Chateau Latour a Pomerol 1961

Historien begynte med et innkjøp i april 2010 av flaskene Chateau Cheval Blanc 1947 og Chateau Latour a Pomerol 1961 hos auksjonsfirmaet Munich Wine Company. Den sistnevnte flasken fikk et kort liv delvis takket Bjørn Kjos (beskrevet her) mens den legendariske Cheval Blanc 47 viste seg å være falsk. (beskrevet her) Jeg sendte mail til Stefan Sedlmeyr i MWC vedrørende den falske flasken 08. november 2010 og fikk umiddelbart følgende positive mail i retur:

First of all I'm really sorry that a fake slipped through our checks. Shouldn't happen. Second of course you'll get a full pay back of all your costs to your bank account, or as a credit note, or alternatively I can ask if there is a Fourcaud Lussac or Calvet bottling, both enjoyed very much in our Unicorn tastings as a replacement for the Vandermeulen 1947.

Etter en lang periode med utveksling av mailer og forskjellige forslag til erstatningsflasker endte valget på Chateau Latour a Pomerol 1961. Dette mye på grunn av Parkers klare anbefaling fra 1998: "Although the 1947 Cheval Blanc is widely considered to be the "wine of the century" among collectors, the 1961 Latour a Pomerol also merits a share of the title. Giving points to a wine such as this makes one think of Shakespeare's reflection that "comparisons are odious." To put it mildly, this wine is "off the charts." If I had only one Bordeaux to drink, the 1961 Latour a Pomerol would have to be at the top of my list." Flasken ble sendt til Italia med UPS 08. mars og Kjos fikk sin siste sjanse 20. mars, men da var klenodiet polstret til det ekstreme. Alt gikk vel og etter noen dager i oppreist tilstand ble korken forsiktig lirket ut 23. mars. Selvsagt en viss fare for "travel shock" og bladdag gjorde noen litt usikre. Etter en rekke gode viner fra Chateau Margaux i årgangene 28, 29, 34, 45, 61 og 67 samt Cheval Blanc 34 og 66 kom pièce de résistance på bordet foran 10 spente smakere.

Selv Byklum ble stille i et par minutter; Haug våknet fra en tre måneder smittsom ammetåke og Heidi Jaksland viste et salig smil som neppe kunne forklares med Aanerud på andre siden av bordet. I starten var vinen kanskje ikke den mest uttrykksfulle på duft, men økte merkbart i intensitet etter et par minutter i glasset. ”Nothing jumps out” sa visstnok Paul Pontallier fra Chateau Margaux på en nylig smaking av Margaux 1989 i Oslo. Her "jumpet" dog mye ut, men mer som i en pirrende bris dannet av et høytrykksområde over glasset. Høytrykk gir gjerne godt, rolig vær, med svake vinder og denne vinden brakte med seg stall, lær, tobakk, sigar, lakris, fioler, solbær eller med andre ord hele den klassiske pakken som moden Bordeaux kan gi. Ikke så sødmefull på duft som den eucalyptus pregede Margaux 1961, men strammere og veldig skiftende mellom de enkelte aromakomponentene. I munnen har jeg vel aldri opplevd noe lignende. Kombinasjonen dyp frukt og modne tanniner var eksplosiv. Tanninene minnet om følelsen man får ved å tygge drueskall - bare at de naturlige tanninene er polert i 50 år. Backet opp av frisk syre sitter vinen i munnhulen i flere minutter med en røff ettersmak av friske mørke bær og snev av paprika. Vinen var ikke så sødmefull i munnen som forventet, men etter Cheval Blanc 1934 blir det meste stramt. Drikk nå - 2030. (99)