To grillviner fra Gaja og litt bernaise

Jeg finner det ytterst fascinerende å smake Gajas viner med og uten barrique - "side by side". Denne gangen hos Chef Petersen på hans *** restaurant i Hertzbergs gate. Jeg tror man kan slå fast at den første offisielle årgangen til Gaja - 1979 - der små eikefat ble tatt i bruk for alvor, resulterte i noe utagerende fatbruk som etter min mening reduserte kvaliteten på sluttproduktet. Han skjerpet seg nok litt etter dette og jeg har alltid funnet Barbarescoene fra 1982 til å være kanskje hans beste årgang. Disse to flaskene hadde ligget urørt i en kald kjeller ca. 10 minutters kjøring fra Gajas produksjonslokaler i snart 30 år. Vinen fikk to timers opphold i en vid karaffel og kunne godt ha fått to timer til. 1978 har alltid fremstått som årgangen for steinhuggere. Rå, hard, strukturert, utilgjengelig, ugjestmild, bunnløs - med årene har den blitt like sakte polert som en stein i strandkanten. Dette er et seriøst langtidsprosjekt! Gaja Barbaresco 1978 viser en svakt rustikk nese med florale toner mot fiol, mørke kirsebær, krydder og hint av anis. Selv ute på terrassen kan man konstatere at dette er en kompleks vin! Fyldig, men samtidig stram og saftig i munnen. Konsentrert med mengder av mørke bær, røkt kjøtt, knust stein, lasersyre og en monumental tanninstrutur - muskler - fenomenal lengde og en bernaisekiller! Drikk nå - 2040. (96)

Angelo Gaja mottar diplomet fra "Scuola enologica di
Alba" i 1960 - energien lyste allerede da!

Edward Steinberg har skrevet boken "The Vines of San Lorenzo" på hele 264 sider, utgitt første gang i 1991 og den inneholder et vell av informasjon vedrørende denne vinmarken. Hele boken er bygget opp rundt årgangen 1989 og vinen følges fra 1988 til ferdig produkt i flaske. Strukturen på jorda i vinmarken fremheves som noe av det viktigste, men også det mange legger for lite vekt på. Sorì San Lorenzos jord består av 10 % sand, 20 % grov silt, 40 % fin silt og 30 % leire. "Drain, but retain!" - "That´s the refrain." Leire er dårlig på "drain" og sand enda verre på "retain" - den rette miksen klarer "Drain, but retain!" - og det er silten som skaper balansen. Tykkelsen til jordlaget er med på å avgjøre hvor elegant vin man får - for dyp jord avler "fete" druer og en vin uten finesse - det refereres til de nedre deler av vinmarken som for dype for nebbiolo - "It´s almost Californian." - ingen hedersbetegnelse blant druedyrkere i Barbaresco. Innholdet av nitrogen i jorda måles til 0,073 % - dårlig landbruksjord inneholder under 0,12 % og da anbefaler landbruksmyndighetene kraftig gjødsling - noe desverre mange gjør, siden de ikke innser at topp druer ikke har de samme behovene som korn. Det dreier seg om balanse og vinskribenter som kun fokuserer på at vinstokken skal "lide" får heller ikke mye skryt. Alt for 20 år siden var Gaja også bevisst på å unngå bruk av "møkk" fra gårder som tilsatte antibiotika i foret til kalvene - grisenes avføring var heller ikke velkommen og fikk betegnelsen "nitrogenbombe".

Første årgangen fra Sorì San Lorenzo var 1967 og etiketten fremsto mye mer fargerik enn dagens minimalistiske design i sort/hvitt. Hadde du besøkt vinmarken før 1964 ville du neppe ha trodd at den kunne avle druer av utsøkt kvalitet. På den tiden var ofte det viktigste hva som vokste mellom radene av vinstokkene og ikke druene. Kalver beitet der og Angelo Gaja høstet ved hjelp av 20 personer ca. 10 tonn hvete når han begynte kultiveringen av vinmarken i 1964 - hvete betydde brød og pasta for familen i et lutfattig distrikt, mens druer var "secondary crop" - ikke ulikt Cros Parantoux dette. San Lorenzo er den vinmarken som høstes først av Gajas tre berømte "cru". Seneste innhøsting når denne boken ble skrevet var 17. oktober 1978 - det samme året plukket de druene i Sori Tildin 20. november - "way overripe". De første eksperimentene med barrique startet i 1969 etter et kjøp av små eikefat fra Medoc som viste seg å være 15 år gamle og ikke de lovte to år. Deretter kjøpte Angelo inn mengder av forskjellige fat basert på treslag fra fersken til kirsebær for til slutt å konkludere med at det var eik som gjaldt. Kombinert med kortere fermentasjon mente Gaja at han oppnådde det han ville - å lage harmoniske viner med bedre aromaer, mer smak og mindre tanniner.

Jeg vil karakterisere 78 Barbaresco mer lik en velholdt Ford Mustang fra 60-tallet, mens 1982 Gaja Barbaresco Sorì San Lorenzo minnet mest om en Ferrari Daytona - merk Daytona og ikke en 250 GTO. Mørke kirsebær, fioler, lakris og svake varme toner på duft. Mer harmonisk og mindre syrefrisk enn 78 i munnen med en "bløtere" tanninstruktur. Dette er mer en "cruiser" med godt utviklet frukt og finpolerte tanniner. Flott lengde. Smak og behag - jeg kan godt skjønne at mange liker denne stilen, men jeg vil nok fortsatt holde meg mest til Gajas Barbarescoer før 1979. Drikk nå - 2020. (93+)

Mange dyktige kokker har en aversjon mot å servere bernaise - det er synd - målet burde heller være å servere den perfekte utgaven av denne sausen - første gang servert i 1836 ved åpningen av restauranten Le Pavillon Henri IV i Saint-Germain-en-Laye. Normalt bør man være forsiktige med tanninrike viner til denne sausen, men selv 1978 satt som et skudd. Noe av æren for dette må absolutt tillegges kjøttets marmorering og saftighet som spiste unna mye av tanninene og samtidig hadde begge vinene den nødvendige mengde frukt og friskhet som sausen krever. 

Under en diskusjon om hvor fantastisk moden Bordeaux
kan smake uttalte den kommende studenten i huset følgende:
" . . . men Mouton Rothschild 1945 smakte ikke godt . . ."
Jeg glemmer ikke den på en stund . . . .