten kork var det tid for årgangen Augusto Cappellano ikke selger fra kjelleren på vingården. Han ble født i 1972, men dette året var som kjent en ikke-eksisterende årgang for Barolo og faren la derfor ned en anselig mengde 1971 i kjelleren som erstatning - siden Augusto vitterlig ble "påbegynt" dette året. "The best vintage in memory" sa Giuseppe Rinaldi i 1985 - Alfredo Currado holdt 71 høyere enn 78 - Bartolo Mascarello ga den bedømmelsen "best of the decade" - Renato Ratti mente at "although they will be very long-lived they can be enjoyed now". 

1971 Cappellano Barolo fra det merkelige formatet 2,1 liter var markert mer maskulin enn Granbussia 71. Monica har skiftet til ferskere og røffere lær - innslag av asfalt og mørk frukt - hint av klassisk rose. Frisk i munnen og balanse mellom frukt og tanniner - finner den noe mer "behagelig" enn "høyfrekvente" GB 71. Dypere mørk frukt, perfekt modne tanniner og flott lengde. Jeg har hatt denne fra 0,75 flere ganger, men dette er beste flasken til nå. Magnumeffekten? Vinen holdt seg også like frisk helt til siste dråpe. Kanskje enda bedre fra Haugs 3,78 liter i 2021? Drikk nå - 2021 (94+)


1971 Château Mouton Rothschild magnum nummer 1643 av 1750 stykker fra første slipp - 5000 magnum ble puttet i kjellern som Réserve du Château - kommer fra en halvtrist årgang i Bordeaux. Bare halvparten av avlingen sammenlignet med den strålende 70-årgangen presset opp prisene selv om kvaliteten ikke kunne forsvare denne prisoppgangen. Jeg hadde 1970 og 1966 fra magnum for noen måneder siden og 71 er langt fra den opulente stilen til 70, men kan minne noe om den stramme og tanninske 66. På nese var den som å stikke hodet ned i en kjempesvær grønn paprika, mintpreget ved åpningen hadde forsvunnet etter 4 timer med luft, kjølig mørk frukt og mengder av knust stein ble mer markert med oppholdet i glasset. Stram, streng og smal i munnen med ugjestmild sursøt mørk frukt og "mineralske" tanniner. Medium lengde og flott syre. En typisk matvin. Drikk nå. (89+)

1971 Château Latour dukket opp servert fra to flasker. Begge viste ved åpningen jordlige aromaer og uren gammel kjeller. Etter fem timer var den noe bedre på nese med skogbunn, animalsk preg, mørke bær, rustikk og stram i munnen med medium lengde. Grei vin som ikke utmerket seg slik dette slottet burde gjøre. Ut fra smaksnotater på nettet samt Parkers vurderinger burde disse vinene ha vist seg bedre frem - kjøpt i Danmark og jeg er ikke sikker på om lagringen for disse to spesifikke flaskene har vært helt optimal. Drikk nå. (85)


1971 Giacomo Conterno Barolo fikk denne kvelden øverste pallplassen i min bok. Selv fra "miniflaske" overskygget den de andre vinene. Baroloer er per definisjon ikke harmoniske sammenlignet med de store vinene fra Bordeaux, men sett i forhold til "peer group" var dette perfekt samklang mellom vinens elementer. Sist jeg hadde dette mesterverket var i september 2009 og jeg noterte da fire håndskrevne sider før følgende eksalterte notat ble forfattet "La en gammel tjærebredd robåt ligge 2 år på land, kast over en håndfull tørkede roseblader samt et spann med leire og fire dråper balsamico pluss 2 mandeldråper. Da har du denne vinens aromaer. Det maskuline preget dominerer som for alle gamle Baroloer fra G. Conterno, men samtidig aner man en parfymert feminitet i bakgrunnen. Her er det kompleksitet, men de aromatiske komponentene spiller på lag og smelter sammen til definisjonen på en perfekt moden Barolo. I munnen merker man med en gang at denne vinen vil noe. Utrolig syre, men samtidig i balanse med saftig frukt mot modne plommer. Det er sjelden at jeg karakteriserer en 38 år gammel vin som saftig, men her er unntaket. I de fleste unge Baroloer møter man tanninene som en vegg. Her er veggen strekt ut og fordelt som en støvsky som kommer inn fra midten av smakskurven og fases svakt ut mot slutten. I bakgrunnen svakt saltig mineralitet mot leire samt lakris. Utrolig grip og vinen sitter som tapetsert i munnhulen. Drikk nå og til 2020 (97+)" Jeg ser ingen grunn til ikke å bruke dette notatet en gang til. Man får ikke mye bedre Barolo enn dette og selv Monfortino 1971 strever med å nå dette nivået. Drikk nå - 2025.  (98)

Den korte videoen over illustrerer et fenomen som kjennetegner stort sett alle korker i gamle flasker fra Gaja. De sitter som limt til flaskehalsen og vanlig korketrekker produserer bare et hull i korken. Ta frem en "Ah-so" og følg denne prosedyren.

1971 Gaja Barbaresco har vært en solid traver de siste årene. En ting er sikkert - den trenger lufting - mye luft! Øyvind postet et notat på denne i desember 2009 og fikk følgende svar fra John Gilman - en berømt og beryktet vinkritiker - "It has been several years since I last tasted the '71 Gaja, but I recall the wine most fondly. Your notes made me wish I still had some in the cellar. I know I will get another round of invective in some circles for the next statement, but I would be so happy to see Gaja return to the fold of traditionally-styled wines in Piemonte and stop making such overly fussy and cellar-crafty wines. Historically, they are such an important estate in Barbaresco, and particularly with Bruno Giacosa getting on in years, it could be so meaningful to see them start to make wines again more tied to the soil, rather than to cellar technique. I know that plenty of people swear by the wines today, but for me, that last serious vintage at the estate was 1988, and afterwards the message was lost in the method. Glad to hear that your '71 was stellar- though how you could exercise the self-control to drink the wine over three days is beyond me- you are certainly a better man than I :-)" Jeg har vært gjennom en 6-pack av denne de to siste årene og kveldens utgave føyet seg inn i rekken av gode flasker. Med en Gaja Barbaresco 1978 friskt i minnet fra forrige helg er det lett å konstatere at 71 er en mer elegant årgang enn 78 - tanninene ser også ut til å slipes hurtigere ned enn for den brutalt tanniske 78. Nesen er mer feminin enn for Baroloene - anis, skogbunn, knust stein og mørke kirsebær. Delikat og glatt i munnen med flott syre og imponerende balanse mellom mørk dyp frukt og perfekt slipte tanniner. Tørker noe helt på slutten av den lange smakskurven. Drikk nå - 2017.  (94)

Øyvind serverte også blindt 1971 Bruno Giacosa Barbaresco Montefico for litt over ett år siden. Dette er en vin Giacosa produserte kun i årgangene 1969, 1970 og 1971 fra kjøpte druer. Andre produsenter av Montefico har vært Ceretto, Produttori del Barbaresco og nå sist, men ikke minst Roagna. Som sist meget mørk på farge etter alderen. Mitt forrige notat lød slik: "Aromatisk perfekt med mørk frukt, intens floralitet, lær og lakris. Utrolig fresh i munnen. Jeg har aldri drukket en Barbaresco 1971 med slik friskhet. Pure fruit. Fortsatt heftig tanninstruktur, men ”tanninveggen” er strukket ut og finfordelt fra midtpartiet og ut. Det eneste som skiller den fra en Barolo er markert tobakk i midtpartiet. De som definerer Barbaresco som feminin bør prøve denne. Her er det muskler og driv som i en 426 Hemi. Flasker lagret som denne kan drikkes fra nå-2025. (97)" Interessant var det at også den eminente smakeren Øistein Dahl påpekte hvor mye denne vinen sensorisk minnet om en Barolo. Jeg savnet litt av tobakken og intensiteten fra forrige gang, ellers stemmer notatet bra. Drikk nå -2020. (94)

Øistein Dahl og junior Haug - sistnevnte ga seg tidlig.

Produttori del Barbaresco var representert ved en standard 1971, to flasker Ovello Riserva 1971 og to Montestefano Riserva 1971 - jeg merker meg at produsenten på sin webside hevder at første årgangen var 1978. Wasserman ga faktisk Ovello toppscore ***(*) i 1985 med kommentaren "a complete wine that can still improve". Denne kvelden var det nok likevel Barbaresco Montestefano Riserva 1971 som imponerte mest - spesielt en av flaskene. Elegant nese med tørket timian, mørke kirsebær, knust stein og svak skogbunn. Elegant i munnen med perfekt balanse mellom godt modne tanniner og fast mørk frukt - nesten Moutons modne stramme stil og heller ikke ulikt Monsanto 71. Drikk nå. (92)


For ett år siden plasserte jeg blindt en Castell’in Villa Chianti Classico Riserva 1982 i Piemonte - da satt jeg riktignok i en vinbar i Serralunga. Hadde jeg fått Monsanto Il Poggio Chianti Classico Riserva 1971 blindt hadde svaret vært det samme - en godt moden Barbaresco. Fabrizio Bianchi kjøpte Azienda Pallone i 1961 og døpte vingården om til Monsanto. Første årgangen han produserte selv var 1962, men da etter den gamle klassiske metoden ved å dumpe hele drueklaser, druer og stilker i store trekar og vispe rundt med treklubber isatt nagler som kun klarte å "knuse" skallet på en liten del av druene. Deretter gikk mosten opp i "tini di legno" for fermentering, med stilker, for opp til 15 dager. Denne metoden ga ofte bitre tanniner fra stilkene og han tilsatte hvite druer for å "myke" opp vinen. Metoden ble brukt til og med 67-årgangen. I 1968 forsvant stilkene og de hvite druene samt at tiden med skallkontakt ble redusert til 8-10 dager. Avkastningen for Il Poggios sørvestvendte 5,32 hektar er ca. 5 tonn/hektar - ca. 60 % av standard Monsanto - og druene høstes også omtrent 2 uker senere enn for vanlig Chianti Classico. Etter fullført fermentasjon - to år i ståltank og 2-3 år i eik. Naturlig malo og ingen klaring eller filtrering. Man kan si at Fabrizio var en forgangsmann i området, og Wasserman utnevnte i 1985 Il Poggio til "the single finest Chianti" samtidig som kontinuiteten med tanke på kvalitet ble berømmet. 71-årgangen var stor i volum for Il Poggio med 36 700 flasker - sammenlignet med 5730 (62), 13 760 (64), 5 730 (66), 8 930 (67), 12 550 (68), 13 420 (69) og 18360 (70). I 1985 skrev Wasserman etter en vertikal at 1971 "can improve yet" og "it is rather the epitome of what a Classico can be." Selve årgangen får toppscore fra Wasserman med **** og han kommenterer tidlig blomstring andre uken i mars for sangiovese, tørr og solrik mai, mild og ekstremt tørr juli og august med henholdsis 2,2 mm og 8,8 mm nedbør. De første 10 dagene i september kom det etterlengtede 48 millimeter med regn, men hagl i enkelte vinmarker krevde nøye seleksjon ved plukkingen. Hans smaksnotat fra 85 beskriver Il Poggio 71 "at its peak" - dersom den var på toppen i 1985 da må det har vært begynnelsen på den lange Besseggen bedømt ut fra vår flaske med Il Poggio Riserva 1971 - moden kirsebærfrukt, lær, kaffe og krydder på duft. Frisk i munnen, med fast mørk frukt, flott syre og en anelse for tørre tanniner i forhold til gjenværende frukt. Drikk nå- 2013. (91)


1971 Louis Trapet Gevrey-Chambertin var den eneste som tapte seg etter fem timers "slow-o". Åpnet meget elegant med jordbær og tørr skogbunn på duft, men gikk fra det bløte i munnen til en hardere stil og svakt bitre toner med lufting.  Drikk nå. (90 "start" - 85 "med lufting")

1971 Château Pavie utmerket seg ikke på noen måter - den har nok begynt nedturen for ca. 10 år siden, men holder seg fortsatt oppegående. Bløt og glatt med jordlig preg, medium lengde, mangler syre og kompleksitet. Drikk nå. (84)

1971 Francesco Rinaldi Barolo oppførte seg eksemplarisk - klassisk moden nebbiolo med noe bløte tanniner - litt ulikt denne produsenten - men tappingene utført av "klubben" Ordine dei Cavalieri del Tartufo er ofte gjort senere enn ordinær tapping og avviker av og til fra den vanlige utgaven - blant annet sendte de i 1980 også ut en Rinaldi Barolo 1971. En balansert vin som manglet litt driv og kompleksitet for å nå opp i dette selskapet. Drikk nå. (87)

1971 Château Dutruch Grand Poujeaux kommer fra 28 hektar plantet med 49,7 % merlot, 46,3 % cabernet sauvignon og 4 % petit verdot. Kort sagt en lett, stram, enkel, rett frem vin som drikker helt greit. En grå mus i flokken. Likevel morsomt at en Appellation Moulis Controlée ikke har gått i graven for lenge siden. Drikk nå. (82)

Et 15 måneder gammelt notat omtaler 1971 Fratelli Barale Barolo Vigneti Castellero som årgangstypisk mørk på farge. Intens kompleks nese med roser, hint av fioler og mørkere toner mot jernbanesvill og klesskap samt tørkede urter. Med lufting flyktige aromaer mot kirsebærstein, mandelessens og hint av mentol. Meget konsentrert og syrefrisk i munnen med stram mørk frukt og en bitende saltaktig og rustikk munnfølelse. Lang og rå finish med saftig frukt hele veien samt snev av edeltre. Potent rustikk tanninstruktur. Dette er en hardcore Barolo for SM tilhengere. Drikk nå - 2020. (93+) Jeg smakte denne ganske sent på kvelden og fant den beste flasken slappere enn det gamle notatet tilsier - kanskje hadde den fått for mye luft, eller smakeren for mye vin? Det stramme, bitende saltaktige, rå og saftige var tonet kraftig ned. Drikk nå. (88+)

1971 Giovanni Sordo Barolo Rocche di Castiglione mistet også futten med lufting. Mitt notat klokken 1528, første flasken som ble åpnet, viste en Barolo dominert av moden rød frukt, bra syre, flott balanse, støvete tanniner og medium lengde. Drikk nå uten lufting. (88)

1971 Gaja Nebbiolo Sori del Turco var rullatormoden allerede ved åpningen og fem timer etterpå kunne man knapt merke hjerteslag - kveldens Eddie "The Eagle" - ekstremt sliten, passe oksidert og svakt maderisert. Ramlet før hoppkanten. (64)

1993 Penfolds Grange minnet ikke mye om Grange 1998 for noen måneder siden. Årgangen var merket av mye regn og ikke de mest optimale vokseforholdene gjennom sesongen. At 86 % shiraz og 14 % cabernet sauvignon skulle resultere i en ren blåbærsmoothie finner jeg noe merkelig - i blenderen har noen også addert til en dash vanilje, litt treverk, men glemte syre. Søte klissete solbær som har ligget i solen noen dager dukker opp i hukommelsen - monolittisk. Medium lengde. 41 smaksnotater finnes på Cellartracker med like utrolige 88, 89 & 89 som de tre eneste under 90 poeng. La meg være den første som går enda lavere. Drikk nå om du må. (81)

1976 Diebolt-Vallois, Blanc de Blancs Brut var magnum nummer to fra dette partiet kjøpt på Vikapolets champagneslipp - den første gikk 17. mai 2011. En annen flaske kjøpt direkte hos Diebolt i 2007 ble konsumert for ca. to år siden med følgende notat "Brød og akasiehonning på duft med flott intensitet. Meget friskt atakk i munnen følges opp av bølger av dyp og rik frukt. Flott syre og ingen tegn til oksidasjon. Ikke så ulik Krug 1976. Meget bra og kveldens beste champagne!! (95)" De to siste magnumene har ikke hatt noen fellestrekk med notatet over. Den rike årgangstypiske frukten er borte og champagnen minnet mer om en moden, men likevel stram 1996. Den hadde heller ikke noe likhet med 3-4 utgaver av hva Stomperud kaller "tåteflasker" smakt over de siste 6 årene fra et tidliger slipp på polet av gamle årganger. Kan det siste partiet være av type oenotheque og dermed ha bevart friskheten? Uansett en ok start. Drikk nå. (88) Cedric Bouchard Blanc de Noirs Roses de Jeanne Ursules gogget juillet 2010/V 08 var ren eleganse fra nese til munn. Rik dyp frukt, silke i munnen, mineraler og lang. Neppe noe for de som bare vil ha upfront stålsyre, men en uhyre vellaget champagne. Drikk nå - ? (93) 1969 Dom Perignon var den mest modne av fire flasker siste året. Alle har variert så mye at smakt ved siden av hverandre ville man neppe ha sagt at det var samme champagnen. Dette var også første gangen jeg smakte en DP som vi med vilje åpnet fire timer før servering. Markert honning og gode gamle "smørbukk" på duft. Frisk i munnen med de minste boblene i handelen, flott frukt og meget bra lengde. Harmonisk og perfekt balansert. Drikk nå. (94)

1997 Mouton-Rothschild har jeg ingen notater på, men den var lettdrikkelig, plush, åpen og neppe noe for lagring - The end.

Kime Aanerud holdt ut og motbeviste kalletnavnet
til byggfolkene - "silkebusen".

Stor takk til Øyvind for en flott og generøs kveld!

To grillviner fra Gaja og litt bernaise

Jeg finner det ytterst fascinerende å smake Gajas viner med og uten barrique - "side by side". Denne gangen hos Chef Petersen på hans *** restaurant i Hertzbergs gate. Jeg tror man kan slå fast at den første offisielle årgangen til Gaja - 1979 - der små eikefat ble tatt i bruk for alvor, resulterte i noe utagerende fatbruk som etter min mening reduserte kvaliteten på sluttproduktet. Han skjerpet seg nok litt etter dette og jeg har alltid funnet Barbarescoene fra 1982 til å være kanskje hans beste årgang. Disse to flaskene hadde ligget urørt i en kald kjeller ca. 10 minutters kjøring fra Gajas produksjonslokaler i snart 30 år. Vinen fikk to timers opphold i en vid karaffel og kunne godt ha fått to timer til. 1978 har alltid fremstått som årgangen for steinhuggere. Rå, hard, strukturert, utilgjengelig, ugjestmild, bunnløs - med årene har den blitt like sakte polert som en stein i strandkanten. Dette er et seriøst langtidsprosjekt! Gaja Barbaresco 1978 viser en svakt rustikk nese med florale toner mot fiol, mørke kirsebær, krydder og hint av anis. Selv ute på terrassen kan man konstatere at dette er en kompleks vin! Fyldig, men samtidig stram og saftig i munnen. Konsentrert med mengder av mørke bær, røkt kjøtt, knust stein, lasersyre og en monumental tanninstrutur - muskler - fenomenal lengde og en bernaisekiller! Drikk nå - 2040. (96)

Angelo Gaja mottar diplomet fra "Scuola enologica di
Alba" i 1960 - energien lyste allerede da!

Edward Steinberg har skrevet boken "The Vines of San Lorenzo" på hele 264 sider, utgitt første gang i 1991 og den inneholder et vell av informasjon vedrørende denne vinmarken. Hele boken er bygget opp rundt årgangen 1989 og vinen følges fra 1988 til ferdig produkt i flaske. Strukturen på jorda i vinmarken fremheves som noe av det viktigste, men også det mange legger for lite vekt på. Sorì San Lorenzos jord består av 10 % sand, 20 % grov silt, 40 % fin silt og 30 % leire. "Drain, but retain!" - "That´s the refrain." Leire er dårlig på "drain" og sand enda verre på "retain" - den rette miksen klarer "Drain, but retain!" - og det er silten som skaper balansen. Tykkelsen til jordlaget er med på å avgjøre hvor elegant vin man får - for dyp jord avler "fete" druer og en vin uten finesse - det refereres til de nedre deler av vinmarken som for dype for nebbiolo - "It´s almost Californian." - ingen hedersbetegnelse blant druedyrkere i Barbaresco. Innholdet av nitrogen i jorda måles til 0,073 % - dårlig landbruksjord inneholder under 0,12 % og da anbefaler landbruksmyndighetene kraftig gjødsling - noe desverre mange gjør, siden de ikke innser at topp druer ikke har de samme behovene som korn. Det dreier seg om balanse og vinskribenter som kun fokuserer på at vinstokken skal "lide" får heller ikke mye skryt. Alt for 20 år siden var Gaja også bevisst på å unngå bruk av "møkk" fra gårder som tilsatte antibiotika i foret til kalvene - grisenes avføring var heller ikke velkommen og fikk betegnelsen "nitrogenbombe".

Første årgangen fra Sorì San Lorenzo var 1967 og etiketten fremsto mye mer fargerik enn dagens minimalistiske design i sort/hvitt. Hadde du besøkt vinmarken før 1964 ville du neppe ha trodd at den kunne avle druer av utsøkt kvalitet. På den tiden var ofte det viktigste hva som vokste mellom radene av vinstokkene og ikke druene. Kalver beitet der og Angelo Gaja høstet ved hjelp av 20 personer ca. 10 tonn hvete når han begynte kultiveringen av vinmarken i 1964 - hvete betydde brød og pasta for familen i et lutfattig distrikt, mens druer var "secondary crop" - ikke ulikt Cros Parantoux dette. San Lorenzo er den vinmarken som høstes først av Gajas tre berømte "cru". Seneste innhøsting når denne boken ble skrevet var 17. oktober 1978 - det samme året plukket de druene i Sori Tildin 20. november - "way overripe". De første eksperimentene med barrique startet i 1969 etter et kjøp av små eikefat fra Medoc som viste seg å være 15 år gamle og ikke de lovte to år. Deretter kjøpte Angelo inn mengder av forskjellige fat basert på treslag fra fersken til kirsebær for til slutt å konkludere med at det var eik som gjaldt. Kombinert med kortere fermentasjon mente Gaja at han oppnådde det han ville - å lage harmoniske viner med bedre aromaer, mer smak og mindre tanniner.

Jeg vil karakterisere 78 Barbaresco mer lik en velholdt Ford Mustang fra 60-tallet, mens 1982 Gaja Barbaresco Sorì San Lorenzo minnet mest om en Ferrari Daytona - merk Daytona og ikke en 250 GTO. Mørke kirsebær, fioler, lakris og svake varme toner på duft. Mer harmonisk og mindre syrefrisk enn 78 i munnen med en "bløtere" tanninstruktur. Dette er mer en "cruiser" med godt utviklet frukt og finpolerte tanniner. Flott lengde. Smak og behag - jeg kan godt skjønne at mange liker denne stilen, men jeg vil nok fortsatt holde meg mest til Gajas Barbarescoer før 1979. Drikk nå - 2020. (93+)

Mange dyktige kokker har en aversjon mot å servere bernaise - det er synd - målet burde heller være å servere den perfekte utgaven av denne sausen - første gang servert i 1836 ved åpningen av restauranten Le Pavillon Henri IV i Saint-Germain-en-Laye. Normalt bør man være forsiktige med tanninrike viner til denne sausen, men selv 1978 satt som et skudd. Noe av æren for dette må absolutt tillegges kjøttets marmorering og saftighet som spiste unna mye av tanninene og samtidig hadde begge vinene den nødvendige mengde frukt og friskhet som sausen krever. 

Under en diskusjon om hvor fantastisk moden Bordeaux
kan smake uttalte den kommende studenten i huset følgende:
" . . . men Mouton Rothschild 1945 smakte ikke godt . . ."
Jeg glemmer ikke den på en stund . . . .

Crabcakes hos Heini - en Coche pluss noe riesling

De som har lest beskrivelser av den berømte vinkritikeren Robert Parkers måltider vil ha notert at "Crab cakes" står rimelig ofte på hans meny. Dette er en rett ofte assosiert med området rundt Chesapeake Bay, særlig Maryland og byen Baltimore der ærede Parker har bopel. For å sitere RP: "My wife and I take pride in having great sources for blue crab backfin jumbo lump. The key to the crabcakes is to put just enough filler so that it holds together without falling apart, then sauteeing in clarified butter. Cambie had requested them since he had them once before at my house, and they were sensational (although January is not the best time to buy crab meat, since it is not quite as sweet as it is during the warmer months)." Chef Petersen har det til felles med RP at han tilsetter så lite "filler" som mulig for å holde kakene sammen - ikke mel, men kokt kveite. Krabbekjøtt og kokt kveite blandes i forholdet 85/15 og tilsettes en dråpe sterk chilisaus, vårløk, fersk koriander på rot (ikke potteplantene). Kakene rulles lett i mel, så egg og en siste runde i brødrasp. Legges under klede og ikke plast! "Friteres" deretter som på videosnutten over i en panne med solsikkeolje og litt smør til de får farge. Serveres med en "dip" bestående av rømme, majones, koriander, chili og sitron. Ikke rart de må rasjoneres når de står på menyen hos Heinis´ arbeidsgiver. "Comfort food" i særklasse!

Dette er ikke en smaksprøve fra den nye klubbdrikken til Chains - ei heller noe Gårdsvoll fortærer ved uventet restskatt over 400 000 - det kunne ha vært en flaske med Carl Ivars komprimerte følelser etter valget eller hva Sarah Louise Heath Palin - hva skal hun med l i Palin? - tenker å gi i straff for "pregnancy before marriage" - muligens var det dette salige Biskop Ole Hallesby hadde inntatt 25. januar 1953 da han holdt den berømte radiotalen som ga støtet til "helvetesdebatten" - "Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete." Hallesby var ikke nådig - tør ikke tenke på hva han hadde gjort med Einar Gelius! Chef Petersen var i en mildere sinnsstemning enn Hallesby og brukte den med omtanke i krabbekakene - et par dråper - dette er sterke saker - 81 % Habanero (Capsicum chinense Jacquin) - den skarpeste av alle variantene av chilipepper. Brukt rett gir den en perfekt spicy smak på kakene, som mildnes av den modne halvsøte rieslingen. For mye og den ødelegger alt. Vask hendene før du går et visst sted.

Det er ingen vits med übersofistikerte viner når krabbe & chili kommer på bordet, men riesling med sødme bør det være. Et stor pluss om de også er passe modne siden det "gule" preget går bedre til krabbekjøttet enn mengder av friske grønne epler. 1991 Freiherr Langwerth von Simmern Riesling Hattenheimer Mannberg Spätlese Halbtrocken har vist en del flaskevariasjon, men denne var slik den skulle være. Merkbar petroleum, modne gule plommer og nypolerte møbler på duft. Syrefrisk med lite frukt, mineraler mot skifer, modne epler og lime. Meget tørr og stram. Håndterer krabbekakene meget bra, men kunne hatt litt mer fylde. Drikk nå. (85) 1992 Balthasar Ress Oestricher Doosberg Riesling Auslese er fortsatt en ung vin med markert bedre fylde enn Simmern 91. Lime, honning og situs på duft. Denne trenger 6-7 år til i kjelleren for å kunne matche retten fullt ut. Drikk 2018-2030. (91) 

En nightcap før hjemturen ble 2008 Domaine Jean-François Coche-Dury Bourgogne - definitivt den beste utgave jeg har smakt av denne vinen uansett årgang. Her handler det om intensitet, klokkeren syre, ren hvit frukt, krydder i bakgrunnen og slepen mineralitet kombinert med den beste fatbruken noensinne. Lurer man på hva en vinkritiker mener med "vibrant" så er dette en flaske å søke etter. En fjellbekk. Å sette denne i kategorien "AOC Bourgogne" er rimelig villedende. Jeg lurer litt på hva Coche-Dury har fått til med druer fra antatt bedre vinmarker i 2008? Drikk nå-2025. (91)

Et bilde av unge Petersen hentet fra Jahn Otto Johansens flotte bok "Lutefisk - Tradisjon - Tilberedning - Tilbehør" utgitt i 1997. Astrid Riddervold prøvesmaker årets lutefisk på ærverdige Gamle Raadhus. Husets kjæledyr ser noe trist ut siden det gikk glipp av krabbekakene - ansiktsuttrykket minner meg forresten litt om en hypotetisk miks av Per Ravn Omdal og Sondre Kåfjord etter et like hypotetisk tap 0-9 mot Jemen på hjemmebane.