Onda mezzanine - pris - DN - «fuck-you»-penger

Dagens Næringslivs restaurantguide har utvilsomt blitt bedre det siste året, men anmeldelsen av Onda mezzanine var trist lesning. DN vurderer spisestedene ut fra kriteriene under og eksempelet er hentet fra innlegget om Onda.

• Meny: ******
• Mat: ******
• Miljø: *****
• Service: *****
• Pris: ***

                         Totalt 25

Åpner man lørdagens DN, en av de få avisene jeg kjøper, vil det stå en oppsummering av restaurantenes kvalitet rangert etter poengsum - en rimelig kald og kjølig liste som skal informere leseren om hvor man kan få landets beste kulinariske opplevelser. Denne oppstillingen vil møte deg uke etter uke i mer enn ett år - her vil kunden som søker tips få vite at Onda er 25 og Hanami 24. Leseren har ingen muligheter til å finne ut hva som ligger bak tallet uten å logge seg inn på DNs webside. For kjøperen av avisen ligger Onda og Hanami kvalitetsmessig ikke så langt fra hverandre - for meg gir de like forskjellige opplevelser som å vurdere Mozart mot Tone Damli Aaberge. Jeg har spist to ganger på Hanami etter Onda og kommer gjerne igjen, men ett fattig poeng bak Onda er ekstremt villedende. Det er nesten en dårlig vits. Mitt poeng er at restaurantkritikere skal vurdere maten og opplevelsen og gjerne skrive noen få ord om prisen, men prisen skal ikke inngå i poengsummen - kommenter gjerne prisen, men hold den langt vekke fra det kjølige tallet som utad vil være restaurantens ansikt i lang tid. Undertegnede, en leser av DN, vil gjerne at listen skal gjenspeile kvalitet - kun kvalitet. Ved siden av karakteren skal prisen for et veldefinert måltid stå - beregnet ut fra et gitt antall retter og vinfølge, likt for alle restaurantene. Det er jeg som skal spise og det er jeg som må bestemme meg for om jeg er villig til å legge de ekstra kronene på bordet for en stor opplevelse. Når DN velger å trekke tre poeng for pris og dette ikke fremkommer i tabellen så er det grov feilinformasjon til potensielle restaurantkunder.

Dersom man ønsker å beholde 30 poeng som maksimal score, så er det letteste å lage en ny liste der alle får ****** på pris. Basert på DNs anmeldelser får vi da denne listen:

                                                          28 Ylajali 27.11.10

                                                          28 Onda mezzanine 01.10.11

                                                          27 Maaemo 09.04.11

                                                          27 Palace Grill 26.02.11

                                                          27 Statholdergaarden 30.04.11

                                                          27 Søtt + Salt 12.03.11

                                                          26 Alex Sushi 16.04.11

                                                          26 Bagatelle 05.02.11

                                                          26 Colonialen 12.02.11

                                                          26 De fem stuer 190.02.11

                                                          26 Engø Gård 27.08.11

                                                          26 Hanami 24.09.11

                                                          25 Mares 06.11.10

                                                          25 Renaa Matbaren 20.11.10

                                                          25 St Lars 29.01.11

Dette ser da meget bedre ut, og hadde man byttet ut de seks "dummy" stjernene med vinkart/vinservice så hadde det begynt å ligne på noe og man hadde fått en annen rangering. Etter et nylig besøk på Renaas topprestaurant så lurer jeg også på hva den får når Matbaren havner på solide 25?                                           

Miljø.

Vurdering av mat og vin burde analytisk ikke ligge langt unna hverandre - stor vin frembringer følelser - store måltider det samme - felles er det at DN ender opp med et tall som skal være representativt for opplevelsen. DNs utmerkede og ikke minst faglig sterke vinjournalister vurderer vin på en annen måte enn avisens vurderering av restauranter. 03. juni 2008 kommenterte Merete Bø og Tom Marthinsen en vin med følgende notat: 70564 Romanée-Conti 2005 - Domaine de la Romanée-Conti - Burgund- Frankrike - 18.900 kroner - 99 poeng - Wine Tailor AS- Hvis en kan beskrive en vin med å bruke ordet fløyel så ville det være denne. Kompleks duft med mange lag som avslører seg selv etter hvert som vinen får tilbringe tid i glasset. Hint av sort pepper, mandler, røde bær og rå poteter. Perfekt balanse på smak med delikat, bestemt og elegant fruktighet. Integrerte og fintunede tanniner med lekker syre. Hver slurk en tar får en til å svette i panna, både av ekstase, men og av sorg. Med tanke på prisen denne vinen ligger på rundt omkring i verden, er det nok høyst sannsynlig første og siste gang en får smakt disse edle dråpene. Kan nytes nå, men har potensiale å ligge i ytterligere 50 år. Ved perfekt modning og alder blir dette forhåpentligvis en 100-poenger. MB/TM Jeg leser dette og tar del i opplevelsen og kjenner Merete såpass bra at dette er stort, veldig stort - prisen står øverst og kritiseres ikke i anmeldelsen - kommenteres kun slik "Har du lyst har du lov, men du må også ha råd til det". Det er opp til meg å gjøre valget - nytt spisebord eller en flaske Romanée-Conti 2005. Mitt valg og ikke en vurdering gjort av ansikstløse personer - her restaurantkritikere - som jeg har null forhold til.

Dersom DNs Ondagjester hadde skrevet notatet for denne vinen, er jeg redd overskrift og ingress kunne ha blitt noe a la dette - forsiktig omskrevet fra DNs anmeldelse av Onda.

Klar for å bruke minst 18.900 kroner på flaske vin?

Hvis svaret er nei, kan du like gjerne la være å ringe Jakob Opedal i Wine Tailor.  Med sin knallharde prispolicy står DRC i fare for å bli et statussymbol for dem som har «fuck-you»-penger, mens den er uoppnåelig for de mange med stor vininteresse, men få tankskip i porteføljen.

Vi har alle et forskjellig forhold til penger - jeg sliter med å finne nye spisestoler fordi alle jeg liker koster fra 4000 kroner og oppover - det gjør vondt bare å tenke på en stol til 4000 - jeg spiste på Onda mezzanine og kunne kjøpt to stoler for samme prisen - det gjorde ikke vondt. Jeg kjenner jenter, med kassadamelønn, som svir av 20 flak på en veske - det fatter jeg ikke, få menn skjønner det, bortsett kanskje fra Carew, men jeg kritiserer ikke valget - det er ikke mine penger - jeg vet ikke hvordan de prioriterer sitt budsjett og hvilke forsakelser de må gjøre i hverdagen. 9 personer kunne spist menyen på Onda for prisen på en Romanée-Conti 2005 - likevel kritiserer DN ikke prisen på vinen - hvorfor ikke? Jo, fordi vinanmelderne evner å vurdere kvalitet og overlater til leseren å bestemme om han vil betale det det koster. Burde det ikke vært en felles redaksjonell linje her?

Terje Ness kan vel neppe anklages for på forhånd å ha presentert hva måltidet koster på en subtil måte - jeg fikk en oppringning og ble spurt av den svenske jenta om jeg var klar over at det kom til å koste 3000 kroner - i det minste har han vært ærlig - for meg er det greit - han er sunnfjording, jeg er nordfjording - vi er kanskje ikke like subtile som Oslos mest fintfølende, men den besøkende må da i alle tilfelle ha oppfattet poenget?

Kamskjell 

Jeg spiste på Onda mezzanine for litt over en uke siden og kan bare bekrefte at DNs vurdering av matens kvalitet er spot on. De to første rettene, kamskjell og sjøkreps, var en oppvisning i hva gode råvarer og "enkel" tilbredning kan gi av opplevelser. Kamskjellet var større enn biffene man får på enkelte andre spisesteder - tekstur som den beste indrefilet og en ubeskrivelig delikat sødme. Mitt livs beste kamskjell - og jeg har spist noen kilo. Sjøkrepsen, enda et hakk opp - se på bildet - så enkelt - kreps, saus, estragon og trøfler. Perfekt tilberedt, blodfersk, balanse mot sausen - det ble like stille rundt bordet som da en flaske Clos des Lambrays 1938 ble åpnet for noen uker siden. Det er dog ikke til å legge skjul på at Raveneau Chablis Clos 1988 bidro sterkt til opplevelsen. På vinkartet til 0,8 ganger markedsprisen - ikke noe å klage på det - sparte faktisk penger her. Min eneste modne Raveneau Clos noen gang - alle andre har vært langt unna toppen. Aromaer som å ligge på et svaberg omgitt av soltørkede østersskall, delikate honningaromaer, men ikke på den søte siden - ekstremt intens i munnen, men likevel balansert, kalkstein, sjø - uendelig lengde. Ness' retter er "enkle" og vinvennlige - mange andre store kokker får til smaklig kompleksitet på tallerkenen - det går ofte, men ikke alltid, på bekostning av kombinasjonen mat og vin. Her fikk jeg kanskje min største opplevelse ved spisebordet - det perfekte samspillet man søker etter, og kanskje bare opplever maksimalt en gang hvert andre år. Kan man måle dette mot en merpris, sammenlignet med andre topprestauranter, lik et par joggesko? Ikke har jeg bruk for joggesko heller, men jeg repeterer gjerne denne opplevelsen.

Sjøkreps

Piggvar med sevruga

Noe å trekke for? Ja - hadde Terje Ness spist med oss, så hadde han skjønt det. Mellom to orgasmer trenger de fleste en røyk - har jeg lest - i billige romaner. Kokken må skjønne hvor bra mat han lager. Neste rett var piggvar med sevruga kaviar - definisjonen av eleganse. Problemet er at hjernen ikke klarer å omstille seg. Man er i himmelen - kommer ikke høyere - da blir en rett som snakker med så lav stemme feilplassert. Grefsenkollen har her et bra konsept - en shot med havtornjuice fikk jeg der dagen etter Onda - syrefrisk, spennende, uvanlig råvare - hjernen slapper av og inntrykkene fra de tidligere opplevelsene kommer i bakgrunnen - da hadde vi vært klare for den perfekte piggvaren. Det føles nesten vondt å kritisere noen for å lage for imponerende bra mat, men på dette nivået er komposisjonen av måltidet like viktig som kvaliteten på hver enkelt rett. Ness bør her korrigere partituret.

Norsk hummer.

Jeg kunne ha stoppet etter de to første rettene - betalt full regning og gått - jeg hadde vært salig fornøyd. Kvalitet er ikke lineært avhengig av pris - for meg flater kurven ekstremt ut - de siste "poengene" er mye dyrere enn de første. Derfor er det også bortimot umulig å kjølig vurdere opplevelse mot pris - selv for en firkantet og sta sivilingeniør. Måltidet fortsatte dog med perfekt hummer, og for å sitere DN: "Norsk hummer er utrydningstruet og fredet store deler av året. Terje Ness serverer den hardt grillet med en brutalt nedkokt skalldyrkraft med chili, lime og ingefær. Asjetten var drysset med fine smuler av korall, ifølge kelneren, og små flekker med jordskokkpuré kontrasterte og hevet retten til et himmelsk nivå.– Noe av det aller beste jeg har spist, sa Pepper." Så enig, så enig - noe av det beste jeg har spist - det holder det. 

Pattegris før anretning.

Pattegrisen ble presentert ved bordet før anretning. Jeg spiste meg gjennom Spania i juli - Arzak, Akelare, Mugaritz, deretter til Barcelona etc. - full overdose med samme rett - Ondas var bedre - renere på smak, ikke så "grisete" fet - knasende skorpe - man blir ikke stappmett og kan gå videre i måltidet. Wagyu kjøttet var ørlite overstekt og jeg ville fjernet dillet på toppen. Kjører man konseptet med de beste råvarene så holder det med "Kobe" og den enkleste sausen dersom man skal få frem smaken som skiller dette kjøttet fra hverdagens Gildevarianter. Dette klarte Ness & Pal bedre med Gjerpe & Orrhøne - klar viltsmak, mørt, enkel saus - null grønnsaker - den ultimate kombinasjonen mot Sylvain Cathiard Vosne-Romanée 1er Cru Malconsorts 2005. Produsenten som for meg lager de mest elegante røde burgunderene - denne med mer power, rikere i stilen, spicy, delikate runde tanniner, sødmefull kirsebærfrukt - La Tache følelse. Bedre blir det ikke. Når det gjelder desserten - ta vare på konditoren sa jeg til Ness når han var bortom bordet - årets beste dessert - besøk selv og smak.

Pattegris servert

Wagyu

Gjerpe & Orrhøne

wow!

Vi fikk plass i lokalets eneste chambre séparée - fargerike malerier, men totalt sett holdt i duse farger. Stolene er perfekte og langt fra torturredskapene som finnes i enkelte utenlandske avantgardistiske restauranter. Man skal sitte godt i en stol - ikke være objektet i en bisarr kunstutstilling. Servicen er profesjonell, men uformell og varm. Stefano Pagani, med sine karakteriske hvite briller, hådterte vinene korrekt og sørget for optimal temperatur. Han ble assistert av en ung kvinnelig fransk sommelier - fra Macon fant vi ut senere. Hun evnet virkelig kunsten å kommunisere om vin med de som er mer enn normalt interesserte i temaet. For meg er ikke service bare å servere rettene korrekt - heller ikke om bordsmulefjerneren i sølv skal roteres med eller mot klokken eller informasjon om at kamskjellet er hentet opp fra 36 eller 36,5 meters dyp. De aller beste på service er de som oppfatter at en gjest gjerne vil diskutere dypere rundt temaet mat og vin og viser ekte glede i diskusjonen - ikke mange gjør det, men frøken fra Macon viste passion - hun begynte, som det dårlige iPhonebildet viser, med å skjenke Krug 1990 med ytterst grasiøs ynde, senere fikk vi oppleve en mer ivrig og ledig tone der hun forklarte skjønnheten ved hjemstedets viner - jeg ble sjarmert i senk. Man føler seg vel ved å bli sjarmert - det er også service. Terje Ness og Rune Pal var absolutt tilstede og kom innom titt og ofte med detaljer rundt rettene og informasjon om hva de ønsket å få til med restauranten. 

Frøken "Macon" - grace . . . 

Vinene

DN trekker ett poeng for miljø - det er over min fatteevne. For undertegnede, som livnærer seg i byggebransjen, er selve bygningen arkitektonisk meget vellykket. Jeg ser frem til at vær og vind med tiden gir alt treverket den grå fargen man kjenner igjen fra de gamle naustene ved kysten. Bygget ser jo "lite" ut når man står på den gamle bryggekanten - det er et kløktig regisert synsbedrag fra arkitektens side - inne er det luftig, elegant og romslig med "varmt" designet interiør. Man føler fred og ro i sjelen. De må vært godt vant, restaurantanmelderne i DN, når de finner noe å trekke her. Aina tok dette som en ekstra markering noen dager etter nok en ny 29-års dag. Hun har også senere vært på Hanami, og jeg tror nok at forskjellen også for henne opplevdes større enn fattige 1 - ett - poeng.


DN avslutter med følgende konklusjon - "Onda er uten tvil en av Oslos aller beste restauranter, men scorer likevel lavt på hva du får igjen for pengene." Dette er etter min mening en helt ok og 100 % subjektiv uttalelse som kunne gitt meg litt input dersom noe av anmelderens liv og leven var kjent, men jeg vet ingenting om deres forhold til penger. Jeg kan derfor ikke relatere utsagnet til min oppfattelse av pris mot kvalitet. Fra en anonym anmelder blir denne konklusjonen verdiløs i mine øyne. Like vanskelig å forstå som en kjenning av meg - bil til 1, 5 mill. og Grandiosa på julaften - det er ikke alltid like enkelt å forstå andres prioriteringer og det beste er nok bare å akseptere at vi er skapt ulikt og har gått forskjellige veier i livet, samt at nyansene verdsettes ulikt.

Dette er ikke et sted man går hver uke - det er jul bare en gang i året - jeg håper å være på Onda mezzanine mer enn det, men et besøk her er en opplevelse man må bygge opp forventningene til. Det krever avhold - jeg sliter nok litt der.

Morten virket fornøyd

chambre séparée

           ..............................................................

Onda sea

Det gikk noen få dager etter åpningen før vi tok et rolig lørdagsmåltid på Onda sea. Restaurantens webside sier følgende - "Restauranten er den perfekte settingen for en rask og deilig lunsj eller en middag ute med familie eller venner". Lunchmenyen er laget slik at de fleste blir rimelig mette etter en rett pluss dessert – jeg gikk for et par kjøttfulle faste Belon østers før Lobster Salad med green beans, foie gras, hummer og avokado - selv jeg kan spise grønt da - smakfull kombinasjon med en fin peppertone – risottoen med røkt hyse, spinat og posjert egg var meget saftig og ideen med røkt fisk som smaksforsterker er god, litt mer tygg enn vanlig norsk standard og pluss for det – vasket ned med en 2006 Raveneau Chablis Butteaux – den drikker forbausende bra nå – åpen frukt og ikke den mest mineralske vinen fra denne produsenten – ostekake med bananis var en verdig avslutning – klager heller ikke på 2006 Breuer BS Auslese – fantastisk utsikt – nydelig lokale og pluss for meget avslappende musikk i bakgrunnen. Det går an å sitte her noen timer med fantastisk utsikt til sjøen og Akershus festning. Prismessig er rettene billige og koster rundt 150 kroner - kvalitetsmessig er maten langt over det som serveres noen meter unna på turiststripa. Et perfekt sted for de uten «fuck-you»-penger.

Utsikt fra bordet på Onda Sea

Cristal 04,02,00,99,96,90,89,88,85,82,79,78,76,75,74

Ingen nålevende personer har gitt den berømte champagnen Louis Roederer Cristal så mye PR som rapperne - desverre har heller ingen andre enkeltpersoner eller grupper klart å ødelegge så mye for Cristals omdømme. Biggie Smalls (Notorious B.I.G.) ble skutt ned i 1997, men var en av de første til å gi champagne "cred" i tekstene. Først var det Moet & Chandon som fikk all "æren" - deretter kom Jay-Z´ første album "Reasonable Doubt ut i 1996 og Biggie bidro med siste verset på spor 3 - "Brooklyn's Finest" - Cristal forever, play the crib when it's mink weather. The M.A.F.I.A. keep canons in they Marc Buchanans. Usually cuatro cinco, the shell sink slow, tossin ya Mad slugs though your Nautica, I'm warnin ya - Hah, what the fuck? Resten av teksten er ikke akkurat Alf Prøysen eller Tarjei Vesaas og er stort sett satt sammen av ordene - motherfuckers, fuckin, cops, niggaz, shoot your daughter, fuck a tussle, bitch, shots og shit - jeg har ofte lurt på om raptekster er satt sammen av en app som plukker teks helt random fra en database bestående bare av "F Words". Jeg tror neppe at Roederer likte utviklingen og når Frederic Rouzaud, direktør for Roederer, fikk spørsmål om den stadige koblingen i media mellom Cristal og “bling lifestyle” kunne skade varemerket, svarte han: “That’s a good question, but what can we do? We can’t forbid people from buying it. I’m sure Dom Perignon or Krug would be delighted to have their business.” Sean John Combs, også kjent under navnene P. Diddy, Diddy, Puff Daddy, Dirty Money og Sean «Puffy» Combs, nå kjent som Diddy-Dirty Money fulgte opp Jay-z' umiddelbare boikott med utagerende tømming av Cristal. Jeg tror nok desverre at Cristal vil lide med senskader etter rappernes herjinger i mange år ennå. Nevner man Cristal i dag vil 99,9 % av folket tenke "bling" og ikke kvalitet - det er veldig synd siden denne smakingen viste at moden Cristal er noe av det beste som finnes av champagne.

Stavanger har sikkert mange vinklubber, men Frank Herfjord deltar nok i en av de mest aktive og interessante klubbene. Mange klubber starter med viner rundt 100 kroner og kommer aldri ut av denne "klassen" - ikke noe galt i det, men til eksempel det er få matinteresserte som ser det helt store i å diskutere varianter av toppingen på Grandiosa over 10 år - noen ganger, eller helst ofte, må man prøve å sprenge noen grenser. Frank har tidligere sprengt leiligheten ved å ha satt sammen en av verdens største samlinger av Japanske transformers - 2000 figurer på det meste - nå har han "heldigvis" kvittet seg med disse lite spisbare objektene og gått over til vin. Jeg fant følgende sitat fra Frank fra sep. 2008 - Vin som hobby oppleves forøvrig svært likt transformers som hobby. Man er på evig jakt etter "uoppnåelige" gjenstander; følger med på nyheter og blader; krangler på nett-forum; prøver å bidra til nerdesamfunnet (artikler, smaksnotat, smakinger); er lidenskapelig engasjert i kontroversielle spørsmål og lommeboka får fort strekkmerker. Selvsagt er det mange andre i denne klubben som er med å dra lasset, men denne kveldens tema var et resultat av Franks cristalklare mål om en solid vertikal som skulle huskes for kvalitet og ikke "bling".

Flere har postet notater etter smakingen og det er alltid interessant å registrere forskjeller og likheter i bedømmelsen av vinene. Under er notater fra Gard Kverneland (GK) og Frank Herfjord (FH) flettet inn.

Frank kom med følgende refleksjoner etter smakingen - Jeg synes vinene, og spesielt de eldre, hadde en god del fellestrekk. Hvite blomster, valnøtter og sitrondrops går igjen. Og for alle som var mer enn 20 år gamle var tofee inne i bildet. Toffee-karakteren var spesielt flott på 76, der det mer minnet om kokt smør som i en hvit burgundere. De hvite blomstene var flottest på 96, og nøttene var mest interessante på 78 der de var støttet av mørkere aroma som tobakk og soltørkede tomater. 79 var kanskje den mest komplette vinen, men 96 var definitivt den mest raffinerte. Alle vinene hadde også en temmelig kremete munnfølelse med svak og elegant mousse. Det var overraskende at også alle de yngste vinene hadde en veldig delikat mousse. På meg virket det som stilen kan ha endret seg noe på 90-tallet. Det var i alle fall markant forskjell mellom munnfølelsen på 90 og de yngre vinene. Spesielt 04 og 96 var nesten vektløse i forhold. Selvsagt har det noe sammenheng med alder, men på meg virket det som mer enn bare det. Kan det være fordi vinene hadde høyere dosage før? Når det gjelder spørsmålet om hva som er ideell modning ga denne smakingen overraskende resultater for meg. Min oppfatning var i utgangspunktet at Cristal alltid trenger lang tid for å vise hva den har å by på, men det var bare delvis sant. 2000 var godt i gang allerede, og også 1996 hadde mye å gi. Samtidig var det flere av de gamle (spes 76 og 75) som enda ikke helt hadde kommet til det stadiet jeg alltid håper en champagne skal nå aromamessig. Det stadiet var det egentlig bare 1978 som var kommet til. Flasken var mystisk med mørk farge og mye bunnfall, likevel var det mange som mente at dette faktisk måtte ha vært en usedvanlig god flaske siden vårt inntrykk var så mye bedre enn vi har sett av andres notater. Svært forvirrende! Den eneste løsningen er vel å kjøpe mange nok flasker til at man kan følge den over tid...

2004 - (GK) - veldig mye flint og røy, fin mineralitet, ferske gule epler. Ok lengde, fin syre, hvite blomster gjennom hele smakskurven. Nydelig kremete mousse. Adskillig bedre enn på DN smakingen. Fortsatt veldig lukket. En veldig positiv overraskelse. 94p 2015-202X (RR) 60% PN & 40 % C - jeg hadde 04 på en vinmesse bare tre dager tidligere og var da ikke spesielt imponert - denne flasken var dog mye mer åpen - fortsatt gir den imidlertid lite - sjelden lite mousse - utrolig elegant og balansert, tight frukt, medium syre og aromaer mot sjø - med luft blir den mer floral på duft og viser fin mineralitet - perfekt champagne til østers. Jeg har for lite erfaring til å bedømme potensialet i denne, men akkurat nå er den verdt (92+) i min bok.

2002 - (GK) - knust strandskjell og østers. Nydelige sjøaromaer som minner meg litt tom DP 02 på nesen. Litt fast-hvitost, bacon og ferske gule epler. Nydelig syre, og veldig grønne epler på ettersmak. Igjen (som 04) på den elegante siden. ER absolutt god å drikke nå, men er 2013-2025. 95-96p (FH) rather closed, wiith a delicate mousse and aromas of white flowers, acacia honey, green apples and creamy but light structure. Perhaps not quite as complex and refined as I had hoped, and the acidity could be both higher and better. But still a very nice drink and there is plent truly harmonious fruit here. (94 pts.) (RR) 60% PN & 40 % C, 10 g dosage - kremete, spicy og intens med lang mineralsk finish. Denne har utviklet seg mye siden jeg smakte den for ett år siden. Mange mener at Cristal gir lite både på duft og smak rett etter slippet - 2002-årgangen er et eksempel på at dette er riktig (94+)

Finnes det vin - finnes det en danske - 
Jesper - en meget kvalifisert smaker!

2000 - (GK) - veldig annerledes enn de tre øvrige. Her er det mer aroma av hengt kjøtt, modnet ost, bacon. God syre, men ikke på høyde med de andre. Ikke like raffinert som 2002, men ble en flott match til kamskjell med ponzosaus og kråkebolle. Nå-2020, 92p (RR) Nese som en fersk overeiket chablis med røkt bacon og nypolerte sko. Finskummet, litt daff og røde bær ved lufting. En super kombinasjon til ponzusausen som 1999 ikke tålte - verdifull forbrukerinformasjon dette - ikke min favoritt, men selvsagt mulig at det går seg til med noen år i kjelleren. (87)

1999 - (GK) - veldig lett på nesen, med dempede aromaer av ristet rugbrød og strandskjell, hvite blomster, bra kraft og smakseksplosjon i munnen, fin syre. 92-93p Nå-helt til 96 kommer på bordet. PS led nok litt av å komme i samme flight som 96. (FH) bread, white flowers, supririsingly high acidity and impressive grip. Showing some tertiary aromas already, will not last among the longest lived vintages. Would not have guessed 99 blind. (92 pts.) (RR) Elegant årgang - sjø - småspicy - balansert - understated - raffinert - mangler dog trykk - snev av mineralitet. (90)

1996- (GK) - dyp, trevirke, litt cocos, ferske østers, flint, en nese som spiller på lette elegante toner men også dype komplekse. Fantastisk integrert og kompleks på nesen. En helt sinnsykt munnfølelse, med utrolig punch, rå syre, fet men likevel så utrolig balansert mot syren, lengre en lang. 2015-2050/60, men for all del nydelig nå. 98-99p Sparer 100p til jeg har smakt mot Krug 96. (FH) - In a word, breathtaking. Extreme contrasts in every form: ripeness with refinement and minerality, creamy but light etc etc. White flowers apparently typical of Cristal were especially prominent in this bottle, but woords cannot describe the splendor of this wine. As many 96ers it is rather evolved and can be enjoyed now, but I have confidence that this can be enjoyed for many generations to come. Possibly the best champagne I have ever had. (100 pts.) (RR) 60% PN & 40 % C, 8 g dosage. Gard venter på Krug 96 til sammenligning - jeg hadde 2 magnum Krug 96 for en uke siden samt to magnum tidligere i år - Krug 96 er et helt annet dyr med sin rene og presise stil, lys frukt og ekstreme limesyre. Cristal 96 har mer power og gulere frukt samt et mørkere profil. Jeg har i ettertid fundert over hvor utviklet 96 virket sammenlignet med både tidligere og senere årganger. Champagnen var strålende, men den var da altfor utviklet etter alderen? Kunne det ha vært en tidlig utviklet flaske uten at det gikk ut over kvaliteten? Leser man på nettet finnes det faktisk notater som ligner på de over, men også det motsatte. Flaskevariasjon? Imponerende intens og rå i munnhulen - ekstremt angrep på smaksløkene - gulere frukt enn forventet - meget lang. Jeg er ikke så begeistret som Frank, men (96) er heller ikke dårlig!

Mange samler på champagnekorker - andre går for 

innholdet.

1990 - (GK) – ristet brød, fine mineraler, rik nese med snev av portvin, aprikos og østers med luft. Også litt toffee/knekk. Veldig rik i munnen, ganske fet, igjen nydelig kompleks i munnen mot mye rik frukt. Nå- 2030. 94-95p (FH) Plush fruit with pure toffee and candied fruits backed up by impressive acid and a long finish of citrus candy. The overall impression is only jarred by an initial soapy aroma that thankfully eventually transforms into a more waxy but still not entirely pleasant tone. (94 pts.) (RR) 62% PN & 38 % C, 8 g dosage. Ikke helt ren på duft med voks og snev av sherry - litt brun i kantene, men likevel stunning fra midten og ut. Et fellestrekk for mange av Cristalene - det legges inn et ekstra gir i midtpartiet. Jeg har hatt denne før og da fra en 100 % kjeller - den utgaven var steinhard og ekstremt syrefrisk - derfor er jeg for denne flasken på (91).

1989 - (GK) - gåen flaske som nok har vært dårlig lagret (FH) Just about drinkable, but this must have seen a bit too much fresh air for it's own good. NR (flawed) (RR) mer enn varmt lagret.

1988 - (GK) - korket (RR) 45% PN & 55 % C, 8 g dosage - korket, men mye under - synd.

Otto - har i motsetning til Frank lavere toleranse for TCA enn
Senterpartiets valgoppslutning - det skal heller ikke mye til før
ordet "buljong" forlater leppene - han hadde nok slitt en del på
mine smakinger med nebbiolo fra 50-tallet . . . dog havnet
ikke Cristalene fra 70-tallet i hans buljongklasse - ser litt
tvilende ut her - aner nok buljong.

1985 - (GK) - starter dempet på nesen, lett trevirke og østers, søt tobakk (mormors petterøes blå). Helt rene modne aroma. Flott i munnen med ordentlig trøkk, rike krydder i munnen, igjen nydelig syre. Ung, men falt ganske raskt sammen i glasset. Nå-2020. 95p (RR) Både jeg og Byklum inntok denne så raskt at vi gikk glipp av forfallet. Flasken kom fra en topp kjeller og hadde ikke vært ute av kartongen. Superelegant, fresh, balansert, svakt vegetal mot asparges, tobakk, spicy, lime, knust stein, presis og flott lengde ser jeg av de tørre notatene. Ikke mye gult preg over denne! (95)

Tore (venstre) og Thomas fra polet trivdes utmerket!

1982 - (GK) - her hadde jeg utrolig store forventninger. Selveste 82 Cristal. Skuffelsen var imidlertid stor når glasset ble hevet til nesen. Jeg synes nesen var tam, og trodde med en gang at vinen var gåen. Den ble bedre med luft, og var adskillig bedre i munnen, men basert på hva vi hadde tidligere av Cristal og hvor flott 70-tallet var. Velger jeg å tro at flasken var dårlig. (FH) Powerful hazel nuts, rich yellow lemony fruit and hints of coffee. Like 1990, initially marred by some soapy aromas that blew off with air. Lacking some finesse to be a real show stopper. (95 pts.) Her var bordet splittet og Gard postet følgende - Det er også spennende å merke seg at bordet her var delt, på din side inkl Rune og Christer synes dette var veldig bra, mens jeg og tre andre på min side fikk en helt annen opplevelse. Det jeg funderer over er 1. Vi ble påvirket av hva nabopersonen sa (jeg sa raskt at jeg syntes noe var off) eller 2. flasken viste seg dårligere mot bunnen (vi fikk sist). Det som taler i mot nr 2 er at vi var hele 4 stykker som ikke var så positive, og jeg tror ikke evnt bunnfall kom allerede når det var 4-5 glass igjen flasken. (RR) 60% PN & 40 % C, 12 g dosage. Ikke mye skuffelse på vår ende av bordet! Kanskje ikke den mest uttrykksfulle vinen på duft, men jeg oppfatter denne årgangen som Cristals motsvar til "The missing link" - a la svaret på hvordan vi utviklet oss fra aper til mennesker - da mener jeg ikke Frp - i Cristals tilfelle var 1982 overgangen fra friske 1985 til de fem modne klassikerne på 70-tallet. Mineralsk mot skifer, flott lengde og første tegnet på det jeg vil huske fra denne smakingen og felles med 79, 78, 76, 75 og 74 - intens smak av syrlige sitrondrops med en dash bringebær. Jeg ble nesten ikke kvitt ettersmaken på de siste 6 vinene og felles for alle var det at man fikk en smaksakselerasjon fra midtpartiet og ut. Trenger 4-5 år til for å "dropse" seg til. (96)

"Lemon candy" visste ikke hva hun

gikk glipp av - stiller nok neste gang.

1979 - (GK) - røyk, hvite trøffler, hviltkjøtt, syltet appelsin, men likevel friskheten til revet appelsinskall, så utrolig rene aromaer. Utrolig intens i munnen, POWER, sitter lenge og er superclean. Noen rundt bordet sa Porno. Ikke uenig. 97p (FH) It always feels sort of embarassing to write notes on truly spectacular wines. Suffice to say you should believe the hype, this is a wine that deserves it's legendary status and stands out from other vintages especially because of it's massive concentration. Drinking well of course, but I have a feeling it could be even better given further time in the cellar to bring out the darker aromas of spice etc that are only hinted upon behind the still dominating fruit at this point. (99 pts.) (RR) 13-14 g dosage. Enig i notatene over. Dette var årgangen som minte meg om Cristal 1964 for et par mnd. siden da følgende ble notert: Spesielt Cristal 64 angriper munnhulen på samme måte som spikermatten går løs på fakirens ryggskinn - uten at jeg har prøvd dette i praksis, siden min vekt ville krevd spiker av en størrelse som neppe finnes i butikken. Den gir et syrekick som får limebomben Krug 96 til å ligne soda pop. Denne intense følelsen av syre og gule epler mikset med kaffe, løvetann, appelsinskall og snev av møbelpolish sitter som tapetsert i munnhulen i flere minutter, og er sannsynligvis en smak få førstegangsdrikkere av gammel champagne vil like - en velourmyk moden rød burgunder med utsøkt fruktsødme vil begeistre alle - monsteret Cristal 64 spiller mer "con energia, intensita e espressione" enn "con garbo" - for å sitere en musikk- og vininteressert italiener. Det er sjelden jeg blir satt ut av en champagne - Krug 1982 klarte det, men det var mer på grunn av den fløyelsmyke teksturen i kombinasjon med bunnløs dyp frukt  - Cristal 64 stilner samtalen med sin ekstreme styrke - ikke ulikt 1961 Latour a Pomerol. Det er mer enn synd at en rapper med et utrolig talent for markedsføring har klart å få de fleste vininteresserte til å tenke "bling" og oppskrytt juice hver gang Cristal nevnes - de som satt rundt bordet denne kvelden har en helt annen oppfatning -  dette er ikke "the next shit", men beste kvalitet av "old shit" - smoke it! (99) Forskjellen er at 1979 viser mer frukt, den har samme syrestrukturen, mens 64 hadde mistet sitronsdropsen - (98+)

En av to jenter ved bordet - Guri - presis smaker 
med passion. Norge har innført  en lov om 
kjønnsbalanse i styrer - burde man ikke gjøre det 
samme for vinklubbene? Det hadde vært et stort 
fremskritt!

1978 - (GK) - her fikk jeg et av de siste glassine med en del bunnfall, og det var stor forskjell mellom mitt og sidemannens glass. Jeg skildrer heller den korte opplevelsen jeg fikk av naboen glass. Søt tobakk, sjokolade og esspresso. Kommet ganske langt. 94p (FH) Big surprise! Expectations weren't all that high for this bottle served alongside the mighty 1976. But this certainly held it's own with it's darker tones of walnuts, coffee, dried tomatoes and tobacco among the more usual lemon candy and white flowers. Hedonistic mouthfeel but still elegant. Impressive! Completely mature but not a hint of oxidation or other signs of heading down hill. Drink now or keep forever. (97 pts.) (RR) ingen hadde forventninger til denne - dyrepels, kaffe, frisk, balansert, sitrondrops og lang. Manglet energien til 79, men du verden - Byklum var helt fra seg her og det forventes høy score fra den kanten. (95)

1976 - (GK) - trøffler og flint, utrolig frisk og ung på nesen. Det denne mangler på 78s kompleksitet tar denne igjen på ren eleganse og utrolig friskhet. Lineær i munnen, med flott mousse og rene toner. Ingen power champagne, men så utrolig godt. Må være en fantastisk lagret flaske (som 79, 74 og 75 også var). Nå- 2025 (ja 2025!). 94p (RR) Rikere i stilen, mer frukt, litt karamell, mye honning, fabelaktig lengde, jepp, sitrondrops igjen. Ikke helt den "fleskete" stilen til Taittinger Comtes og Krug i 1976, men det holder - Cristal slår de på syre. (97)

Arild Haaland - reflektert og sindig 
smaker på min venstre side - har begynt 
å trene til lunchen på Noma 02.12. 
Blir nok mindre sindig da - Snakkes!

1975 - (GK) - skogbunn og sopp, igjen en flott flaske, veldig rene modne aromaer, ingen buljong eller malt her. Mineralsk i form av skifer, kompleks tofee og esspresso. Faktisk litt grønne epler i finish. Ikke dårlig for en Champagne fra 70-tallet. Igjen lang, nydelig syre og superkompleks. 95p (RR) Utmerker seg med fin mousse - hardere og tøffere stil på denne, mer mineralsk, ren, balansert, flott lengde. (94)

1974 - (GK) - bra flaske. Valnøtter og fiken, flott syre, men ikke like clean og kompleks som 75. munnen følger nesen. Nå- 2020. Helt sjokkert over 70-tallets ungdommelighet!!!!!! 92-93p (RR) Lys og fin på farge - antar at det har vært en god kjeller som har berget denne miserable champagneårgangen - nøtter og fløtekaramell, syrefrisk og lang og nevner for siste gang sitrondrops - noe mer eleganse, men akk så bra - finito . . . (94)

Gard Kverneland var mer fokusert enn bildet tilsier.

En av de mest vin- og matinteresserte jeg har møtt.

Hans Montrose-vertikal neste år vil nok gå inn i

historien sammen med en hel container med
tomflasker.

For insidere - slipset med anker var på en kort stund - Mr. B.

Etter smakingen trakk han seg tilbake til Hotel Skansen og

jeg var noe bekymret neste morgen da følgende sto å lese

i den lokale nettavisen: "To personer stjal i natt flere flasker 

dyr champagne fra Hall Toll. Ifølge politiet var flaskene 

også av den dyre sorten. Rapportene forteller videre at 

duoen hadde med seg flaskene videre til nabohotellet 

Skansen. Kvart over to i natt fikk imidlertid kalaset en 

brå vending da politiet kom og fratok dem alle flaskene 

med de boblende dråpene" - Vi venter fortsatt på rapport

fra Mr. B - ankermannen.

Til slutt - 15 champagner er nok som aperitivo - navnet 

på ølet er faktisk veldig treffende for kvelden -

Lucky me . . . .

En siste takk til alle i vinklubben - en av mine aller mest lærerike smakinger og det blant sanne entusiaster - jeg kommer igjen!

Weingut Keller 2010 - skarpere enn blizlys

Etter besøket på Strøm og Bibendums vinmesse gikk turen til Cru og Liz Mortensen som presenterte Klaus-Peter Kellers rieslinger i 2010-årgangen. Det ble en intens smaking, med et vell av informasjon og historier fra Liz - mest på utpust - om blant annet kampen for større allokasjoner ved hjelp av fersk piggvar og krabbe i bagasjen, mens innpust ble benyttet til en rask smak av hva som måtte være i glasset. Her manglet det ikke på karisma, energi og passion! Klaus-Peter tok over i 2001 og gikk vekk fra farens stil med fruktdrevne viner, høy avkastning, ståltanker og lite skallkontakt. Hans mål nå er å lage elegante og ekstremt mineralske viner som gjenspeiler terroiret. Store gamle trefat er tilbake og spontangjæring, lang skallkontakt, utbytte på 10-15 hl/ha og tapping så sent som i juli etter innhøstingen er stikkordene. Eiendommens vinmarker ligger i Westhofen med Morstein, Abtserde og Kirchspiel samt legendariske Hubacker i Dalsheim. Rieslaner plukkes i Monsheim "Silberberg". I tillegg lager han en utmerket pinot noir (Felix) fra de eldste vinstokkene i Dalsheimer "Bürgel" samt Flörsheimer "Frauenberg". Weingut Keller har fått ry som kanskje den beste GG-produsenten i Tyskland. Jancis Robinson er klar - "If I had only one wine to show how great dry german Riesling can be I would choose a Keller Riesling. Those wines are the German Montrachets. Kirchspiel - A German Chassagne-Montrachet * Morstein - More like a Montrachet than anything I can remember from Germany * Hubacker - Like Clos Ste Hune in a good vintage * G-Max - Even more Montrachet-like than the Morstein." Ikke akkurat dårlig kritikk dette.

Her går det unna!

OK - jeg innrømmer at jeg var her mest for denne vinen - nesten som å ha sin egen vinmark. Keller Riesling 2010 -RR- kommer fra en spesiell parsell i det sydøstvendte "amfiteateret" Kirchspiel med en moderat helning på 15 grader. Jordsmonnet er annerledes i denne lavere og varmere delen av vinmarken med et topplag bestående av 50 cm mergel (kalkholdig leire) - inneholder vanligvis 25–75 % kalsiumkarbonat og ble i gamle dager ofte brukt som jordforbedringsmiddel. Under dette laget finner man rødlig, jernrik kalkstein. Vinstokkene ble plantet så sent som i 2001 og første årgangen kom allerede i 2003 - selv om de unge stokkene slet en del i denne varme årgangen, sies vinen å være av ok kvalitet. Restsukkerinnholdet varierer med årgangene - 2006, 8,5 g/l - 2007, 11 g/l og 2010, 12 g/l. RR 2010 viste en elegant og intens floral nese med fin mineralitet. Frisk og syrlig i munnen - etter helgens to magnumer med Krug 1996 kunne jeg nesten dristet meg til å si Krugsyre - flott syrestrek med ren smak av sitron/lime samt en utrolig flott mineralitet mot en miks av skifer og knust stein. Samtidig føles vinen elegant og "lett", nesten luftig i munnen, samtidig som den har power og drive - et lite vinparadoks dette. Dagens metafor måtte være å sammenligne vinen med ballett på et granittgulv - når Marie Taglioni, den første som danset på tåspiss i 1832, sto høyt oppe på tærne sine og danset lett og luftig, trodde publikum på magi. Dette mener jeg da selvsagt innenfor "peer group GG", og ikke generelt som vin. Jeg vil også bemerke at jeg finner balansen mellom frukt, syre og mineralitet meget bra og vinen har absolutt ikke tatt skade av årgangens ekstreme syrenivå. En av få viner jeg kan drikke nå og om 20 år - like god hver gang, men annerledes. (95) Jeg fant det også interessant at den matchet Crus spicy thaisuppe på en utmerket måte - de blendet sammen og det skal man kanskje takke restsukkeret for, selv om det knapt er merkbart - de 240 flaskene til 305 kroner vil nok ikke være tilgjengelige så veldig lenge.

Jeg skulle gjerne har skrevet like mye om hver vin, men både Ronold og Bø var innom og kommer nok med mer kvalifiserte notater, samtidig som min tid ikke strekker til. Jeg vil likevel komme med følgende korte kommentarer:

* De vinansvarlige på restauranter som ikke tar inn i vinmenyen Cuvee Pius BA 2010 til 186 kroner (0,375) følger ikke med i timen.

* Keller Kirchspiel Riesling Spätlese 2010 er en utrolig mineralsk spätlese og et funn som matvin - 250 kroner er meget billig for slik kvalitet.

* Keller Hubacker GG viste ekstrem mineralitet og jeg var ikke plaget av høy syre. Hakket hvassere enn RR.

Generelt så det ut til at alle GG-vinene ikke hadde tatt skade av det høye syrenivået og viste flott balanse.

Wichstrøm på besøk - emosjonelle viner

Lars Wichstrøm måtte ta Oslobesøk på kort varsel og tok imot min stående invitasjon om en middag like ved Ring 0. For de som ikke kjenner Lars er han en av "bartebyens" mest ivrige vinnerder og viser stor generøsitet og gjestfrihet på smakingene han arrangerer - og generøsitet må vi jo gjengjelde. På spørsmålet om jeg skulle tromme sammen den vanlige kretsen, svarte han at nye bekjentskaper neppe var til skade. Heini "Bernaise" Petersen stilte opp og gjentok glansnummeret med entrecote, ovnsbakte poteter og den gule, syrefriske og silkemyke sausen - jeg bli aldri lei av denne klassiske retten. Han fikk imidlertid sterk konkurranse fra unge frøken Bø, med god hjelp fra Sune - ta forresten med kameraet neste gang, du ser jeg sliter - Sune er forøvrig en av Norges beste fotografer - de tryllet frem pannestekte kveitekoteletter med kantareller (trakt og vanlig) - normalt er Merete den råeste på blindsmaking, men denne kvelden var nok maten bedre. Jeg har ikke spist bedre kveite noen gang. Punktum. Entusiastiske Alf van der Hagen viste stor glød og postet noen dager etterpå dette - Jeg er en enkel sjel, og må innrømme at både Giacosas gyldne 1964 og Clos des Lambrays får 100 poeng i min bok. Beste viner jeg har smakt, basta. Er ennå ikke helt kommet til hektene, og deler Lars sitt utbrudd: Ærefrykt og takknemlighet. Og stor glede. Tenker tilbake på møtet med Bruno Giacosa i 2004, til avskjed gav han en Rocche Falletto magnum 99 i gave. Når blir egentlig en slik vin moden, når 1964 fortsatt har så mange, mange år foran seg? - Tenk om Alf kunne tatt et to dagers vikariat i VG og gitt de et grunnkurs i kombinasjonen mat & vin - jeg er dog usikker på om dagens anmeldere i Norges mest leste avis er i stand til å ta imot noe lærdom fra en såpass enkel sjel. Espen Glende hadde tatt turen ut fra skogen med to Coche og en Ramonet - ikke beste kvelden for de hvite, men kjelleren er ikke tom - det vet jeg - og Moestue. Lars tok notater - det gjorde ikke undertegnede - bare i hodet, men jeg smakte en god del av restene senere i uken og mange holdt seg faktisk meget bra.

Lars: Charles Heidsieck Cuvée Charlie 1985 Overraskende frisk med flott smooth følelse uten å være glatt eller banal. Toppen av smakskurven er den absolutt beste. Flott sitrus, litt nøtter, kraftfull, intens og lang. Flott lengde og mousse. Nesten enda bedre enn forventet. Hvilken start! 95p RR: Dette var min andre flaske og den ble kjøpt på grunnlag av MBs glødende smaksnotat i DN - fletter inn dette også - Sammensatt og kompleks duft med hint av kaffe, kjeks, lær, macademianøtter og trøffel. Heilt fantastisk champagne som gjør at svetten pipler frem og spytterefleksen ikke fungerer som den skal. Enorm konsentrasjon på smak med en helt vanvittig lengde. Bedre blir det nesten ikke (97) MB - Mitt notat fra ett år tilbake er like positivt -1985 Charlie er mektig og intens på duft dominert av tørre kjeks, en miks av hvite og gule blomster samt hint av røk. Delikat mousse, sublim syrestruktur der syren nesten virker bitende. Meget konsentrert frukt og ekstrem lengde. Dette er ingen delikat dansende champagne, men power balansert av imponerende syre. Jeg tror alle hadde denne som dagens boblevin. Drikk nå, men det haster ikke. (98) Jeg var like fornøyd denne gangen. Den har nok satt seg litt, mistet ørlite av intensiteten, men ligger likevel langt foran Charlie 79 & 82, smakt fra magnum for noen mnd. siden. Jeg havnet på (96) Lars: Taittinger Comtes de Champagne 1969 For å parafrasere Sønsteby: Gammel dame i godt hold med glimt i øyet, noen skarpe replikker på lur. Har litt gule modne epler, svakt oksydert på nese. Smaken er bedre; vital, lang, intens, ørlite mousse igjen. Ikke helt min cup of tea. 91p RR: Mer min cup of tea dette - for de nekrovinofile - kom seg enormt med luft og vokste i glasset - ble renere og klarere og viste bedre syredrevet intensitet i munnen. Comtes er i utgangspunktet en rik champagne - 1976 for ett år tilbake er eksempelet på det og årgangen gjorde den ikke mindre rik - synd at 69 ikke fikk mer luft og enda mer tid i glasset. Jeg aner noe stort bare den ikke blir "drept" for tidlig. (94+) Veuve Clicquot Lars: Ponsardin Brut 1964 Blind night-cap 1.Veldig, veldig frisk ikke så mye oksydering her, hasselnøtter, intens og lang, ørlite sødme igjen. Null mousse. Nydelig. 94 RR: Jeg har vært innom 6-7 flasker av denne fra forskjellige kjellere - når den synger, da finnes det ikke mye bedre champagne. Jeg liker kombinasjonen av friskhet og toffeekarameller rullet i nøtter - uten syre blir det katastrofe - men absolutt dekadent med syre - lengden var formidabel. Ut over i uken fikk den mer sopp på duft, men misten aldri friskheten. Noe av fedmen forsvant og jeg tipper faktisk at mange ville ha likt den bedre på dag to. (95)


Lars: Domaine Coche-Dury Meursault 1992 Utviklet farge, noe nøtter, ikke premox, lite typiske Meursault-fedme, egentlig temmelig sliten. Allikevel: det er en 19 år gammel kommunevin fra en langt fra topp årgang. Domaine Coche-Dury Puligny-Montrachet "Les Enseignères" 2008 Fast, stram/strukturert så det holder, nydelig sitrus, fyrstikk. Rimelig spesielt at dette skulle være en kommune-vin. 93p Ramonet Bienvenues-Bâtard-Montrachet 1990 Hadde, naturlig nok, sett frem til denne. Hadde dessverre sett sine bedre dager. Enda lengre kommet enn Coche-Dury Meursault 1992. Mye epler, bra lengde. Ikke premox her heller, bare veldig aldersstegen. Selv om mye tyder på at denne ikke lagrer så godt som man skulle ha håpet, så må antageligvis dårlig/varm oppbevaring ta skylden. RR: Mange var kritiske til Coche 92 – jeg forventet dog ikke utpreget fedme i en 20 år gammel Meursault – 48 timer i åpen karaffel har ikke gjort vondt – lukket på nese, men strålende syre og den bærer ikke preg av oksidasjon nå – mangler noe frukt og er en tanke for ”brun”. Pulignyen fra 08 husker jeg som du beskriver den – uhyre elegant, klokkeren og holdt koken selv 48 timer etterpå – tror ikke dette blir en vin for det lange løp, men vil være flott i de neste 10 årene. Ramonet 90 var nok en ”varm” flaske og lignet mye på en annen fra samme kasse.

Kveite blir ikke bedre enn dette - kudos til Merete & Sune.

Lars: Christoffel Urziger Wurtzgarten Riesling Auslese** 1983 God vin, strukturert og fin. Kanskje litt for søt til en spicy Tai-suppe. Litt for lineær for min smak, men har ennå utviklingspotensiale. 90p RR: Tre liter take away thaisuppe fra Cru var strålende - kan du ikke være der, ta da med Cru hjem - den fikk et ekstra kamskjell, selv om det ikke var nødvendig. Jeg tror vinen hadde matchet bedre med en dag i kjøleskapet. Den trenger luft for å vise friskhet og kompleksitet. Rett fra flaske blir den som du beskriver - litt for lineær. Jeg er litt rausere med poengene enn Lars (93) Lars: Eberbach Traminer Rauenthaler Masboorn 1953 Blind. For meg hadde denne alle kjennetegn på en god, men ikke fantastisk, Riesling Rheingau i grenselandet mellom auslese og spätlese. Tippet 1971. Altså på vidotta, men til mitt forsvar, så har jeg aldri drukket en Traminer før (hadde det hjulpet? – Nei). Men årstallet da! 90p RR: Morsom vin fra Heini - han gliste lenge i forvissning om at denne tok de aldri - MB gikk som alle oss andre til riesling, deretter til alle druesortene i Tyskland før traminer sto alene igjen. Jeg tror selv Nordlien hadde slitt dersom han hadde vært til stede. Det sto igjen nok til tre små glass over like mange dager. Den er betydelig mørkere i smaksprofilet enn Eberbachs rieslinger fra 1953. En noe uren skifrig mineralitet med svak petro på duft - kunne hatt mer syre. Jeg er (88) på den.

Lars: Niepoort Projectos Riesling Dócil 2007 kom blindt da vi var godt nede i en spicy thaisuppe - Blind. Springvann med en dæsj lime på farge; frisk, ørlite sødme, rieslingkarakter (de fleste var i Mosel), ok lengde, krisp. Tippet kabinett Rheingau 2010. I etterkant var mangelen på mineralitet tydelig. Veldig artig ringer. Imponerende å få til en så frisk vin langt oppe i Duoro, men føyer seg inn i rekken av elegante Niepoort-viner. 868 flasker produsert. 84p RR: Jeg fikk vinen servert midt i inntaket av den spicy suppen og gikk mot Mosel - smakte den over en uke etterpå og var fortsatt i Mosel, men uten sterk suppe vises tydelig mangelen på mineralitet og syre. Varemerket til MBs blinde viner har vært druetyper som man ikke kan tro det går an å få til på andre steder enn i moderterroiret - jeg burde ha skjønt det, men neste gang blir det vel en annen taktikk;) Niepoort er dyktig. (86)

Lars: Gaja Barbaresco 1978 Blind. Ikke mitt territorium dette, og sørgelig akterutseilt i å tippe hva dette var. Trodde det var eldre Piedmonte og nærmet meg 60-tall. Klassisk på mange måter, mere høstløv enn roser. Angivelig en ikke-optimal flaske i følge Rune. Siste årgang uten barrique. 89p Lars: Gaja Barbaresco 1979 Blind. Mye mere vitalitet her, mørkere, mere krydder, mer av alt, virket langt yngre enn foregående. 93p RR: Dette hadde jeg planlagt i flere år - bare ventet på rette anledningen - siste årgang uten barrique mot tønnene fra helvete - maskuline 78 mot feminine 79 - to diametralt forskjellige årganger. Jeg hadde smakt 78 noen uker før hos Heini - "skitgo" var scoren. 79 har tidligere aldri vist jeg positivt frem og jeg vet ikke hvilken sjel destinert for himmelen som denne kvelden hadde gjemt seg i flasken - kanskje Marilyn Monroe kunne vært en kanditat? 79 viste seg på den beste måten - 78 skuffet og flasken var nok ikke optimal - det har tatt meg en uke å komme over å måtte innrømme at det faktisk kan komme noe godt ut av en liten eiketønne. Enig med Lars i hans score - desverre:)

Lars: Cheval Blanc 1982 Krydder og syre, noen mørke bær på duft, en anelse tobakk i kombinasjon med mint; overraskende tannisk og strukturert i munnen, noe paprika, flott lengde og bra fylde, kompleks. Et (relativt sett) flatt midtparti trekker noe ned. Langt fra det jeg hadde forventet. Ikke i nærheten av en 82-klisje med søtlig frukt. 94p Lars: Cheval Blanc 1990 Masser av kraft, mørke bær, krydder, noe søt tobakk (men langt fra overdreven), nesten over mot kanel. Kompleks. Meget konsentrert og lang. Fremdeles ung og kan bli enda mer kompleks med noe mer alder. 96+p RR: Man parer ikke "skitvin" til Heinis bernaise - det har jeg lært. Begge flaskene ble kjøpt etter mitt eneste opphold i polkø og med en svett kølapp nummer 6 - takk går også til Per Mæleng for sympatisk prising og flasker jeg ellers aldri ville ha kjøpt. Noen snakker ofte om vinene fra Cheval Blanc som "sex in a bottle" og Parker har brukt uttrykkene "sexy, seductive style" og til og med "sexy tannins". Nå har jeg aldri opplevd "sex in a bottle" - det kan selvsagt ha med flaskestørrelsen å gjøre - andre har kanskje hatt "sex with a bottle" - nok om det. 1982 er en omstridt årgang for CB - Christopher Moestue nevnte på tirsdag at vinen var utrolig i ungdommens år for så å bli mer variabel med årene - Heini hadde hatt en "skitgo" 82 et par år før - Parker ga den 100 helt frem til nedstigningen begynte i 2000 med fremdeles respektable 99 før man så moderate 92 i juni 2009. Det virker som Parkers "thick, port-like viscosity to its texture" ble redusert til "this medium to full-bodied wine" og konklusjonen "the previous exuberance and intensity have faded slightly". For meg hadde den syren til 1966 og vinen minnet lite om noen av de mange svakt søtladne utgavene fra 82. 1990 viste derimot potensiale - konsentrert, mørk, eksotisk, balansert, begynnende kompleksitet - her ligger det mye. Igjen morsomt å studere hva Parker har skrevet om denne vinen. Han begynte med "svake" 92-93 i 1992 og "exotic example of Cheval Blanc is captivating because of its opulence and rich, velvety finish". Deretter gikk det motsatt vei av 82 - innom perfekt score i 2003 - til slutt 98+ i 2009 med "The gorgeously expressive aromatics are followed by a full-bodied wine revealing abundant glycerin as well as elevated alcohol, but it is not hot, and nothing is out of place. Expansive, rich, and revealing the nuances and complexity that come from bottle age, it is at its peak of maturity where it should remain for another 10-15 years". Bedømt ut fra disse to flaskene var vel alle enige i Parkers vurdering. Jeg er (93) på 1982 og (97) på 1990 - den siste når vel toppen en gang rundt 2030, men ingen får skamfølelse av å åpne den nå.

Lars: Clos des Lambrays 1938 Blind. Flott rubinrød med mursteinskant, relativt lys; enorm friskhet og eksotisk krydder på duft sammen med et whiff av sødme og nesten noe bærpreg. På grensen til mystisk; Følger opp i munnen, veldig lengde, krydder friskhet og konsentrasjon, noe bærpreget sødme. Elegant og kompleks. Tippet pinot 1978. En aldeles fabelaktig vin. Suveren flaske. 99p Lars: Aloxe-Corton 1er Cru Fourniéres, Michel Couvreur 1964 Blind. Ut fra fargen: Schilcher? Også faktisk noe ripspreget i munnen, frisk, bærpreget, anelse mineralitet. Bra lengde. Ikke i nærheten av å tippe riktig. RR: Etter to tidligere flasker av 1938 åpenbarte den ultimate pinotmagien seg i den tredje - frøken fikk de våte og slørete dådyrøynene - Alf tok helt av og forlot de intellektuelles verden og da savnet nok Sune kameraet - Lars og Espen ble helt stille, men Lars' notat viser jo at opplevelsen måtte ha vært god - Heini kom med uttrykk klart sterkere enn "skitgo". For noen måneder siden noterte Professor Øien dette etter flaske nummer en "Nei, det skal ikke være 1983 ☺ . Flott, klar, moden rustrød farge, gedigen pinotnese. Innledningsvis noe metallisk i ettersmaken, det blåser fort over. Lang, intens og fokusert – forbløffende ungdommelig! God ”grip” i strukturen, tydelige tanniner. Blir bare bedre med luft og lett økende temperatur. En nesten ”brandy”-aktig sødme, litt røyk, animalske toner kommer etter hvert – endrer seg masse i glasset. Nydelig og fascinerende vin! (93) ". Øien skulle ha vært med på flaske tre! Alle som har hatt den perfekte, modne røde burgunderen vet hvor forførende opplevelsen kan være. Jeg kunne aldri forestille meg å felle en tåre over den ulimate Baroloen, men i rett setting og denne vinen tror jeg det finnes en teoretisk mulighet for at det kunne ha presset seg frem en ørliten dråpe - kanskje ikke så maskulint å innrømme det, men slik er det. Man kan ikke beskrive denne vinen med andre ord enn metaforer - en slik vin fortjener ikke kjølige beskrivelser av syre, tanniner og frukt - dette er en annen verden. Det nærmeste jeg kommer måtte være å mane frem tanker der jeg befinner meg i et krydderduftende arabisk harem, omslynget av den fineste silke og det som verre er. Stor vin fremkaller sterke følelser - dette var stor vin - noe å huske! Godt at Lars er professor i psykologi - flere kan trenge behandling for ettervirkingene av denne vinen - ferske burgundere blir aldri det samme igjen. Perfekt score. Takk.

Lars: Gaja Barbaresco 1964 Blind. Gammel Piedmonte på farge. Tørkede nyper, utpreget syre og friskhet, ren. 94p Lars: Giuseppe Mascarello Barolo Riserva 1964 I etterkant er det jo helt forferdelig, men her glipper hukommelse og oppmerksomhet. Lars: Bruno Giacosa Barolo "Goldlabel" 1964 Blind. Lys gul-rød. Veldig, veldig intens, et hint av sødme, frisk, lineær, faktisk nesten strukturert. Første del av smakskurven gir noe sødme og eksotiske krydder som viker plass til en veldig lang og syrlig avslutning, hvor det faktisk er noen tanniner igjen. Ærefrykt og takknemlighet. Gjenværende flasker i verden telles på en eller to hender? 97p Lars: Francesco Rinaldi Barolo 1956 Blind. Gjettet faktisk årgangen, men det var litt juks, siden dette var en langt svakere vin enn de foregående og siden det åpenbart var en Piedmonteser, og mistanken var berettiget: Bursdagsvin, takk Rune! Og den beste 56 jeg kan vente og få. RR: Det er nesten umulig for meg å formulere et notat for disse vinene etter å ha gjenopplevd Clos des Lambrays 1938. Jeg kommenterte kort følgende etter Wichstrøms innlegg på et annet forum: Gaja 1964 var den samme gode strukturerte utgaven, men ørlite mindre frisk enn vanlig. Synd du ikke helt fikk med deg Giuseppe Mascarello Barolo Riserva 1964 – jeg har vært innom en del vanlige 64, men denne viste mye bedre frukt og balansen mot tanninene var perfekt. Laget på en tid der de ikke fant det viktig å vise mørk farge på vinen – minnet jo mye om tynn ripssaft – stor vin. Dette var andre flasken av Giacosa ”Goldlabel” 1964 – for en nebbiolonist vil jeg kalle det perfeksjonisme – ekstrem friskhet paret med modent preg – en emosjonell vin for de som har et forhold til Barolo – jeg går glatt til 99 om poeng må på papiret. Du har nok holdt deg bedre enn F. Rinaldi 1956 – den var noe sliten. Dette var veldig kjølige notater og yter overhode ikke Giacosa 64 rettferdighet. Man blir ikke forført på samme måten av en stor barolo som en rød burgunder - spesielt ikke samme kvelden. Jeg tror jeg kan si at av alle flasker fra 60-tallets Piemonteviner så er dette epokens største vin. Brunos Barbaresco Speciale 1964 er ikke langt unna, men Baroloen med frukt fra Faletto setter jeg et lite hakk høyere. Hvordan vinen har klart å kombinere det modne preget med frukt og friskhet er over min fatteevne. På mange måter går tankene mot enoteque utgaver av champagner fra sekstiårene. De forener også friskhet med det modne på nesten samme måten - i bunn og grunn et paradoks, men innholdet i flasken beviser jo at det er mulig. Giacosas Riservaer har fått et noe varmere preg med årene - noe skyldes nok endringer i klimaet og noe må tillegges vinmakingen. Den eneste utgaven fra mesteren i nyere tid som vil komme i nærheten av 64 tror jeg vil være 1996 Faletto Riserva - 32 år er det mellom vinene - regnestykket og min alder gjør meg nesten litt trist.

Lars: Quintarelli Amarone Riserva 1978 Blind night-cap 2. Tobakk og veldig mørk sjokolade samt en fantastisk syrlighet på duft; tørr, frisk og syrlig (!), noe tørket frukt, dadler er det nærmeste (men som jeg aldri klarte å plassere helt, og vaklet frem og tilbake om den var behagelig eller ikke – kanskje mer ‘interessant’), hestemøkk (høres ut som et elevert notat om Musar, men langt fra det smaksmessig). Voldsom konsentrasjon. Imponerende og overraskende. Tippet Dal Forno 88 (men har jo ikke smakt det). Veldig langt fra ung og søtlig Amarone. 96p RR: "Jeg liger ike amarone" sa Heini - det var før denne - nå liker Heini moden Quintarelli. Lars tar den på kornet og jeg er enig i beskrivelsen og score. Den er ikke like god som hans 1971 Riserva, men du verden. Etter etter par dager i kjøleskapet viser den mer syre og tobakk. Dette er ikke mye forførende - her er det power, muskler og driv, men likevel pent pakket inn. Sødmen er sensorisk lagret bort etter 30 år i kjelleren og vinen tåler fint 10-20 år til.

Lars: Beppe Marino Passito di Marsala 1941 Night-cap 2, i gangen i påvente av taxi, av melkeglass. ‘Dekantert’ i 4 uker. Utrolig viskositet, fylde og intensitet, tobakk, mørk sjokolade og mengder av kakaopulver, sødme, plenty med syre, nesten animalsk og gud vet hva. Vil Murana Creato 1976 bli slik om noen ti-år? 97p RR: Da har jeg ikke mer å gi og takker Lars for høyeste score noensinne tildelt en vin servert i melkeglass i gangen:)

Vil vi se et felles nummer av D2 neste gang?

Lars W. til høyre - på tide å gå inn for landing.