Del 1 omtalte "Henschke Shiraz Hill of Grace" i tre årganger. Disse vinene ga de fleste assosiasjoner til Holmenkollen, blåbærsuppe, skirenn og gløgg. Det kan selvsagt diskuteres hva som er best i kulden og mange foretrekker buljong. Vi fikk denne kvelden servert en av de mer eksklusive buljongene. 1969 Domaine de la Romanée-Conti Richebourg. Allen Meadows skriver følgende i januar 2004 : "This is a wine that I've had the privilege of trying many times over the years and it is now in a state of graceful decline. The nose is now completely composed of secondary aromas emphasizing caramel and lots of sous bois followed by flavors that are rich and nicely defined but thinning a touch relative to even 5 years ago." Jeg kan bare bekrefte at "now in a state of graceful decline" var riktig og seks år etterpå er Richebourg 1969 nede på sletta i Holmenkollen etter en landing bedømt til "not so graceful". Jeg tror definitivt at lagringen av denne flasken har bidratt sterkt til en akselerert utvikling fra skogbunn og karamell mot ren buljong, men hadde jeg hatt flere flasker i kjelleren av DRC 69 da hadde jeg fjernet korken rimelig raskt. Desverre vil nok mange av disse flaskene sirkulere rundt på auksjoner i det uendelige inntil en buljongelsker får det høyeste budet. Drikk nå. (55) 1959 Patriarche Vosne-Romanée kommer fra firmaet Patriarche grunnlagt i 1780 og kjent som "négociants-éleveurs" og "propriétaires récoltants". Det vil si at de både handler med vin, produserer vin, er eiere av vinmarker og lager vin. Besøker du firmaet i Beaune kan du betale for en omvisning i kjelleren som strekker seg over hele fem kilometer med eldgamle tunneler og millionvis av flasker. Patriarche har desverre ikke det beste omdømmet blant vinentusiaster, men denne flasken hadde både bra fyll og farge. Hard og ugjestmild samt noe syntetisk på duft med snev av jordbær, tobakk og fioler. Tynn og svakt varm frukt, drueskall, medium syre, svak bubblegum, snev av jern, hul, medium lengde. Drikk nå. (79)
FAKE OR NOT FAKE?
Neste flaske var antatt å være 1921 Mouton Rothschild. Etiketten var skrapet i filler til det ugjenkjennelige, men man kan skimte deler av navnet på et slott som kun kan være Mouton Rothschild ut fra de bokstavene som står igjen. Årgangen viser klart 19 med noe som ligner på 1 til slutt og legger man godviljen til kan tall nummer tre være 2.
 |
| 1921??????? |
Etiketten var en håndskrevet lapp fra det berømte "The Connaught Hotel" i London. Nå kunne man selvsagt tenke seg en gjeng med glade "partysvensker" som har hatt det veldig moro på hotellrommet etter en fuktig kveld julen 2009, men det er flere tegn som tyder på at dette var en ekte flaske. Forfalskninger av dyre viner har stort sett blitt utført i større utstrekning de siste 15-20 årene og jo eldre lappen er, jo større sannsynlighet er det for at flasken er ekte.
- The Connaught Hotel har hatt telefonnummeret 020 7499 70 siden 01.06.1999.
- 16.05.1995 på PhONEday ble de tildelt 0171 499 7070 .
- Det store skiftet skjedde i mai 1990 da nummeret ble 071 499 7070.
- Før den tid var nummeret som vist i øverste venstre hjørne, 01 499 7070.
"Area Code" eller "STD code" 01 for London ble innført i desember 1958. Man kan da med stor sannsynlighet si at lappen ble skrevet mellom 1959 og 1990.
Øverst til høyre står det Chataigne London W.1. W1 er "postcode" for det området hotellet ligger i og tallet 1 - for hovedpostkontoret i sonen - ble innført i 1917. I dag er postnummeret W1K 2AL der W1K står for distriktet Mayfair (north) og Grosvenor Square.
"Chataigne" som er fransk for kastanjenøtt lot seg ikke google og jeg mailet hotellets Director of Public Relations, Paula Fitzherbert og spurte om dette kunne være navnet på en restaurant som en gang hadde holdt hus i hotellet og om hun kunne hjelpe meg med å finne ut når den eventuelt stengte eller byttet navn. Jeg venter fortsatt på svar og får oppdatere innlegget dersom hun tar seg bryderiet med å sende en mail.
Noe for masterchef og kriminaltekniker Ronny?
Hvordan var så vinen? 1921 Mouton Rothschild eller hva det nå måtte være viste ingen tegn til oksidasjon. Meget ren rød frukt på duft med vare florale toner. Stram og slank i munnen, rips, flott syre, sursøt, medium lengde, fortsatt oppegående finstøvete tanniner. En minimalisitisk vin. Aanerud var mer positiv og det var godt å observere at jeg ikke alltid er den mest nekrofile. Drikk nå. (80)
1989 Chateau Margaux laget av 3 % cabernet franc, 75 % cabernet sauvignon, 20 % merlot og 2 % petit verdot åpnet like lukket som den amerikanske ambassaden. Etter lang tid i glasset og uten hjelp fra Wikileaks kunne man ane kjølig mørk frukt og svake florale toner. Mørk frukt i munnen med bra konsentrasjon, men den gir ingenting. Røffe tørre tanniner dominerer i ren Clerico stil. Hvor er elegansen Margaux er kjent for? Byklum sparte lenge på innholdet i glasset og var positiv på slutten, men mitt inntrykk var ikke oppløftende. Drikk ?. (81) Etter slike opplevelser og når notatet er skrevet, er det alltid interessant å lese hva andre skriver om denne vinen. Et notat fra Purple Pages juni 2010: Bright garnet and some development at the rim. Herbaceous sweetness and undergrowth and pepper. Then more meaty. Finishes dry but not drying though there is definitely less flesh in the middle. By contrast it is fresh and persistent. Later: sweetly herbal and more coffee. (17/20) (JH) og april 2008: Very deep glowing dark ruby with lots of maturity at the rim. Not especially sweet and ripe on the nose – more minerals and sweetness. Lovely richness yet complete and and heady on the palate. Sweet round yet not earthy and velvety – still with this quite extraordinary freshness and vitality. Really remarkable for this vintage! So flattering and long and complete. Started to pick 10 Sep. (19/20) (JR) og august 2005: In jeroboam) Markedly deep colour plus some evolution at the rim. Light scent that is very classically left bank (say my blind tasting notes). Light and dancing in a Lafite sort of way. Elegant, very well balanced. Refreshingly crisp. Pure and zesty. Full of life. An admirable example. (18/20) (JR) Parker har fire notater fra april 1992 til februar 1997 med score 89, 90, 90 og 89. Et fellestrekk i alle notatene er at Parker, som jeg oppfatter som relativt tolerant ovenfor hard bruk av eik, er kritisk til fatbruken. "The aggressively oaky 1989", "The new oak continues to taste less well-integrated in the 1989 than in the 1990.", "The wine possesses a leathery, oaky nose, medium body, and good ripeness, but next to the 1990, the 1989 is dwarfed by that wine's richness, intensity, and length. The tannins come across as more elevated, as well as slightly greener and tougher." Livsstilmagasinet Wine Spectator (James Suckling) skriver 30.06. 2001 følgende: 97 Black color. Minty, with loads of violet and berry character and hints of spice. Full-bodied, racy and fine, with silky tannins and a long finish. One of the top wines of the vintage. Give it some time, but who can wait? Nå skriver Suckling generelt meget sjelden om fatbruken, men "silky tannins" i 2001 høres merkelig ut. Den som vil åpne en flaske om 10 år kan ringe meg og inntil da tror jeg på Parker.
1980 Chateau d'Yquem "Y" er slottets "tørre" vin. Jancis sier følgende om årgangen i Sauternes: "Much better than the reds, the top châteaux are delicious and affordable." Normalt innhold av restsukker er rundt 9 g/l. En gang 50/50 blend av semillon og sauvignon blanc, men nyere årganger ser en økende mengde av sauvignon. Druene som er minst angrepet av botrytis plukkes vanligvis første uken i september, selv om de i 2007 mikset meget tidlig høstede druer med de som ble plukket sist. Vinen får ett år i eiketønner. Totalt 25 årganger er produsert med 1959 som den første og deretter 1960, 1962, 1964, 1965, 1966, 1968, 1969, 1971, 1972, 1973, 1977, 1978, 1979, 1980, 1985, 1986, 1988, 1994, 1996, 2000, 2002, 2003, 2005 og 2007. Lys gul på farge. Intens, men noe sær og rik nese med hårlakk, maling, appelsinskall, fersken, honning og hint av kvae. Rik og konsentrert i munnen med noe varm frukt, aprikos, fersken, medium syre, svak botrytis, men tørr, hint av terpentin, støvete tanniner og medium lengde med svak fatspice helt på slutten. Tja, ikke helt min stil dette. Pierre Lurton, CEO hos Chateau d’Yquem, anbefaler å kombinere Y med hummer eller foie gras. Jeg tror også at dette er en bedre matvin enn uten mat. Drikk nå. (81)
1967 Chateau d'Yquem. 14.7%, 116 g/l restsukker, TA 4.6. Drue for drue ble plukket mellom 26. september og 26. oktober av 150 arbeidere over 24 økter med innhøsting. Regnet som "ikonvin" og en av de årgangene mange påstår at Christen Sveaas har lagt sin sjel i å tømme markedet for. Årgangen er sammen med 76, 89 og 90 en av de få der hele druehøsten er flasket som Chateau d’Yquem. Vinmarkene er på totalt 113 hektar med ca 100 hektar i bruk til enhver tid. 80 % semillon og 20 % sauvignon blanc er fordelingen av druene. Mange har smakt yngre utgaver av Chateau d’Yquem og sikkert registrert at årgangene fra 1986 til 2001 viser lys til mørkegul gylden farge med smak av syrlig tropisk frukt, honning og relativt "lyse" aromaer. Ved alder 30-50 år blir fargen mørkere, mer mot karamell og smaken det samme, karamell, creme brulee og molasse. En 1914 for eksakt et år siden var mørk som kaffe og jeg noterte følgende: Intens nese med karamellisert sukker, mørk sirup og hint av møbelvoks. Meget viskøs, men balansert av en intens og flott syre. Fortsatt sødme, men syrenivået gjør at vinen oppfattes som frisk på samme måte som i en gammel madeira. Utrolig munnfølelse og vinen sitter i munnhulen i flere minutter. Morsomt var det også at slanten som var igjen i flasken holdt seg på dette nivået i 2 dager etterpå. Kombinasjonen med ristet foie gras i viltconsomme var årets beste for meg og noe av det beste jeg noensinne har spist. Takk til Morten for vinen og Ronny for maten!! (96) En 1928 for to måneder siden er noe av det beste jeg har smakt og alt dette hadde brakt forventningene til 1967 opp under taket. Korken kom ut på normalt vis og fargen var mørk som vist på bildet under. Rik nese med dominerende karamell og rosin, for dominerende etter min smak. Med lufting i glasset hint av tørket aprikos, røk og brent sukker. Fyldig i munnen, men absolutt ikke like viskøs som 1928, bra syre, men også her langt bak 1928. Ikke noe å klage på lengde, men er forventningene skrudd opp gjennom mange uker så blir det litt nedtur. Jeg holder det heller ikke usannsynlig at vinen har hatt det litt for varmt i en kortere del av sitt liv. Drikk nå bedømt ut fra denne flasken. (92) |
| Meget mørk på farge. |
 |
| SURLAKS |
SURLAKSEN var i følge Magne et "tyveri" av en oppskrift fra bladet Aperitif med mindre modifikasjoner.
1 løk i løvtynne skiver
1 liten purre i løvtynne skiver
1/2 dl finsalt
5 dl vann
2 1/2 dl rødvinseddik
4 dl sukker
1/2 ts hel (hvit) pepper
1/2 ss hel nellik
1 ss sennepsfrø (gule/lyse)
3 laurbærblad
1/2 ss hel allehånde
Bland lakseterningene med salt, og la det stå kaldt i 2 timer. Skyll av saltet, og tørk fisken forsiktig. Legges lagvis med løk og purre, hell laken over. La stå kaldt i minst 24 timer, den vi fikk servert hadde stått ca 36 timer. Holdbar inntil en uke(?)
En meget frisk rett som jeg gjerne skulle ha prøvd sammen med en frisk spätlese. Trocken blir for spinkelt og mangler nok sødme til å balansere syren i Surlaksen. Donnhoff Dellchen Riesling Trocken gikk nesten mens Molitors vandige stil best hadde gått til syltynt flatbrød.
1988 Markus Molitor Zeltnger Sonnenuhr Riesling Spätlese Trocken fra magnum. Vann tilsatt petroleum, litt syre og en dash epler samt en klype skifer. Like kjedelig som å telle snøfnugg eller å beskrive et hvitt laken. Drikk nå om du absolutt må. (72) Det er to år siden jeg tømte den siste av tre flasker med 1988 Markus Molitor Zeltinger Sonnenuhr Auslese Riesling Trocken med følgende notat: Petroleum som tones ned med luft, skifer, gule gamle epleskall og våt genser. Særdeles syrefriskt atakk i munnen med en monoton finish bestående kun av meget umodne grønne epler og sitronsyre. En vin kjemisk fri for sødme. Min siste flaske av 3 som alle har vært likedan. En depressiv vin . . . Det blir ikke flere av denne.
2006 Hermann Donnhoff Dellchen Riesling Trocken fra magnum var i en annen divisjon enn Molitor. Den blir nok likevel aldri en favoritt, men i motsetning til Molitor har den frukt. Pære, fersken og mineraler på duft. Det er ingenting som hopper ut av glasset, men elegant og absolutt ikke søtladen. Fyldig i munnen, tørr, mineralsk, noe monolittisk, pære og melon, bra syre og medium lengde. Drikk nå. (85) Jeg mener dog at Donnhoff er best når vi snakker spätlese, aulese og søtere viner.
 |
| Gravet ørretfilet med blomkålpure og marinert rå fennikel. |
Den andre retten var en ekte Flaskerud komposisjon.
Lag en dressing av 1 ss sitronsaft, litt god olivenolje, salt og pepper, helles på fennikelen på tallerken.
En nydelig rett som roper etter en frisk spätlese med ca 10 års alder. Til og med en "grønnsakshater" som undertegnede må gi seg over for den saftige marinerte fennikelen.
 |
Verten Magne Flaskerud virker noe betenkt, men kan trøste seg med at maten slo vinene denne gangen. Alle flaskene var kjøpt inn i fellesskap på auksjon i Danmark. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar