Pinsevinen Gaja Barolo 1961

En tur innom Trattoria Coccinella, Serravalle Langhe i pinsen. Dagen er jo til minne om at Den hellige ånd kom til apostlene, men fra nå av vil den også bli husket som dagen da Gaja Barolo 1961 kom til undertegnede. Jeg har tidligere smakt Gajas Barolo Riserva 1958 tre ganger og har knapt hatt bedre vin fra Piemonte. For å unngå "oppsnakking" kan man jo notere seg Christer Byklums notat fra denne vinen: Orange brick, so seductive, roses, tar, anis, so complex and subtle, pure, texture like the touch of the best leather, even some nuts. Intanse, in another meaning, not huge, but so many flavours just runs at you, gorgeous, pure, complex, great balance, fantastic length, multi faceted big time! 98 - Ikke verst fra en som blander Bordeaux i havregrøten. 1961 var Gajas siste årgang av Barolo før Sperss oppstod fra de døde i 1988 - Sperss betyr nostalgi på piemontesisk. Druene skal komme fra samme vinmark både for 61 & 88 - nemlig Marenca & Rivette i Serralunga. Korken ble fjernet av Alessandro med det sedvanlige problemet som er Gajas varemerke for gamle årganger - korken sitter som limt til flaskehalsen. En smak rett etter åpning ga håp og vinen ble satt kjølig uten kork i påvente av geitekjeet som hadde ETA på bordet ca 3 timer senere. I mellomtiden gikk det en flaske av modernistiske Gaja Barbaresco 1982 som faktisk imponerte ved å vise mindre eikefat enn tidligere utgaver. Dette var også siste årgangen der Gaja ventet lenge med å plukke druene for å oppnå perfekt modning - senere har klimaendringen gjort dette unødvendig. Mørke kirsebær på duft, lær, tobakk hint av sopp og svak mentol. Imponerende syrefrisk, mørk primærfrukt med snev av utvikling, tørkede urter, støvete tanniner og flott lengde. Denne årgangen ser ut til å ha overlevde barriquen mye bedre enn 1979 som er ødelagt. Drikk nå - 2030. (93) Alessandro hadde i mellomtiden smakt på Gaja Barolo 1961 og kunne med piemontesisk ro kort annonsere - It's better. Vinen kom på bordet og jeg vil som Jagland stemme i «Jeg har ikke sagt det før, men gjentar det gjerne» -Gaja laget strålende Baroloer for 50 år siden. Ikke så opulent og åpen frukt som 58, men med forførende aromaer av trøffel og rose samt en dråpe asfalt. Dette er den elegante broren til 58, men mer innesluttet. Fast mørk frukt, perfekt frisk syre, modne delikate tanniner som viste seg mer frem med lufting. Litt burgundersk mente jeg, men frøken Burgund avkreftet det. Jeg ser frem til en smaking av 58 & 61 sammen - Noter det Øyvind! Drikk nå - 2020. (96) Niepoort Porto Colheita 1944 fikk nok for lite oppmerksomhet. Dekantert i 4 timer, men burde fått 8-10. Karamell, rosiner, spice, dadler og hint av møbelpolish på duft. Noe for "hot" i munnen, men meget lang og kompleks med tørket frukt, sjokolade og fiken. Drikk nå. (91) Nicolas Joly Clos de la Coulée de Serrant 1988 gikk det to flasker av i pinsen og viste at Joly i dag er ute på en av de lengre bærturene. Dagens utgaver er høyst variable i kvalitet med ofte markerte oksidative trekk. 1988 var derimot en veldefinert, ren, stram, syrefrisk og mineralsk chenin blanc. Lanolin og snev av honning på duft. Trekker litt for en svakt bitter finish. Drikk nå. (92)

Marenca i mørkegrønt midt på bildet - Rivette i brunt
like til høyre.

Osteria Francescana - kokkenes førstevalg på jordkloden?

Hvilken restaurant mener så kokkene ved de 50 beste restaurantene i verden er best? Utmerkelsen gikk i 2011 til nummer 4 på listen «S. Pellegrino World ’s 50 Best Restaurants» og ble delt ut i London den 18. April. Osteria Francescana er navnet, og fikk nok stemmer fra de 837 jurymedlemmene til å klatre to plasser på listen fra 2010. Et minus med rangeringen er at "The Academy" ikke lister opp fordelingen av de 5859 stemmene på de enkelte restaurantene. Jeg har en mistanke om at det sannsynligvis er mindre forskjell mellom spisestedene enn den entydige rangeringen fra 1 til 100 tilsier.

Restauranten ligger i Modena og har plass til 28 gjester. Et elegant lokale dekorert med utallige fotografier av Edith Piaf tilfredstiller kravene til Michelin som har drysset to stjerner over stedet og vitner i tillegg om eierens store interesse for jazz, kunst og litteratur. Chef Massimo Bottura, titulert av Alain Ducasse som "beste italienske chef nå og i fremtiden", er mer til stede i lokalet enn hans kollegaer på andre tilsvarende steder jeg har besøkt. Sjelden har jeg under middagen konversert så mye med en kokk av dette kaliberet. En avantgardisk gjenskaping av bardommens smaker er hans enkle filosofi på kjøkkenet. Mange av rettene ble grundig forklart av Bottura som også klarer å holde seg til et begrenset antall ingredienser i hver rett - i pakt med grunntanken i det klassiske italienske kjøkkenet. Kandinskis maleri Pyramid fra 1911 reflekterer menneskehetens spirituelle liv sier Bottura før han også får sagt litt om betydingen jazz har for ideene til hans mange nyskapende retter - ca 10000 LP-plater har han i samlingen. Vinkartet inneholder det meste, men er for høyt priset på toppnivå. La sommelieren velge vin til hver rett - det skal vi gjøre neste gang.

Kort sagt et sted alle med interesse for mat bør besøke. Blant de fire beste i verden? Tja - blant de 100 beste vil jeg si. Eksakt rangering av restauranter med hele verden som populasjon blir noe søkt.

Menyen

1

Første rett så ut til å slekte på Enrico Crippas berømte "nøttesvamp" fra Piazza Duomo i Alba, men dette er definitivt ingen dessert. "Stein fra fjæra" kalles kreasjonen. Steinen minnet om pimpstein av utseende, men var laget av "mineraler" i form av tang og sort farge fra blekksprut. "Sjøen" var en saus basert på blåskjell og muslinger. Fjellet smeltet i munnen og hadde absorbert mye av smaken fra "havet". Som alle rettene videre i menyen er balansen mellom smakene perfekt. Nesten som å innta en perfekt moden rød burgunder fra 60-tallet. Sømløst uten kanter og lang ettersmak. Strålende start og Cedric Bouchards bløte Inflorescence Blanc de Noirs matchet tålelig, selv om en moden chablis hadde vært hakket hvassere.

2

Mer sjømat pakket inn et spiselig skjell laget av tang. Blodferske muslinger, kamskjell og østers servert med en enkel saus basert på olje, persille og ørlite chili. En nydelig kombinasjon og bildet rettferdiggjør absolutt ikke det betagende synsinntrykket. Sjømaten er svakt varmet opp og frigjør i munnen intense aromaer av sjø. Perfekt.

3

Fargesprakende tredje rett. Jeg er usikker på om frøken Bastnes fikk med seg at under den intense rødfargen skjulte det seg innmaten fra kråkeboller - kråkebollerogn. Kalvekraft, granateple og ris var de andre ingrediensene. Kråkebollerognen minnet om østers, men med mindre intensitet i smak og ga svak sjøsmak til den delikate kalvekraften mens granateplene ga friskhet og tekstur sammen med risen. En sær kombinasjon, men absolutt godkjent.

4

Ål fra elven Po marinert i en sirup laget av "saba" epler gir et resultat lik japansk barbeque ål. Tekstur som fersk makrell og den smeltet på tungen. Som alle de andre rettene ble også denne servert perfekt varm. Saus laget på epler samt en glatt polentakrem ga friskhet og ropte på en riesling, men saftige og mineralske Vodopivec Vitovska 2003 gjorde jobben med sin smak av epler, pærer, fersken og røk. Ålen hadde perfekt temperatur og jeg fikk spareribs følelse av marinaden som også inneholdt balsamico og brent polenta, men du verden så elegant smak i forhold til den mer kjente og rustikke grillmaten. Her burde Craig Whitson tatt en tur og sett at "grillmat" ikke bare er "slaiidærzzz" . . . . Mesterlig rett.

5

"Merluzzo nero in salsa al nero". Svart Alaskatorsk i noe som ser ut som rester etter sommerens asfaltlegging. Toppen av fisken er dekket av brent aske og sausen smaksatt med katsuobushi (鰹節 or かつおぶし?), ingefær confit, mikroskopiske grønnsaker og gud vet hva som skjulte seg i dypet. Sausen hadde mye umami på smak og torsken var absolutt meget bra, men er man bortskjemt med fersk norsk skrei så hjelper det ikke å putte fiskestykket i et "sort hull". Italienerne har også et lag til å gi all torsk en smak av bacalao og det gjorde den også her, men ytterst svakt i dette tilfellet. Visuelt imponerende, men noe skuffende på smak.

6

Litt usikker på rekkefølgen her siden denne retten både kan være en dessert eller en "oppfrisker". Meningen er å illustrere telefrosset mark med snø på toppen der den grønne marken er is laget på grønne epler over frossen frukt, tror faktisk sopp var inne bildet, hasselnøtter, svart pepper og trøffel. Snøen er is laget på Granny Smith og agurk. Spenstige kombinasjoner, men igjen balansert på smak.

7

I rett 7 har Bottura klart å stuffe morkler med fet cotechino sammen med sprøstekt svinesvor og semolina pastaen Fregula (Sardinia) i en kraft laget på margben - hvor var Viestad? Dette lukter jo St Lars på steroider. Her har de tatt en av Sardinias enkleste retter og mikset inn litt Modena og fått frem en veritabel smaksbombe. Pastaen minner om couscous og er der mer for teksturens skyld. Kraften er nok noe av det beste jeg har smakt og har en intensitet mer lik Chateau Margaux 1928. Synd at de ikke hadde muligheter for "to go". Mat blir ikke mye bedre enn dette.

8

Som regel er hovedretten en liten nedtur. Perlehøne med kjøtt fra forskjellige deler av fuglen var ok, men bleknet noe etter de første 7 rettene. Skinnet ble servert separat i en mousse laget på hvit sjokolade og var kanskje det beste ved denne retten. Det skal dog være sagt at servert i en normal tre retter på en * restaurant i Oslo så hadde jeg ikke klaget. Her ble det noe tamt.

9

Botturas versjon av Krone-is med nøtter - dog et godt stykke fra Diplom-is sin versjon. Rik foie gras dekket med knuste hasselnøtter fra Piemonte og mandler fra Sicilia. Det som derimot skiller ut denne retten er at 40 år gammel balsamico sammen med calvados bakes inn i foie grasen og gir sitt sursøte preg til retten. Ispinne formen er valgt for å snobbe ned en eksklusiv rett. Du skal ha "baller" for å servere dette som pre-dessert . . .

10

"Poteten som vil være en trøffel". "This dish is a message of hope; the dream of a humble potato to become a rare and desirable ingredient like a truffle. If a potato can dream of becoming a truffle, then all our dreams of becoming anything we want to be can be possible, too".  I et annet intervju sier Bottura: "I know that the truffle is generally considered more noble, more elegant than the potato. But, without good reason. The potato is a wonderful root vegetable. Remember that it saved the entire German nation after the Second World War. Even Van Gogh did a painting of a group of people eating potatoes. The potato should not struggle to be a truffle. It should be proud to be what it is, for when it is used properly it is simply magnificent.” Søtpotet fyllt med hasselnøtter, vaniljeskum/krem og tynne skiver med svart trøffel. Bottura forklarte at retten symboliserte optimisme. Her mikses det salte og søte i en hedonistisk blanding. Désirée poteter saltes og bakes i ovnen i 40 minutter ved 180 grader, hules ut innvendig uten å skade skinnet, innsiden sprinkles med hasselnøttmel og får et par minutter til i ovnen. Smør og hvit sjokolade mikses i vannbad og mikses senere med eggeplommer, sukker, eggehviter og utskrapt potetmasse til en masse som plasseres i potetens hulrom og deretter bakes i 9 minutter til man har en "Demi Soufflé". Fullstendig oppskrift inklusive vaniljeskummet finnes HER. En utfordring for Innerå?

11

Hva sitter så best igjen i hukommelsen når dette skrives to måneder etter besøket? Nils Are Økland anbefalte sterkt retten på bilde 11, men denne var ikke på menyen vi valgte. Når jeg nevnte dette for Bottura forsvant han umiddelbart ut på kjøkkenet med et "of course" hengende igjen i luften. "Fem teksturer og smaker av parmesan" er navnet - "Cinque stagionature di Parmigiano Reggiano". Hver av de fem delene i retten var basert på parmesan med ulik alder og satt sammen med teknikk som luktet Adrià. Den kremete sausen var laget av ost lagret i 18 måneder, mens det luftige skummet tok utgangspunkt i 36 måneder før "kjekset" på toppen som hadde hele 40 måneder på baken. Retten har en sjelden kompleksitet skapt av parmesan som blir mer og mer spicy med lagring. Kombinert med forskjellige teksturer fra krem, pudding, skum og kjeks gir dette et utall smakskombinasjoner lignende de mest komplekse hvite burgunderene som finnes. Dette var også den eneste retten vi lot vinkelneren velge en matchende vin til på glass. Neste gang skal han få velge hver eneste vin! Inama Vulcaia Fume Sauvignon del Veneto 2008 er en rik alkoholdrevet vin som jeg sjelden bestiller. Fet fatlagret sauvignon blanc med masse fatspice er normalt ikke min stil, men her mikset fatspicen seg elegant med krydderet fra den vellagrede parmesanen og rikt & rikt gikk sammen på en imponerende måte.

12

Den siste desserten hadde navnet Italia. Ricotta mikset med skum laget på mozzarella med hasselnøtter i midten. Tanken var å bruke ingredienser fra nord til sør. Ved siden av sto det en dekonstruert appelsinsalat med inspirasjon hentet fra Sicilia og presentert i et lite glass. Blodappelsin i bunn med skum laget på olivenolje og en dash svart pepper. Mektig ost som trengte appelsinens syre for å ikke bli plump. Spennende smak fra olivenoljen selv om jeg kunne vært den foruten.

En lang vei å gå når det gjelder petit fours. Dette var kanskje det eneste som var under middels.

13

Hva er det vi garantert vil huske igjen fra besøket i tillegg til "Cinque stagionature di Parmigiano Reggiano"? Jo - Bottura inviterte oss inn i vinrommet og normalt er slike besøk mer en "skrytetur", men il grande chef hadde også noe å by på. Aceto Balsamico Tradizionale di Modena lagres normalt i minst 12 år eller den får gullkapsel ved 25 år og tittelen extravecchio. Denne utgaven var fra 1930 og ble forsiktig porsjonert ut på en teskje. Tyktflytende konsistens a la bitumen som videoen viser, ekstrem sødme kombinert med eksterm syre. Det var d´Yquem 1928 over denne med en uendelig ettersmak av svisker og tørket frukt. Jeg har stående en liten flaske 25 år gammel extravecchio på kjøkkenet - den blir bare en vits sammenlignet med utgaven fra 1930. 

Det er nok like greit at butikkene har stengt på natten.

Tre påskeviner på Trattoria Coccinella - 37, 54 & 64

Giacomo Conterno Barolo Riserva 1937 er ikke daglig kost selv på Trattoria Coccinella i Serravalle Langhe - et av Roberto Conternos stamsteder, men brødrene som driver stedet hadde faktisk aldri smakt eldre Conterno enn Barolo 1945. Det finnes få notater på nettet for denne vinen, men en flaske ble åpnet i mai 2005 under en sammenkomst i New York med temaet "21 Vintages of Monfortino with Roberto Conterno and the 12 Angry Men". Notatet lyder som følger: "The next flight began with a controversial 1937 Riserva Speciale (the only non- Monfortino wine of the night). In the end, it wasn’t as controversial as it was when everyone first saw it, because the color of it was horribly pale and light brown and looked more like a Sherry. The color was a tea rose and made everyone nervous, but the nose was actually very good with its perverse aromas of caramel, nut, tea and ‘parmesan cheese,’ as Ray put it."  Roberto kom også med følgende utsagn om en maderisert Monfortino 1968: "Roberto commented how the maderization process is a three-step one, and how this one was not in the totally dead/third stage of being maderized, and he was right. There were still tannins and acidity, he explained, and also pointed out how some people actually like a wine in this stage."

Vår Riserva 1937 hadde - som alle andre flasker jeg har sett av denne årgangen - håndskrevet 1937 på etiketten og tykk smeltet "gummi" over korken. Fargen var som for New York utgaven temmelig brun, selv om den virket lyserød ved gjennomlysing av flasken. Opplevelsen av vinen minnet også mye om notatet over og burde kunne defineres som "step one" i maderiseringsprosessen. Svakt volatil på duft med ristede nøtter og hvit sjokolade. Meget luftig i munnen uten det kvalmende søtlige preget som oppstår i "step three", men likevel med umiskjennelige "sherrynoter". Dette var ingen vin til områdets kjøttretter, men gikk ganske bra til sjokoladedesserten under - noe den i utgangspunktet neppe neppe var laget for. Jeg tror man kan slå fast at Riserva 1937 var på toppen av sin karriere for et par 10-år siden, men at den fortsatt kan gi en interessant opplevelse for de mest nekrofile vininteresserte. Den som finner en bra lagret flaske av Borgogno Barolo 1937 vil derimot kunne forvente en stor opplevelse. (NR)

Cappellano Barolo 1954 beviste igjen at de ikke hadde noen dårlige årganger på 50-tallet. Frisk rød frukt med svak sødme, bra lengde, men fremstår noe endimensjonal sammenlignet med de beste flaskene fra 58, 55 og 52. Hint av metall på finish og rustikke grove tanniner. Drikk nå. (84) Dom Pérignon 1964 slåss hardt med 61, 62, 66 og 69 om å være den beste årgangen på 60-tallet for Moët & Chandons prestisjemerke. Den mangler 69s eleganse, men imponerer med et utrolig syrespill i munnen. Antydning til de minste bobler som tenkes kan, nøtter, svak karamell, mokka, edeltre og snev av fersken. Den sitter i munnhulen i et par minutter mens sluttinntrykket av sitrusmarinerte gule epler etses inn i hjernebarken. Jeg betviler sterkt at dagens utgaver vil lagre like bra. Drikk nå. (95)

Alf van der Hagen & Frode Refstad.

Ellers var det veldig hyggelig å igjen møte Alf van der Hagen, ansvarlig redaktør for Morgenbladet siden 2003, og den eneste redaktøren av en avis i Norge som virkelig kan sies å inneha betydelig vinkompetanse - det samme kan neppe sies om VGs redaktør som har latt fredagens vinspalte synke til det laveste nivået jeg noensinne har observert på trykk.

Sjøkreps & Kobe & Clos des Lambrays 1951 & litt til

Åtte personer, 5 kilo sprellende sjøkreps og 3,5 kilo australsk "Kobebiff" kan muligens for enkelte virke noe dekadent, men dette var tross alt 22. mai og dagen etter Harold Campings spådom om at jorden skulle gå under. Det er jo lov å feire at man er live. Nå spår Camping på nytt jordens undergang, men denne gangen mener han dommedagen kommer den 21.oktober - kudos til Mr. Camping for valget av dato siden neste feiring da vil kunne markeres på en lørdag. Det slår meg stadig vekk at de mest smakfulle middagene som regel ikke består av kompliserte retter med utallige ingredienser. Delt sjøkreps, sitrontimian, hvitløk, smør og noen få minutter i ovnen ga et utsøkt resultat. Jeg tror ikke vi har en bedre råvare enn dette i Norge og jeg holder sjøkrepsen et godt stykke foran hummer i kvalitet. Kjøttet fikk et meget kort opphold i en rykende varm panne under kyndig oppsyn av tre kokker. Jeg kan ikke huske å ha smakt så bra kjøtt noensinne og sunt ser det også ut til å være siden Wikipedia hevder at kjøttet fra kvegrasen Wagyu (和牛, Wagyū) egner seg godt for personer på en kalorifattig diett. Kjøttet bokstavelig talt smeltet i munnen like raskt som det tok å glemme Haba Haba.

Det ble også plass til noen få flasker vin. Aperitiffchampagnen Agrapart Blanc de Blancs Grand Cru Extra-Brut 2002 fremsto noe småfet, svakt søtladen og manglet friskhet. (84) Småfet var ikke Krug 1996 fra magnum. Elegant toast på duft og i munnen det luftigste limeskum som tenkes kan. Uvirkelig klar og intens, men likevel en lekende syre gjennom den meget lange smakskurven. Antagelig 20 år unna toppen, men likevel adskillig mer tilgjengelig enn en stålhard Krug Mesnil 1981 for et par år siden. Betydelig friskere var den også enn både Krug 90 og 79, begge fra magnum, smakt de siste to månedene. (97) Dom Perignon 1959 var et helt annet dyr. Juhlins smaksnotat nevner "lively mousse" og jeg lurer ofte på hvilken planet han befinner seg på under smaking av gamle champagner. Visst kan det spores mousse langt i bakgrunnen, men lively er å overdrive sterkt. Dette er en konsentrert og rik champagne. Mye tørket frukt og en distinkt smak av svisker uten at vinen er oksidert. Imponerende syre balanserer den mektige stilen. Mengder av gul frukt og hint av kaffe og nøtter. En 64 i påsken og en 69 for noen uker siden var mye renere og friskere enn denne årgangen, men jeg klager ikke. (92)

Sjøkreps krever hvitt. Domaine Leflaive Puligny-Montrachet 1 Cru Les Pucelles 2008 har fått litt motbør i enkelte deler av den norske pressen. Vinen ble luftet i tre timer og det trengte den. En ren og elegant Pucelles, men den mangler noe frukt og lengde. Alt er der, men nedskalert fra de store årgangene. En vin å nyte de neste fem årene, men gjerne allerede de neste to. Jeg noterer meg dog at vinen fremsto enda friskere etter tre dager i kjøleskapet. (90+) Domaine Ramonet Bâtard-Montrachet 2005 fikk også tre timer lufting. Jeg kan være enig i Burghounds noe negative kommentarer rett etter åpning av flasken - forward and sweet flavors that possess excellent depth and density yet perhaps not quite the elegance and precision that I'm used to seeing with this wine - dekanteringen fikk frem syren og presisjonen. Her er det konsentrert dyp frukt, men også flott syrespill. Flott lengde, men vinen blir nesten for mektig til den ytterst delikate sjøkrepsen. Drikk 2018-2022 (92) Vinneren i kombinasjon med maten var Domaine François Raveneau Chablis Mont Mains 1999. Ren havduft, tang, skjell, stram og veldefinert i munnen, perfekt syre, mineralsk og lang. Sammen med litt kraft fra sjøkrepsen er dette en kombinasjon som få viner kan fremkalle. Drikk nå. (93) Domaine François Raveneau Chablis Butteaux 2001 ble for rik. Varmere stil og syren klarer ikke å vise seg frem. Hadde vinen blitt servert blindt hadde jeg tippet 2003. Kanskje vil noen år til i kjelleren stramme opp denne chablisen? Drikk 2015-2020. (89)

Domaine des Lambrays Clos des Lambrays 1951 befinner seg i typisitet mellom 1945 og 1938. Atypiske, men akk så bra, 1945 minnet lite om pinot noir mens 1938 var klassisk. Her var det mer enn antydning til 45 sin sødmefulle nese samt lær, roser og skogbunn. Konsentrert i munnen, bløt tekstur, medium syre og oppegående tanninstruktur. Eksellent vin, men for meg er Leroy Grands-Echézeaux 1959 fortsatt benchmark for moden pinot noir. Drikk nå. (92)

Chateau Margaux 1982 er en vin alle vil like. Opulent dyp frukt mot sødmefulle solbær. Velour & pleasure - Caddilac & automatgear. Her er det lite å analysere. Drink and be happy. Jeg savner dog syrespillet og den dansende elegansen som 1983 viser. Parker skriver om "a certain coarseness I have detected in the tannin as the wine has evolved" - det fantes det ikke spor av i denne flasken som kom fra slippet på Vikapolet. For meg var dette en fatprøve som minnet mye om Mouton 2000. Drikk 2030-2050. (96+) Chateau Lafite-Rothschild 1975 viser ikke mye sødme. Dette er mer en urestaurert Jaguar E-type med manuelt gear og slitte skinnseter. Jeg skrev følgende om samme vin i desember 2010: 1975 sies å være plaget av stor flaskevariasjon pga tapping over en periode på mer enn 12 måneder. Denne flasken var ikke plaget. Solbær på duft slik solbær skal dufte. Så utrolig langt fra "Hill of Grace" to dager etterpå. Minimal sødme - kun ren og stram solbær parfyme. Med lufting i glasset blyantkvess, jord, knust stein og et svakt hint av bandasje. Muskler og power i munnen. Dyp mørk stram frukt. Flott syre. Tanninstrukturen er årgangsmarkøren for 1975 og den er fortsatt massiv i denne vinen - nesten rå og trenger fortsatt mang års sliping. Barolo elskere vil like denne årgangen, men de som vil ha en balansert vin må nok vente noen år til. Uansett er det plenty med frukt igjen og 5 år til i kjelleren vil sannsynligvis gjøre godt. Drikk 2015 - 2030. (94) Denne flasken viste en mer rustikk eleganse om det gir mening og tanninene var mer "slipt". Dette er moden vin, men den vil sannsynligvis holde seg på dette nivået i mange år. Drikk nå - 2020. (94)

Man kan ikke leve bare på Bordeaux. 1982 Giacomo Bologna Bricco dell'Uccellone hadde stått åpen i fem timer og ble servert blindt. Kun Sverre gikk mot moden barbera. I mai 1982 reiste Giacomo Bologna til California. Han lot seg inspirere av det han så der og spesielt av den lave avkastningen samt bruken av barrique. Vel hjemme i Rocchetta Tanoro 6. juni bestemte han seg for at druene fra vinmarken Bricco dell'Uccellone skulle få samme behandlingen som han hadde observert hos de beste vinmakerene i US. 1982 var et meget bra år i Piemonte og Bologna høstet druene i oktober. Etter oppholdet i barrique sendte han vinen ut på markedet i 1985 og vinen fikk strålende kritikk. Dessverre døde Giacomo Bologna i 1990, men vingården Braida ble drevet videre av hans sønn og datter. 1985 var en varmere årgang enn 1982 og vinen bærer preg av det. Svakt varm frukt på duft med kirsebær og fiol. Overraskende saftig og frisk i munnen med bløt tekstur. Bra lengde. En hedonistisk barbera. Drikk nå. (89) Jeg må innrømme at hellet har vært dårlig med eldre Viettier. Vietti Barolo Stravecchio 1955 beviste at de også kunne lage bra vin på 50-tallet. Uten å føre statistikk føles det som 50-tallet generelt var bedre i Piemonte enn 60-tallet. Svakt varm floral nese med snev av varm asfalt. Imponerende gjenværende frukt i munnen - sjelden vare. Det er kun de beste flaskene av Monfortino som kan oppvise lignende frukt i denne årgangen. Tanninstrukturen er pulverisert til støv og merkes kun som "prikling" i munnen over den lange avslutningen. Drikk nå. (92) Viste Vietti "ungdommelig" frukt så tok Filli Serio Borgogno Battista Barolo "Collina di Cannubio" 1961 kaka. Av alle steder har de en side på Facebook med følgende informasjon: Since 1897, the only winery on the hill of Cannubi. From 5 generation, Fratelli Borgogno produces high quality of traditional wine: Barolo Cannubi, Barbaresco, Nebbiolo, Barbera d'Alba, Dolcetto d'Alba... Jeg kan ikke huske å smakt modne viner fra denne produsenten før, men skal skjerpe meg. Wasserman var ikke positiv til produsenten i 1985 og kritiserte teknikken med å suge vinen med slange fra flaske over på fat for så å filtreres og flaskes på nytt. Tap av sedimenter, men også personalitet var hans konklusjon. Jeg antar at de ikke brukte denne tekniken når 1961 ble flasket. Frukt mot kirsebær med ungdommelig nerve. Ren stil, litt for endimensjonal til å kunne konkurrere med de store. (91) Renzo Seghesio Barolo 1978 hadde Monfortes dype mørke frukt, men laget i en rustikk stil kombinert med årgangens brutale tanninstruktur. Kjøpt frukt fra Pianpolvere di Bussia, Perno, Castelletto og Ginestre produserte ca 12-14000 flasker årlig. Maskulin, asfalt, trebåt og tjære. Perfekt moden nå og bør drikkes mens den viser såpass bra frukt. Tanninene i denne vinen er mer sandaktige enn støvete og vil definitivt overleve alt som finnes av frukt. Bra vin fra en ukjent produsent. (90) Ferdinando Moscone Barolo 1961 var moden for å si det mildt. Frukt mer mot gule plommer, finstøvete tanniner og slapp i fisken. (82) Aldo Conterno Barolo Perno 1967 ble laget fra "arven" etter Giacomo Conterno. Mye mer syrefrisk enn 1964, men spiss og mangler fokus. Fader ut raskt på finish. Tidligere flasker har vært bedre. (81)

Collina di Cannubio

Chateau d'Yquem 1973 har ikke fått noen vinkritikere ned på kne i stum beundring. Jancis gir den moderate 14 poeng med følgende karakteristikk: Pale tawny. Relatively simple, sugary nose. Lots of unresolved acidity on the palate. The wine may well improve in bottle but is an awkward 14 at the moment. Jeg smakte restene av denne over fem dager og åpner heller 1973 enn de umodne 83, 86, 88, 89 og 90. Molasse, tobakk, vanilje og nylig polert mahogny på duft. Fyldig i munnen, ananas, sviske og svak tobakk med flott syre som henger med gjennom hele smakskurven. En svak bitterhet helt på slutten.  Et stykke igjen til 1928, men langt bedre enn notatet til Jancis. Drikk nå - 2015. (92) Chateau Rieussec 1988 fikk Parker til å skrive følgende i 1995: Although the 1988 received the highest marks of the 1988, 1989 and 1990 vintages, it remains a very backward wine. Full-bodied and powerful, extremely rich and dense, it may be the least evolved 1988. The nose offers enticing coconut, orange, vanilla, and honeyed scents. The flavors are highly extracted. The wine's acidity and youthfulness suggest this wine needs another 5-10 years of cellaring. It should keep for 30 years. Også denne ble smakt over 5 dager. Sammenlignet med d'Yquem 73 føles den mer som konsentrert sukkervann i munnen, spesielt i midtpartiet. Den strammer seg opp på slutten, men mangler noe syre. Drikk nå. (85)

"Kokkejævler" - vi manglet bare Anthony Bourdain.

Øien besøker Oslo på en tirsdag - Del 1 - Kirwan 1902?, Mouton 90, Figeac 49 & 64, Cheval 64, Latour 70

Jeg kjøpte en kasse gammel vin i Italia og selgeren sa: "Ta denne - det er en gave". Jeg svarte faktisk nei siden jeg kjenner lite til Kirwan og manglende årgang på flasken kunne tyde på en suspekt tredjevin. Til slutt tok jeg flasken av ren høflighet. Tilbake i Norge sendte jeg et bilde til Byklum som kontaktet Château Kirwan og følgende svar tikket inn: "Dear Mr Byklum, Thank-you very much for your mail. I hope you will enjoy the bottle of Chateau Kirwan owned by your friend. You are right, it could be a vintage between 1902 and 1907 when the château was belonging to the town of Bordeaux and Schröder & Schÿler was in charge of the commercialisation of its wines. Maybe the cork will tell you more precisely wich vintage it is, however I suppose the wine will be quite interesting , I hope it still can express something. Best wishes, Nathalie SCHYLER" Det er ikke hver dag man får 100+ år gammel Bordeaux gratis. Korken kom ut og bar preg av alder, men hadde fin og rimelig fast struktur. Imponerende mørkerød på farge. Åpnet veldig morken på duft og noen ropte kork. Korkpreget blåste bort, men 24-timer testen viste at også siste glasset gikk gjennom samme prosessen. Med fortsatt lufting var det lite som signaliserte en såpass gammel vin. De fleste hadde nok blindt bommet med alt fra 80 til 60 år. Svak volatilitet forsvant også med oksygen og etter 24 timer viste den en elegant nese med vare florale toner og hint av tørket timian. Forbausende vekt i munnen med rød frukt og bra syre. Bløt tekstur og bra lengde med kaffe, lær og rød frukt. Tanninene er finstøvete og merkes kun svakt. De kunne lage vin før og jeg er imponert over at vinen ikke viser et eneste tegn til oksidasjon etter 24 timer i romtemperatur og åpen flaske. Jeg tror neppe at dagens Kirwan vil lagre like bra. Drikk nå. (88)


Château Mouton-Rothschild 1990 er som Château Latour 1970 en vin som har fått merke Parkers negative kritikk etter som årene har gått. (93-94) poeng i juni 1992 og: "The 1990 gets my nod as one of the three best Moutons since the great 1959 - the others being the 1982 and 1986. It is much more concentrated, backward, and less evolved than the 1989, and it is also less aggressively, or should I say excessively oaky than its predecessor. But for the long-term, there is more glycerin and concentration, and the finish is sweeter and longer in the 1990. The 1989 should drink well at an earlier age given its 1985-ish personality, whereas the 1990 is more of a long distance runner. This great Mouton is one of the most complete wines of the vintage. Anticipated maturity: 2000-2025. P.S. The Maitre de Chais, Michel Bosq, continues to agree that the 1990 is superior to the 1989, largely because their crop-thinning efforts were more severe in 1990." Alt i 1993 kom skuffelsen med 87 poeng:"The 1990, impressive from the barrel, is a disappointment from the bottle. While less evolved than the 1989, it is excessively oaky, with a Jack Daniels, whiskey barrel-like smell. It is medium-bodied, somewhat hollow, and frankly embarrassed when tasted next to the likes of Latour and Margaux. I tasted it from the bottle three times with identical impressions. What a shame! The 1990's label by the late Francis Bacon is stunning. Anticipated maturity: 1999-2010." Juni 2009 ga moderate 84 poeng og: "For a first-growth, this is an unqualified failure. It’s hard to know what went wrong, but after numerous tastings it is clear that this is a superficial, light Mouton that is already revealing some pink around the edge. Fresh menthol-infused red and black fruit notes are present, but the wine is medium-bodied and dry with an angular, austere finish. Very disappointing." I februar 1997 skrev Parker: "the 1990 is a hard, lean, austere, tannic style of Mouton that I predict will never shed enough tannin to attain complete harmony and balance" mens Jancis i oktober 2007 så det på en annen måte: "Tannins nicely resolved." Jeg vil bare si at Parker må være ute på en bærtur som nå snart har vart i 20 år for denne vinen. Når man ser hvilke andre viner han tildeler 84 poeng så er det noe som ikke stemmer. Moderate 12,5 % og en blend av cabernet sauvignon 76 %,  merlot 13 %, cabernet franc 9% og petit verdot 2%. 79 % av avlingen gikk til førstevinen. For meg en mer opulent stil enn andre årganger av denne vinen. Sigarboks, blyant, kaffe, fioler og rød sødmefull frukt på duft. Moden sødmefull frukt i munnen med perfekte modne tanniner og bra lengde. Krydder & solbær. Nesten primærfrukt dette og lite utviklet - på grensen til at jeg skriver rik stil. Jeg skjønner ikke helt Parker på denne. Drikk 2015 - 2025. (92+)


Chateau Figeac 1949. Smakt sist i januar 2011 med dette notatet:" Jeg var spent på denne etter Parkers 94 poeng og "The splendid 1949 is one of the greatest Figeacs I have ever tasted. This wine possessed a cigar box/fruitcake aromatic profile, gorgeously rich, seamless flavors that flowed across the palate with no heaviness, yet extraordinary sweetness of fruit, and plenty of glycerin." Broadbent var også positiv for noen år siden: "Several excellent notes, most recently sheer perfection, surprisingly deep in colour though a fully mature rim, a sweet, rich, totally delicious bouquet and flavour *****". Akk ja . . . Varm og noe uren klumsete frukt på duft med solbær og solbærblad. I munnen holder frukten i 15 sekunder og ender i tørkende tanniner og knust stein. Skuffende. (78) Samme notat for denne - kokt. Desverre var en Chateau Figeac 1964 likedan - kokt. Det er mulig at slagordet "Det er deilig å være norsk i Danmark" fortsatt er gyldig, men det er tydligvis ikke alltid like deilig å være Figeac i en dansk vinkjeller.


Etter Château Cheval Blanc 1934 & 1966 for noen uker siden var Château Cheval Blanc 1964 et hyggelig bekjentskap. Høstet mellom 22. september og 09. oktober med 37 hl/ha. Skal jeg trekke noe så blir det for ørlite for mye varm frukt på nese. Preget av svak sviske ble litt for dominerende, men absolutt ikke ødeleggende. Frisk i munnen og lignet faktisk en del på 1966 i så måte. Dyp konsentrert sødmefull frukt i munnen, rik stil, bløt tekstur, krydder og knust stein. Markert tanninstruktur som faktisk tåler noen år mer sliping. Fabelaktig lengde med opulent sjokolade helt på slutten. Drikk nå - 2015. (94)

Château Latour 1970 har de siste årene fått en del juling fra etablerte vinkritikere. Parker mente på midten av 90-tallet at denne vinen var blant årgangens topp to eller tre og ga den 98 poeng etter "Tasted 13 Times With Consistent Notes". Så sent som i 1999 tildelte han høye 97 poneg før juni 2000 ga labre 89 poeng med kommentaren: "The three bottles from the Chateau's cellars were variable, but seemed surprisingly herbal, with notes of soy, cedar, roasted vegetables, leather, and earth dominating the wine's fruit. Tasty, elegant, medium-bodied, and fully mature, the 1970 is excellent, but not inspirational." Lisa Perrotti-Brown var enda mer negativ i mai 2009 med 85 poeng: "The aromas suggest this wine has peaked with dusty notes of old leather, dried figs and grandma’s room. The tannins have gone a little powdery with the medium+ level of acidity taking centre stage in front of the remaining bits of fruit. Medium to long finish. Perhaps slightly past it but still provides an interesting glass." Jancis var på solide 18,5 i juni 2010: "Magnum. Deep crimson. Very old school. But wonderful. Charcoal notes on the nose. Very dry, dense, crunchy textured and very Latour. Bone dry. Long. Not luscious but extremely admirable. Super clean and refreshing." Cellartracker har 52 notater fra det siste 10-året og fordelingen er jevn uten merkbare tegn til dropp i kvaliteten over tid. For meg er dette stor vin og 85 til 89 poeng er bare tull. Cheval Blanc 1970 smakt i desember var meget bra, men Latour 1970 er bedre. Meget maskulin og kjølig på nese med distinkt jord og hint av "salt" soya svevende over mørk frukt. Etter 24 timer i åpen flaske mer floral mot fiol og kull. Meget frisk i munnen med mørk dyp frukt og finstøvete tanniner. Flott syre og imponerende lengde. 24 timer testen viser mer mokka og sjokolade i munnen. Tilsett en dose tanniner og dette kunne vært en Barolo fra Monforte. Byklum mente at denne burde få ligge lenger i kjelleren. Jeg er gjerne drikk nå og (96).

Birch & Aanerud holdt ut.

VinFeber 09.02.2011

På nytt et suverent arrangement - VinFeber arrangert av Moestue Gruppen (Moestue Grape Selection, Podium Wines, House of Cognac og Blend Wines) i de rustikke lokalene til Doga Norsk Design og Akitektursenter. Etter min mening den mest velorganiserte smakingen som holdes av en norsk vinimportør. En salig blanding av øl, whisky, cognac, Piemonte, Burgund, Rheinhessen, Wachau, Mosel, Bandol, Veneto, Marche, Umbria, Rhone,  Rioja, Douro, etc. Umulig å få med seg alt dersom man ikke setter av hele dagen og jeg får heller ikke lyst til å kaste meg ut i nerdete skriving av smaksnoater med såpass mange kjenninger svirrende rundt - da faller smalltalk seg mer naturlig. En imponerende katalog på 76 sider inneholder en kort introduksjon av hver produsent samt vinene som serveres. Informasjonen er rimelig nøytral og jeg har kopiert et par introduksjoner uten redigering og med tillatelse fra Liz - Takk! Noen korte kommentarer skrevet i rødt for de to produsentene jeg fant mest interessante må leses med en klype salt, men min erfaring er at de vinene som oppfattes som virkelig gode når man "raser" rundt fra bord til bord - de vinene er faktisk som regel i en egen klasse!

Bodegas y Viñedos del Jalón S.A. ble stiftet i 1999 for å høyne kvaliteten på vinene fra kooperativet i Maluenda, Calatayud: Cooperativa San Isidro. Dette kooperativet har vært i drift siden 1965, men man innså på slutten av 90-tallet at man måtte ta grep for å utnytte det fantastiske druematerialet denne regionen kan by på. Nøkkelen lå i investeringer i vinmarkene, spredning av god vitikulturell praksis, og samarbeid om markedsføring. – alt i en balanse mellom tradisjon og nyskaping. Resultatene har vært fantastiske. Bodegas y Viñedos del Jalón har hele 1000 ha vinmarker, hovedsakelig i den sørlige delen av Calatayud. Vinmarkene strekker seg fra elven Jalón i nord til Systema Ibérico-fjellene i syd, og er konsentrert i elvedalene Jiloca og Perejiles. Vinmarkene ligger på mellom 600 og 1000 moh., og de høyest beliggende er dominert av eldre Grenache, mens de lavereliggende har mest Tempranillo. Av de 600 ha med Grenache som er tilgjengelig er mer en halvparten ”Viñas Viejas”: over 40 år gamle vinstokker. Det er disse vinstokkene som gir den aller beste frukten, og som sørger for at kvaliteten på vinene er jevnt over meget høy. De 200 hektarene med Tempranillo er dyrket i lavereliggende jord med finere tekstur, og gir flott spenstig frukt til Crianza-vinene til eiendommen. De best beliggende vinmarkene gir lagringsverdig Tempranillo som ikke står tilbake for Tempranillo fra mer berømte områder. Syrah ble plantet i området i 1990, og viser nå at denne druen har en stor fremtid i området. Jalón har nå 130 ha Syrah som er plantet på områdene med det skrinneste jordsmonnet for å begrense druesortens naturlige hang til eksessiv løvvekst. Det lages også hvitvin i området av Macabeo, og de beste vinene fra de høyestliggende vinmarkene har et flott og friskt fruktpreg. I tillegg er det mindre beplantninger av Monastrell, Cabernet Sauvignon og Merlot på eiendommen. De resulterende vinene viser hvor mye gamle vinstokker i godt jordsmonn har å si for kvaliteten på vinen. Det gjør ikke noe at prisene fra denne produsenten må beskrives som meget fordelaktig.

CASTILLO DE MALUENDA GARNACHA VIÑAS VIEJAS 2009 til 115 kroner er et funn! Ørlite for søte kirsebær på duft, men frisk og ueiket i munnen med flott frukt og bra lengde. Dette må være en topp husvin for de som søker noe slikt. 

På 1930-tallet overdro Giovanni Conterno eiendommen og familiens vinmarker til sønnen Giacomo, som i sin tur gjorde det samme i forholdet til de to sønnene Giovanni og Aldo i 1961. Da hadde Aldo i en periode oppholdt i USA i et forsøk på å etablere seg som vinprodusent i samarbeid med en onkel. Av ulike årsaker vendte imidlertid Aldo tilbake til Piemonte, og Aldo og Giovanni videreførte farens etablerte og respekterte virksomhet inntil Aldo signaliserte at han ønsket å starte opp for seg selv. Det skjedde i 1969, Aldo kjøpte da farmen Favot og startet sin egen business med geografisk forankring i landsbyen Monforte sentralt i DOCG Barolo. I dag omfatter vinmarksarealet på eiendommen 25 ha. Størsteparten av vinmarkene har en perfekt syd til sydvestlig eksponering og ligger rundt 400 meter over havet på en geologisk base bestående av mer eller mindre kompakt brunlig sand, i kombinasjon med hvit og grå mergel med høyt kalkinnhold. Et karakteristisk trekk ved barolovinstilen hos Aldo Conterno har alltid vært vinenes rødfruktdominerte, transparente og delikate stil. Mens mange baroloer fra denne landsbyen kan ha en forholdsvis mørk fruktkjerne, diger munnfølelse og massiv tanninstruktur, er barolostilen fra denne eiendommen på den mer delikate siden, vel og merke uten at vinene av den grunn mister noe av sin regionalkarakter, druetypisitet, intensitet og kraft. Den naturlige forklaringen er det betydelige kalkinnholdet i jordsmonnet, vinmarkenes høye beliggenhet i landskapet og også en uttalt prioritering fra produsentens side i forhold til det å produsere en elegant og raffinert vinstil. Barolovinifikasjonen hos Aldo Conterno er forholdsvis ensartet for samtlige viner, med noe variasjon, mest knyttet til fatlagringstiden. Druematerialet for samtlige plukkes manuelt i midten av oktober. Vinifikasjonen skjer i ståltanker på maksimalt 32 grader, den totale maserasjonstiden er på 15 dager. Barolo Bussia Soprana ligger på ståltank i 3-5 mnd og overføres deretter til store slovenske eikeliggere for modning og oppbevaring i 26-28 mnd. Vinstokkenes alder er i overkant av 20 år. Barolo Romirasco får et opphold i slovenske eikeliggere på 28-30 mnd. Vinstokkene er 45-50 år gamle. Barolo Colonnello får likeledes et opphold på 28-30 mnd. Her er vinstokkene 35-40 år. Samme praksis gjelder for Barolo Cicala, her er vinstokkene ca 50 år. Barolo Riserva Gran Bussia får et opphold på slovenske eikeliggere i 36 mnd. Spesielt for denne vinen er at den er en miks av druemateriale fra vinmarkene Romirasco (70 %), Cicala (15 %) og Colonnello (15 %). Druemiksen er imidlertid årgangsavhengig, variasjoner kan forekomme. Vinen får et opphold på seks år i kjelleren og produseres kun dersom årgangens kvalitet tilsier en slik prioritering Langhe Nebbiolo Il Favot gjæres ved 26-28 dager og får en maserasjonstid på 6-8 dager. Vinen overføres deretter til ståltanker for en periode på 5-6 mnd før den plasseres i små nye eikefat i 18 mnd før tapping på flaske.

Aldo laget suverene Baroloer i 2006. Artig å få smake Romirasco, Colonello, Cicala og standardutgaven ved siden av hverandre. Selv om Barolo per definisjon er ubalansert så var disse fire vinene perfekt balansert i sin "peer group". Modne "delikate" tanniner og dyp sødmefull rød frukt, saftige med flott lengde. Husets karakteristiske spicy preg lurer i bakgrunnen og vil forsterkes med lagring. Jeg ville gitt disse vinene ti år i kjelleren, men "balansen" i disse Baroloene vil gjøre de "lettdrikkelige" fra dag en. Skulle jeg velge en av enkeltmarksvinene måtte det bli Cicala med hakket bedre lengde og mer kompleksitet mens Romirasco ennå sliter litt med de fire månedene den har har vært lenger på fat.

En Honndøl studerer katalogen.

En særing fra 1939

Enrico Serafino Passito Riserva Erbaluce Vino Stravecchio 1939 kvalifiserer også til tittelen særing. Sist smakt juni 2008 med det korte notatet: "Fargen er mørk brun. En artig vin som domineres av bitre urter og sviske aromaer. Er som en PX light, men med bedre syre. Meget fyldig i munnen og en lang finish." Senere har jeg hatt en tørr utgave som hadde mistet all sødme. Denne flasken åpnet på pastakvelden er definitivt min beste til nå. Selv to uker etterpå holdt den stand uten tegn til oksidering. Få druer lager viner som lagrer like godt som "Erbaluce Bianca". Historien kan spores tilbake til 1606  og druen dyrkes mest rundt den vesle landsbyen Caluso nord for Torino. Jeg er ingen stor tilhenger av de tørre vinene laget på denne druen, men de søte slår det meste av passitoer laget i Piemonte. Svakt medisinskap på duft med hint av svisker, fiken og melasse. Viskøs og tykk i munnen med karakteristisk frisk syre som skjærer igjennom sødmefulle svisker og plommer. Meget lang. Drikk nå. (91)

Karamell på farge . . .