Wichstrøm på besøk - emosjonelle viner

Lars Wichstrøm måtte ta Oslobesøk på kort varsel og tok imot min stående invitasjon om en middag like ved Ring 0. For de som ikke kjenner Lars er han en av "bartebyens" mest ivrige vinnerder og viser stor generøsitet og gjestfrihet på smakingene han arrangerer - og generøsitet må vi jo gjengjelde. På spørsmålet om jeg skulle tromme sammen den vanlige kretsen, svarte han at nye bekjentskaper neppe var til skade. Heini "Bernaise" Petersen stilte opp og gjentok glansnummeret med entrecote, ovnsbakte poteter og den gule, syrefriske og silkemyke sausen - jeg bli aldri lei av denne klassiske retten. Han fikk imidlertid sterk konkurranse fra unge frøken Bø, med god hjelp fra Sune - ta forresten med kameraet neste gang, du ser jeg sliter - Sune er forøvrig en av Norges beste fotografer - de tryllet frem pannestekte kveitekoteletter med kantareller (trakt og vanlig) - normalt er Merete den råeste på blindsmaking, men denne kvelden var nok maten bedre. Jeg har ikke spist bedre kveite noen gang. Punktum. Entusiastiske Alf van der Hagen viste stor glød og postet noen dager etterpå dette - Jeg er en enkel sjel, og må innrømme at både Giacosas gyldne 1964 og Clos des Lambrays får 100 poeng i min bok. Beste viner jeg har smakt, basta. Er ennå ikke helt kommet til hektene, og deler Lars sitt utbrudd: Ærefrykt og takknemlighet. Og stor glede. Tenker tilbake på møtet med Bruno Giacosa i 2004, til avskjed gav han en Rocche Falletto magnum 99 i gave. Når blir egentlig en slik vin moden, når 1964 fortsatt har så mange, mange år foran seg? - Tenk om Alf kunne tatt et to dagers vikariat i VG og gitt de et grunnkurs i kombinasjonen mat & vin - jeg er dog usikker på om dagens anmeldere i Norges mest leste avis er i stand til å ta imot noe lærdom fra en såpass enkel sjel. Espen Glende hadde tatt turen ut fra skogen med to Coche og en Ramonet - ikke beste kvelden for de hvite, men kjelleren er ikke tom - det vet jeg - og Moestue. Lars tok notater - det gjorde ikke undertegnede - bare i hodet, men jeg smakte en god del av restene senere i uken og mange holdt seg faktisk meget bra.

Lars: Charles Heidsieck Cuvée Charlie 1985 Overraskende frisk med flott smooth følelse uten å være glatt eller banal. Toppen av smakskurven er den absolutt beste. Flott sitrus, litt nøtter, kraftfull, intens og lang. Flott lengde og mousse. Nesten enda bedre enn forventet. Hvilken start! 95p RR: Dette var min andre flaske og den ble kjøpt på grunnlag av MBs glødende smaksnotat i DN - fletter inn dette også - Sammensatt og kompleks duft med hint av kaffe, kjeks, lær, macademianøtter og trøffel. Heilt fantastisk champagne som gjør at svetten pipler frem og spytterefleksen ikke fungerer som den skal. Enorm konsentrasjon på smak med en helt vanvittig lengde. Bedre blir det nesten ikke (97) MB - Mitt notat fra ett år tilbake er like positivt -1985 Charlie er mektig og intens på duft dominert av tørre kjeks, en miks av hvite og gule blomster samt hint av røk. Delikat mousse, sublim syrestruktur der syren nesten virker bitende. Meget konsentrert frukt og ekstrem lengde. Dette er ingen delikat dansende champagne, men power balansert av imponerende syre. Jeg tror alle hadde denne som dagens boblevin. Drikk nå, men det haster ikke. (98) Jeg var like fornøyd denne gangen. Den har nok satt seg litt, mistet ørlite av intensiteten, men ligger likevel langt foran Charlie 79 & 82, smakt fra magnum for noen mnd. siden. Jeg havnet på (96) Lars: Taittinger Comtes de Champagne 1969 For å parafrasere Sønsteby: Gammel dame i godt hold med glimt i øyet, noen skarpe replikker på lur. Har litt gule modne epler, svakt oksydert på nese. Smaken er bedre; vital, lang, intens, ørlite mousse igjen. Ikke helt min cup of tea. 91p RR: Mer min cup of tea dette - for de nekrovinofile - kom seg enormt med luft og vokste i glasset - ble renere og klarere og viste bedre syredrevet intensitet i munnen. Comtes er i utgangspunktet en rik champagne - 1976 for ett år tilbake er eksempelet på det og årgangen gjorde den ikke mindre rik - synd at 69 ikke fikk mer luft og enda mer tid i glasset. Jeg aner noe stort bare den ikke blir "drept" for tidlig. (94+) Veuve Clicquot Lars: Ponsardin Brut 1964 Blind night-cap 1.Veldig, veldig frisk ikke så mye oksydering her, hasselnøtter, intens og lang, ørlite sødme igjen. Null mousse. Nydelig. 94 RR: Jeg har vært innom 6-7 flasker av denne fra forskjellige kjellere - når den synger, da finnes det ikke mye bedre champagne. Jeg liker kombinasjonen av friskhet og toffeekarameller rullet i nøtter - uten syre blir det katastrofe - men absolutt dekadent med syre - lengden var formidabel. Ut over i uken fikk den mer sopp på duft, men misten aldri friskheten. Noe av fedmen forsvant og jeg tipper faktisk at mange ville ha likt den bedre på dag to. (95)


Lars: Domaine Coche-Dury Meursault 1992 Utviklet farge, noe nøtter, ikke premox, lite typiske Meursault-fedme, egentlig temmelig sliten. Allikevel: det er en 19 år gammel kommunevin fra en langt fra topp årgang. Domaine Coche-Dury Puligny-Montrachet "Les Enseignères" 2008 Fast, stram/strukturert så det holder, nydelig sitrus, fyrstikk. Rimelig spesielt at dette skulle være en kommune-vin. 93p Ramonet Bienvenues-Bâtard-Montrachet 1990 Hadde, naturlig nok, sett frem til denne. Hadde dessverre sett sine bedre dager. Enda lengre kommet enn Coche-Dury Meursault 1992. Mye epler, bra lengde. Ikke premox her heller, bare veldig aldersstegen. Selv om mye tyder på at denne ikke lagrer så godt som man skulle ha håpet, så må antageligvis dårlig/varm oppbevaring ta skylden. RR: Mange var kritiske til Coche 92 – jeg forventet dog ikke utpreget fedme i en 20 år gammel Meursault – 48 timer i åpen karaffel har ikke gjort vondt – lukket på nese, men strålende syre og den bærer ikke preg av oksidasjon nå – mangler noe frukt og er en tanke for ”brun”. Pulignyen fra 08 husker jeg som du beskriver den – uhyre elegant, klokkeren og holdt koken selv 48 timer etterpå – tror ikke dette blir en vin for det lange løp, men vil være flott i de neste 10 årene. Ramonet 90 var nok en ”varm” flaske og lignet mye på en annen fra samme kasse.

Kveite blir ikke bedre enn dette - kudos til Merete & Sune.

Lars: Christoffel Urziger Wurtzgarten Riesling Auslese** 1983 God vin, strukturert og fin. Kanskje litt for søt til en spicy Tai-suppe. Litt for lineær for min smak, men har ennå utviklingspotensiale. 90p RR: Tre liter take away thaisuppe fra Cru var strålende - kan du ikke være der, ta da med Cru hjem - den fikk et ekstra kamskjell, selv om det ikke var nødvendig. Jeg tror vinen hadde matchet bedre med en dag i kjøleskapet. Den trenger luft for å vise friskhet og kompleksitet. Rett fra flaske blir den som du beskriver - litt for lineær. Jeg er litt rausere med poengene enn Lars (93) Lars: Eberbach Traminer Rauenthaler Masboorn 1953 Blind. For meg hadde denne alle kjennetegn på en god, men ikke fantastisk, Riesling Rheingau i grenselandet mellom auslese og spätlese. Tippet 1971. Altså på vidotta, men til mitt forsvar, så har jeg aldri drukket en Traminer før (hadde det hjulpet? – Nei). Men årstallet da! 90p RR: Morsom vin fra Heini - han gliste lenge i forvissning om at denne tok de aldri - MB gikk som alle oss andre til riesling, deretter til alle druesortene i Tyskland før traminer sto alene igjen. Jeg tror selv Nordlien hadde slitt dersom han hadde vært til stede. Det sto igjen nok til tre små glass over like mange dager. Den er betydelig mørkere i smaksprofilet enn Eberbachs rieslinger fra 1953. En noe uren skifrig mineralitet med svak petro på duft - kunne hatt mer syre. Jeg er (88) på den.

Lars: Niepoort Projectos Riesling Dócil 2007 kom blindt da vi var godt nede i en spicy thaisuppe - Blind. Springvann med en dæsj lime på farge; frisk, ørlite sødme, rieslingkarakter (de fleste var i Mosel), ok lengde, krisp. Tippet kabinett Rheingau 2010. I etterkant var mangelen på mineralitet tydelig. Veldig artig ringer. Imponerende å få til en så frisk vin langt oppe i Duoro, men føyer seg inn i rekken av elegante Niepoort-viner. 868 flasker produsert. 84p RR: Jeg fikk vinen servert midt i inntaket av den spicy suppen og gikk mot Mosel - smakte den over en uke etterpå og var fortsatt i Mosel, men uten sterk suppe vises tydelig mangelen på mineralitet og syre. Varemerket til MBs blinde viner har vært druetyper som man ikke kan tro det går an å få til på andre steder enn i moderterroiret - jeg burde ha skjønt det, men neste gang blir det vel en annen taktikk;) Niepoort er dyktig. (86)

Lars: Gaja Barbaresco 1978 Blind. Ikke mitt territorium dette, og sørgelig akterutseilt i å tippe hva dette var. Trodde det var eldre Piedmonte og nærmet meg 60-tall. Klassisk på mange måter, mere høstløv enn roser. Angivelig en ikke-optimal flaske i følge Rune. Siste årgang uten barrique. 89p Lars: Gaja Barbaresco 1979 Blind. Mye mere vitalitet her, mørkere, mere krydder, mer av alt, virket langt yngre enn foregående. 93p RR: Dette hadde jeg planlagt i flere år - bare ventet på rette anledningen - siste årgang uten barrique mot tønnene fra helvete - maskuline 78 mot feminine 79 - to diametralt forskjellige årganger. Jeg hadde smakt 78 noen uker før hos Heini - "skitgo" var scoren. 79 har tidligere aldri vist jeg positivt frem og jeg vet ikke hvilken sjel destinert for himmelen som denne kvelden hadde gjemt seg i flasken - kanskje Marilyn Monroe kunne vært en kanditat? 79 viste seg på den beste måten - 78 skuffet og flasken var nok ikke optimal - det har tatt meg en uke å komme over å måtte innrømme at det faktisk kan komme noe godt ut av en liten eiketønne. Enig med Lars i hans score - desverre:)

Lars: Cheval Blanc 1982 Krydder og syre, noen mørke bær på duft, en anelse tobakk i kombinasjon med mint; overraskende tannisk og strukturert i munnen, noe paprika, flott lengde og bra fylde, kompleks. Et (relativt sett) flatt midtparti trekker noe ned. Langt fra det jeg hadde forventet. Ikke i nærheten av en 82-klisje med søtlig frukt. 94p Lars: Cheval Blanc 1990 Masser av kraft, mørke bær, krydder, noe søt tobakk (men langt fra overdreven), nesten over mot kanel. Kompleks. Meget konsentrert og lang. Fremdeles ung og kan bli enda mer kompleks med noe mer alder. 96+p RR: Man parer ikke "skitvin" til Heinis bernaise - det har jeg lært. Begge flaskene ble kjøpt etter mitt eneste opphold i polkø og med en svett kølapp nummer 6 - takk går også til Per Mæleng for sympatisk prising og flasker jeg ellers aldri ville ha kjøpt. Noen snakker ofte om vinene fra Cheval Blanc som "sex in a bottle" og Parker har brukt uttrykkene "sexy, seductive style" og til og med "sexy tannins". Nå har jeg aldri opplevd "sex in a bottle" - det kan selvsagt ha med flaskestørrelsen å gjøre - andre har kanskje hatt "sex with a bottle" - nok om det. 1982 er en omstridt årgang for CB - Christopher Moestue nevnte på tirsdag at vinen var utrolig i ungdommens år for så å bli mer variabel med årene - Heini hadde hatt en "skitgo" 82 et par år før - Parker ga den 100 helt frem til nedstigningen begynte i 2000 med fremdeles respektable 99 før man så moderate 92 i juni 2009. Det virker som Parkers "thick, port-like viscosity to its texture" ble redusert til "this medium to full-bodied wine" og konklusjonen "the previous exuberance and intensity have faded slightly". For meg hadde den syren til 1966 og vinen minnet lite om noen av de mange svakt søtladne utgavene fra 82. 1990 viste derimot potensiale - konsentrert, mørk, eksotisk, balansert, begynnende kompleksitet - her ligger det mye. Igjen morsomt å studere hva Parker har skrevet om denne vinen. Han begynte med "svake" 92-93 i 1992 og "exotic example of Cheval Blanc is captivating because of its opulence and rich, velvety finish". Deretter gikk det motsatt vei av 82 - innom perfekt score i 2003 - til slutt 98+ i 2009 med "The gorgeously expressive aromatics are followed by a full-bodied wine revealing abundant glycerin as well as elevated alcohol, but it is not hot, and nothing is out of place. Expansive, rich, and revealing the nuances and complexity that come from bottle age, it is at its peak of maturity where it should remain for another 10-15 years". Bedømt ut fra disse to flaskene var vel alle enige i Parkers vurdering. Jeg er (93) på 1982 og (97) på 1990 - den siste når vel toppen en gang rundt 2030, men ingen får skamfølelse av å åpne den nå.

Lars: Clos des Lambrays 1938 Blind. Flott rubinrød med mursteinskant, relativt lys; enorm friskhet og eksotisk krydder på duft sammen med et whiff av sødme og nesten noe bærpreg. På grensen til mystisk; Følger opp i munnen, veldig lengde, krydder friskhet og konsentrasjon, noe bærpreget sødme. Elegant og kompleks. Tippet pinot 1978. En aldeles fabelaktig vin. Suveren flaske. 99p Lars: Aloxe-Corton 1er Cru Fourniéres, Michel Couvreur 1964 Blind. Ut fra fargen: Schilcher? Også faktisk noe ripspreget i munnen, frisk, bærpreget, anelse mineralitet. Bra lengde. Ikke i nærheten av å tippe riktig. RR: Etter to tidligere flasker av 1938 åpenbarte den ultimate pinotmagien seg i den tredje - frøken fikk de våte og slørete dådyrøynene - Alf tok helt av og forlot de intellektuelles verden og da savnet nok Sune kameraet - Lars og Espen ble helt stille, men Lars' notat viser jo at opplevelsen måtte ha vært god - Heini kom med uttrykk klart sterkere enn "skitgo". For noen måneder siden noterte Professor Øien dette etter flaske nummer en "Nei, det skal ikke være 1983 ☺ . Flott, klar, moden rustrød farge, gedigen pinotnese. Innledningsvis noe metallisk i ettersmaken, det blåser fort over. Lang, intens og fokusert – forbløffende ungdommelig! God ”grip” i strukturen, tydelige tanniner. Blir bare bedre med luft og lett økende temperatur. En nesten ”brandy”-aktig sødme, litt røyk, animalske toner kommer etter hvert – endrer seg masse i glasset. Nydelig og fascinerende vin! (93) ". Øien skulle ha vært med på flaske tre! Alle som har hatt den perfekte, modne røde burgunderen vet hvor forførende opplevelsen kan være. Jeg kunne aldri forestille meg å felle en tåre over den ulimate Baroloen, men i rett setting og denne vinen tror jeg det finnes en teoretisk mulighet for at det kunne ha presset seg frem en ørliten dråpe - kanskje ikke så maskulint å innrømme det, men slik er det. Man kan ikke beskrive denne vinen med andre ord enn metaforer - en slik vin fortjener ikke kjølige beskrivelser av syre, tanniner og frukt - dette er en annen verden. Det nærmeste jeg kommer måtte være å mane frem tanker der jeg befinner meg i et krydderduftende arabisk harem, omslynget av den fineste silke og det som verre er. Stor vin fremkaller sterke følelser - dette var stor vin - noe å huske! Godt at Lars er professor i psykologi - flere kan trenge behandling for ettervirkingene av denne vinen - ferske burgundere blir aldri det samme igjen. Perfekt score. Takk.

Lars: Gaja Barbaresco 1964 Blind. Gammel Piedmonte på farge. Tørkede nyper, utpreget syre og friskhet, ren. 94p Lars: Giuseppe Mascarello Barolo Riserva 1964 I etterkant er det jo helt forferdelig, men her glipper hukommelse og oppmerksomhet. Lars: Bruno Giacosa Barolo "Goldlabel" 1964 Blind. Lys gul-rød. Veldig, veldig intens, et hint av sødme, frisk, lineær, faktisk nesten strukturert. Første del av smakskurven gir noe sødme og eksotiske krydder som viker plass til en veldig lang og syrlig avslutning, hvor det faktisk er noen tanniner igjen. Ærefrykt og takknemlighet. Gjenværende flasker i verden telles på en eller to hender? 97p Lars: Francesco Rinaldi Barolo 1956 Blind. Gjettet faktisk årgangen, men det var litt juks, siden dette var en langt svakere vin enn de foregående og siden det åpenbart var en Piedmonteser, og mistanken var berettiget: Bursdagsvin, takk Rune! Og den beste 56 jeg kan vente og få. RR: Det er nesten umulig for meg å formulere et notat for disse vinene etter å ha gjenopplevd Clos des Lambrays 1938. Jeg kommenterte kort følgende etter Wichstrøms innlegg på et annet forum: Gaja 1964 var den samme gode strukturerte utgaven, men ørlite mindre frisk enn vanlig. Synd du ikke helt fikk med deg Giuseppe Mascarello Barolo Riserva 1964 – jeg har vært innom en del vanlige 64, men denne viste mye bedre frukt og balansen mot tanninene var perfekt. Laget på en tid der de ikke fant det viktig å vise mørk farge på vinen – minnet jo mye om tynn ripssaft – stor vin. Dette var andre flasken av Giacosa ”Goldlabel” 1964 – for en nebbiolonist vil jeg kalle det perfeksjonisme – ekstrem friskhet paret med modent preg – en emosjonell vin for de som har et forhold til Barolo – jeg går glatt til 99 om poeng må på papiret. Du har nok holdt deg bedre enn F. Rinaldi 1956 – den var noe sliten. Dette var veldig kjølige notater og yter overhode ikke Giacosa 64 rettferdighet. Man blir ikke forført på samme måten av en stor barolo som en rød burgunder - spesielt ikke samme kvelden. Jeg tror jeg kan si at av alle flasker fra 60-tallets Piemonteviner så er dette epokens største vin. Brunos Barbaresco Speciale 1964 er ikke langt unna, men Baroloen med frukt fra Faletto setter jeg et lite hakk høyere. Hvordan vinen har klart å kombinere det modne preget med frukt og friskhet er over min fatteevne. På mange måter går tankene mot enoteque utgaver av champagner fra sekstiårene. De forener også friskhet med det modne på nesten samme måten - i bunn og grunn et paradoks, men innholdet i flasken beviser jo at det er mulig. Giacosas Riservaer har fått et noe varmere preg med årene - noe skyldes nok endringer i klimaet og noe må tillegges vinmakingen. Den eneste utgaven fra mesteren i nyere tid som vil komme i nærheten av 64 tror jeg vil være 1996 Faletto Riserva - 32 år er det mellom vinene - regnestykket og min alder gjør meg nesten litt trist.

Lars: Quintarelli Amarone Riserva 1978 Blind night-cap 2. Tobakk og veldig mørk sjokolade samt en fantastisk syrlighet på duft; tørr, frisk og syrlig (!), noe tørket frukt, dadler er det nærmeste (men som jeg aldri klarte å plassere helt, og vaklet frem og tilbake om den var behagelig eller ikke – kanskje mer ‘interessant’), hestemøkk (høres ut som et elevert notat om Musar, men langt fra det smaksmessig). Voldsom konsentrasjon. Imponerende og overraskende. Tippet Dal Forno 88 (men har jo ikke smakt det). Veldig langt fra ung og søtlig Amarone. 96p RR: "Jeg liger ike amarone" sa Heini - det var før denne - nå liker Heini moden Quintarelli. Lars tar den på kornet og jeg er enig i beskrivelsen og score. Den er ikke like god som hans 1971 Riserva, men du verden. Etter etter par dager i kjøleskapet viser den mer syre og tobakk. Dette er ikke mye forførende - her er det power, muskler og driv, men likevel pent pakket inn. Sødmen er sensorisk lagret bort etter 30 år i kjelleren og vinen tåler fint 10-20 år til.

Lars: Beppe Marino Passito di Marsala 1941 Night-cap 2, i gangen i påvente av taxi, av melkeglass. ‘Dekantert’ i 4 uker. Utrolig viskositet, fylde og intensitet, tobakk, mørk sjokolade og mengder av kakaopulver, sødme, plenty med syre, nesten animalsk og gud vet hva. Vil Murana Creato 1976 bli slik om noen ti-år? 97p RR: Da har jeg ikke mer å gi og takker Lars for høyeste score noensinne tildelt en vin servert i melkeglass i gangen:)

Vil vi se et felles nummer av D2 neste gang?

Lars W. til høyre - på tide å gå inn for landing.