Bruno Giacosa, fødd 1929, begynte å jobbe i vinkjelleren allerede i 1943 sammen med sin far og bestefar. Bestefaren,
Carlo Giacosa, tappet lite av vinen på flasker selv om Wasserman har skrevet et smaksnotat for en 1893 Barbaresco.
Mario Giacosa, Brunos far, fortsatte tradisjonen med å selge vin i store glassballonger sammen med instruksjoner om hvordan vinen skulle tappes på flasker og tilhørende etiketter. Mot slutten av 50-tallet tok flaskingen seg opp og nærmet seg 50/50 sammenlignet med "damigiana" også kjent som "demijohn". Tradisjonen tro ble all vin solgt som Barbaresco eller Barolo, selv om til og med bestefar Carlo stort sett laget vin fra hver vinmark separat. Det var Bruno som første gangen satte vinmarksnavnet på en flaske Barbaresco med enkeltmarksvinen 1964 Barbaresco Santo Stefano Riserva Speciale. Kun 1260 flasker ble produsert av denne "kultvinen" og jeg har etter 10 års leting aldri sett en eneste flaske annet enn på bilder. Jeg leter fortsatt . . .
1964 Barbaresco Riserva Speciale er "noe" mer vanlig selv om Petrus’ tilgjengelighet til sammenligning blir å regne som hyllevarer på Kiwi. Giacosa laget fire Barbarescoer i 1964. En Barbaresco laget på druer fra vinmarkene Gallina og Santo Stefano. Det morsomme er at det ble laget vin fra hver vinmark separat og i "normalen" ble de også flasket separat! Denne flasken med Riserva Speciale er derimot en blend basert på det beste druematerialet fra de to vinmarkene. I tillegg laget Bruno også sin første enkelmarksvin fra Santo Stefano både som "normale" og riserva. Jeg er usikker på hvor lenge Giacosa lot disse vinene ligge på botte, men DOCen fra 1966 krevde ett år for baseutgaven, 2 år for riserva og tre år for riserva speciale. 1964 var siste årgangen at Giacosa laget en riserva fra en blend av vin fra to vinmarker før han gjorde et eneste unntak i 1990 da han blendet vin fra de samme vinmarkene som i 1964 til en Barbaresco Riserva. Forøvrig en meget bra vin!
 |
| Fra "A Wine Atlas of the Langhe" |
Den 8 hektar store vinmarken "
Santo Stefano" eies 100% av Castello di Neive og Bruno Giacosa har kjøpt druer her siden 1961. 0,5 hektar er plantet med barbera og resten med nebbiolo. Beliggende vest for sentrum av Neive kan man se vinmarken til venstre, like ved veien, noen få hundre meter etter at du på vei fra Alba har kjørt over broen som krysser elven Tanaro. Nedre del følger nesten kommunegrensen mot Barbaresco, men jordsmonnet er mer kompakt og inneholder noe mer leire. Samme kalksteinen som finnes i Asili og Rabaja dukker opp i Santo Stefano, men mer leire og kalsium gir en tanninrikere vin enn "elegante" Asili. Studerer man kartet er faktisk Santo Stefano bare et "subplot" i Albesani vinmarken, men utmerket kvalitet gir selv vinmarker inne i andre vinmarker egne navn, bare kvaliteten er god nok over mange nok årganger. Kun i 1971 fant Bruno kvaliteten så ekstraordinær utenfor grensene til Santo Stefano at han laget en egen Barbaresco Albesani. Holder du 100 km/time og klarer venstresvingen i venstre hjørne på kartet vil du se "
Gallina" på venstre hånd ca. ett minutt etter passeringen av "Santo Stefano". Her kjøpte Bruno ofte frukt fra San Michele og Giuseppe Negro samt muligens også Castello di Neive som også eide land her. Gallina er mye større i areal enn sin nabo og selv om kvaliteten på de beste delene er like god så er "totalen" noe ujevn. Det er tydelig at Bruno også finner kvaliteten noe ujevn siden han aldri har laget en riserva fra denne vinmarken, bare "hvit etikett" i 17 årganger fra og med 1974 til og med 1998. Jeg er uansett meget imponert over 1990 Gallina som godt kunne ha vært en ren Riserva. Verdt å notere seg er også Brunos skepsis over utviklingen i kvaliteten på druematerialet sammenlignet med 50 år tilbake. Mye tynnere skall er et poeng han ofte fremhever.
Hva så med denne flasken
1964 Barbaresco Riserva Speciale? Fyll som ny flaske, korken kom ut og var perfekt, lite sedimenter, lysrød på farge. Delt på 11 personer blir det ikke mye å vurdere ut fra, men som med alle av Giacosas viner fra 64 imponerte den med ekstrem friskhet. Jeg vet ikke hva han gjorde i kjelleren dette året, men alt må ha stemt. Elegant nese med ren rød frukt, falmede roser med de svakt søte aromaene av begynnende forfall samt hint av lakris og tobakk. Frisk og ren i munnen med kjølig frukt som "bæres" av tanninstrukturen - årgangsmarkøren. 1964 har 1961s modne frukt, 1971s tanninstruktur og 1967s syre. Alt satt sammen med nennsom hånd. Med ferskere viner er det ofte vanskelig å skille Barbaresco fra Barolo. Her er det feminine preget til Barolos lillesøster mer tydelig. Drikk nå. (95)
1990 Bruno Giacosa Barbaresco Santo Stefano Riserva i magnum ble også konsumert som matvin. Etter 1990 har det blitt laget kun en riserva fra denne vinmarken - 1998. Vinen ble dekantert klokken 1730 og relativt mye sedimenter måtte fjernes; vinen ble deretter helt tilbake på en renset flaske. En smaksprøve viste mengder av kjølig rød frukt, lakris, tobakk og en sublim finkornet tanninstruktur. Klokken 2200 var den på topp. Betydelig mer maskulin enn 1964, varmere frukt som best merkes dersom 1989 smakes "side by side", tilgjengelig stil som kjennetegner de fleste Barbarescoer fra 1990 kombinert med Giacosas svake stilendring fra slutten av 80-tallet med utbytting av gamle fat og innføring av fransk eik. Tanninstrukturen er potent, men svekkes sensorisk av sausen til duene. En mer hedonistisk vin enn den stramme 1989 som nok er hakket bedre. En vin på toppen av drikkeplatået. Drikk nå - 2015. (94)
 |
| Bursdagsbarnet Heini Petersen, 1963, så fornøyd ut. |
Duer . . . Norges beste ukjente "*** restaurant" holder til i Hertzbergs gate . . .
 |
| Hvem er penest? |
Bruno Giacosa, fødd 1929, begynte å jobbe i vinkjelleren allerede i 1943 sammen med sin far og bestefar. Bestefaren, Carlo Giacosa, tappet lite av vinen på flasker selv om Wasserman har skrevet et smaksnotat for en 1893 Barbaresco. Mario Giacosa, Brunos far, fortsatte tradisjonen med å selge vin i store glassballonger sammen med instruksjoner om hvordan vinen skulle tappes på flasker og tilhørende etiketter. Mot slutten av 50-tallet tok flaskingen seg opp og nærmet seg 50/50 sammenlignet med "damigiana" også kjent som "demijohn". Tradisjonen tro ble all vin solgt som Barbaresco eller Barolo, selv om til og med bestefar Carlo stort sett laget vin fra hver vinmark separat. Det var Bruno som første gangen satte vinmarksnavnet på en flaske Barbaresco med enkeltmarksvinen 1964 Barbaresco Santo Stefano Riserva Speciale. Kun 1260 flasker ble produsert av denne "kultvinen" og jeg har etter 10 års leting aldri sett en eneste flaske annet enn på bilder. Jeg leter fortsatt . . .
1964 Barbaresco Riserva Speciale er "noe" mer vanlig selv om Petrus’ tilgjengelighet til sammenligning blir å regne som hyllevarer på Kiwi. Giacosa laget fire Barbarescoer i 1964. En Barbaresco laget på druer fra vinmarkene Gallina og Santo Stefano. Det morsomme er at det ble laget vin fra hver vinmark separat og i "normalen" ble de også flasket separat! Denne flasken med Riserva Speciale er derimot en blend basert på det beste druematerialet fra de to vinmarkene. I tillegg laget Bruno også sin første enkelmarksvin fra Santo Stefano både som "normale" og riserva. Jeg er usikker på hvor lenge Giacosa lot disse vinene ligge på botte, men DOCen fra 1966 krevde ett år for baseutgaven, 2 år for riserva og tre år for riserva speciale. 1964 var siste årgangen at Giacosa laget en riserva fra en blend av vin fra to vinmarker før han gjorde et eneste unntak i 1990 da han blendet vin fra de samme vinmarkene som i 1964 til en Barbaresco Riserva. Forøvrig en meget bra vin!
Hva så med denne flasken 1964 Barbaresco Riserva Speciale? Fyll som ny flaske, korken kom ut og var perfekt, lite sedimenter, lysrød på farge. Delt på 11 personer blir det ikke mye å vurdere ut fra, men som med alle av Giacosas viner fra 64 imponerte den med ekstrem friskhet. Jeg vet ikke hva han gjorde i kjelleren dette året, men alt må ha stemt. Elegant nese med ren rød frukt, falmede roser med de svakt søte aromaene av begynnende forfall samt hint av lakris og tobakk. Frisk og ren i munnen med kjølig frukt som "bæres" av tanninstrukturen - årgangsmarkøren. 1964 har 1961s modne frukt, 1971s tanninstruktur og 1967s syre. Alt satt sammen med nennsom hånd. Med ferskere viner er det ofte vanskelig å skille Barbaresco fra Barolo. Her er det feminine preget til Barolos lillesøster mer tydelig. Drikk nå. (95)
1990 Bruno Giacosa Barbaresco Santo Stefano Riserva i magnum ble også konsumert som matvin. Etter 1990 har det blitt laget kun en riserva fra denne vinmarken - 1998. Vinen ble dekantert klokken 1730 og relativt mye sedimenter måtte fjernes; vinen ble deretter helt tilbake på en renset flaske. En smaksprøve viste mengder av kjølig rød frukt, lakris, tobakk og en sublim finkornet tanninstruktur. Klokken 2200 var den på topp. Betydelig mer maskulin enn 1964, varmere frukt som best merkes dersom 1989 smakes "side by side", tilgjengelig stil som kjennetegner de fleste Barbarescoer fra 1990 kombinert med Giacosas svake stilendring fra slutten av 80-tallet med utbytting av gamle fat og innføring av fransk eik. Tanninstrukturen er potent, men svekkes sensorisk av sausen til duene. En mer hedonistisk vin enn den stramme 1989 som nok er hakket bedre. En vin på toppen av drikkeplatået. Drikk nå - 2015. (94)
http://www.barolobrunello.de/epages/15494374.sf/de_DE/?ObjectPath=/Shops/15494374/Products/GI1964BCRSSS
SvarSlett