Bartolo Mascarello Barolo 1970 mag. og kort fra et besøk hos produsenten

En magnum 1970 Cantina Mascarello Barolo ble medbrakt på Trattoria Coccinella i påsken. 1970 er en årgang som noe urettferdig ble fullstendig overskygget av påfølgende år. Giovanni Conterno døpte den til en feminin årgang - Bartolo Mascarello satte i dette tiåret kun 71 og 78 foran. Jeg kan skjønne Giovanni - både denne magnumen og Conternos Monfortino 70 minner mye om Mouton 70 - tre viner med mengder av sødmefull opulent frukt og relativt snill tanninstruktur. Feminin? Tja, sammenlignet med 1971 - et klart ja. Dette er en feminin og hedonistisk Barolo - flaskestørrelsen har modnet vinen perfekt og man finner adskillig mer sødmefull svakt "kremet" kirsebærfrukt enn 71-årgangens klassiske stramme og sursøte nebbiolouttrykk. Relativt bløt tekstur, flott syre og meget bra lengde. I tillegg aner man de fleste normale aromaene fra rose til varm slitt asfalt. Årgangene skilte seg definitivt mer ut i Piemonte for 40 år siden, enn det vi har sett det siste tiåret. 67 med supersyre og frukt som hang litt etter - 68 & 69 viste mer ripspreg - opulente 70 - klassisk stramme og evigvarende 71 - 72 regnet så katastrofalt bort at ingen produserte en dråpe Barolo - 73 ikke langt unna 72 - 74 litt opptur igjen med kjølig klassisk uttrykk uten 71s power - deretter noe skuffende 75, 76 & 77 før superårgangen 78. Fra 2000 til 2010 kan man derimot notere adskillig mindre variasjon fra år til år - nesten litt kjedelig bortsett fra mediokre 2002, men da klarte faktisk Roberto Conterno likevel å lage en super Monfortino - avsporing - 1970 Cantina Mascarello Barolo var faktisk bedre enn det jeg har smakt av hans 1971. Drikk nå - 2015. (95)

Vingården "Cantina Mascarello" ble etablert 01. januar 1920 av Bartolos far, Giulio Mascarello (1895-1981), med assistanse fra Giulios far, Bartolomeo, som var kjellermester ved Cantina Sociale i Barolo. Jeg har besøkt Cantina Mascarello to ganger det siste året og smakte da Barolo 2006 begge gangene, samt alle de andre ferskvarene. Jeg tok notater, men finner det vanskelig å sette noe fornuftig på trykk. Baroloen fremsto ekstremt høytonet med superfast komprimert rød frukt - ripspreget, intens syre og noe tørr tanninstruktur. Første gangen var vi der på en "rotdag" og vinene ga rett og slett ingenting. Jeg har ingen tro på rotdagen som forklaring siden vinene hos Roberto Conterno og Cappellano samme dag var absolutt fantastiske. Når jeg kom tilbake til Mascarello en måned senere var de mye bedre, men som beskrevet over. Dog har jeg såpass stor respekt for Gallonis 96+ (2006 Barolo) at jeg skal gi den en sjanse til - men det vil jeg si - tar denne på vekt, da er det like mulig for meg å gå ned i vekt! - og det er jo mulig, bare vanskelig. Jeg antar at jeg smakte vinene i en meget lukket fase. Problemet med å smake fersk Barolo kan illustreres ved James Sucklings notat for Mascarellos Barolo 2001: "Very funky. Smells like a warm room with two wet dogs in it. Yet some of the funk blows off, giving it lovely plum and berry character. Medium-bodied, with a sweet fruit finish. Drink now. 1,570 cases made. 84 points JS" - åpner man en flaske i dag er innholdet absolutt ikke preget av våte hunder - det finnes knapt renere viner å oppdrive.

Under en kort video tatt av Maria-Teresa Mascarello i vinkjelleren der hun har hatt ansvaret siden tidlig på 90-tallet. Engelsken har blitt mye bedre de siste tre årene og besøk kan anbefales selv for de som ikke snakker italiensk. Druene som brukes til Baroloen kommer fortsatt fra vinmarkene Cannubi (1,1 ha.), San Lorenzo (0,4 ha.) og Rué (0,8 ha.) i Barolo samt Rocche (1,9 ha.) i La Morra. Familiens første vinmark Monrobiolo, mer kjent som Bussia di Barolo, siden den ligger like ved mer berømte Bussia i Monforte, har i lang tid bare vært plantet med dolcetto - også Rué er delvis plantet med dolcetto. All nebbiolo mikses i en blend og enkeltmarksviner er fullstendig uaktuelt. Bartolos gamle slagord henger fortsatt fast i vinkjellerens vegger: "We don’t even have a word for cru - we have to import it from France." Derfor ikke så rart at Bartolo heller ikke anså telefon som viktig - siden man fint kunne lage god vin uten telefon. Den trådløse himmelen er full av sitater som viser Bartolos erkekonservative holdninger vedrørende  vinmaking: "I'm loyal to the tradition of my father and my grandfather - I don't want to throw that away to make wine as they make it in Australia and Chile and Sicily." og "There is one Barolo—defend it!" Senere har også Maria-Teresa fått plass på nettet til hennes grunntanker: "Winemaking for me is not improvisation. For me, it is the work that my father had transferred to me. So it is part of my identity. I don't want to erase my roots, my history, because it identifies me." og "A modern winemaker is like Berlusconi. He is the model. He embodies this way of looking at the market, at the economy."

Under et bilde som hang på veggen i smakerommet. Dette tør med all sannsynlighet ha vært en legendarisk middag den 19.02.2002 - Belvedere Langhe, Trattoria del Pejo?. Fra høyre: (1) Bruno Giacosa (2) Romano Levi - da ble det sikkert grappa etterpå! (3) Bartolo Mascarello (4) Aldo Conterno (5) Giovanni Conterno (6) Angelo Gaja (7) ?? (8) ?? (9)?? Jeg er ganske sikker på de 6 første og de tre siste kan være Luciano Rinaldi fra Francesco Rinaldi, Luigi Oddero - usikker på fornavnet, og en jeg ikke aner navnet på. Hva de diskuterte vet jeg ikke, men innen vinmaking var Bartolos regel nummer en å lage vin uten defekter. Volatile syrer var "vinens fiende nummer en" - vinmakerens jobb var å "drepe" denne fienden. Antagelig lettere sagt enn gjort.

Av og til kan man føle seg ørlite stolt av fullstendig betydningsløse hendelser. Sent i 2004, og vel bare et halvt år før Bartolo døde 12. mars 2005, var vi en liten gruppe vininteresserte på besøk i landsbyen Barolo. Jeg tar av og til med en oppmerksomhet til produsenten - røkelaks er det normale - til Bartolo Mascarello ble det for enkelt. Etter lang tids filosofering kjøpte jeg et troll i Oslo - boret et lite hull og festet en kvist fra en vinstokk i hånden til trollet, og monterte så på Bartolos berømte etikett med teksten "No barrique no Berlusconi" - de fleste tar nok symbolikken troll & Bartolo, selv om mange gjerne legger andre tolkinger i ordet "troll" - jeg tror Mr. Mascarello tolket gaven på den rette "opprørske" måten, selv om han var veldig sliten på den tiden. Derfor var det veldig hyggelig å se igjen trollet på Bartolos gamle kontor når jeg var innom i januar 2011 - kontoret har blitt beholdt orginalt som et lite museum til minne om en av Italias mest karismatiske vinmakere. Dersom noen lurer - trollet er til venstre på bildet.

Trenger ikke forklaring.

Oversatt blir vel "Non ho mai detto di essere Berlusconi" på bildet under noe slikt som: 

Jeg har aldri sagt at dette er Berlusconi! 

Bilde på veggen i smakerommet

I 2004 kjøpte jeg denne 1,9 liters flasken med Barolo 1955  direkte fra Maria Teresa - den ble åpnet ca. ett år senere og fremsto fantastisk - stort format og at den aldri har beveget seg en eneste millimeter siden den ble plassert i kjelleren er nok et veldig godt utgangspunkt. Jeg tok ingen notater, men Espen Glende postet følgende på Parkers side i mai 2005: "Then it was time for Bartolo: The cork had been removed about 3 hours before tasting the wine. WOW!! This is impressive. Fantasic classic nebbiolo nose, unbeliveably long, very well balanced. I can't belive that a 50 year old nebbiolo can get any better than this. It still seems so young and improves with time. When you drink a barolo like this you can wonder why it is necessary to experiment with barriques and I can also understand why Bartolo said: "We don't even have a word for cru: we have to import it from France. 98p." Jeg husker også godt den fantatstiske kombinasjonen av sødmefull frukt, presis syre og den støvete tanninskyen som fulgte hele den lange smakskurven. Den bekreftet hva Wasserman skrev i 1985: "Bartolo’s wines are the epitome of balance, harmony, style, elegance, distinction and character. Like his father’s wines before them, every bottle is a wine of meditation, best drunk with good friends who appreciate great wines; no food is necessary as an accompaniment - the wines are food for thought in themselves."

Jeg siklet litt på disse flaskene fra 1945 - de eldste i kjelleren.

Mstislav Leopoldovich Rostropovich og

Bartolo Mascarello.

Bartolo Mascarello og Mstislav Leopoldovich Rostropovich hadde tydligvis mer enn en felles interesse. Rostropovich, regnet som kanskje den største cellisten i andre halvdel av det 20. århundre og en av de aller viktigste gjennom alle tider, var også en forkjemper for grunnleggende menneskerettigheter. I 1974 fikk han årets utmerkelse fra "International League of Human Rights". Alt som 21-åring hoppet han av studiet på Moscow Conservatory i protest mot at hans lærer ble sagt opp - senere huset han Aleksandr Solzhenitsyn og ble derfor sendt av myndighetene på "utflukter" til mindre steder i Sibir - i 1970 klarte han å komme seg over til USA. Rostropovich likte som mange andre store musikere kvalitetsvin og ble en seriøs tilhenger av Bartolos Baroloer - i tillegg antar jeg at Bartolos filosofiske og politiske legning ikke var et minus når de to personene møttes.

Bilde på veggen i smakerommet - Stomperud?

De selger ikke lenger gammel vin sier Maria-Teresa, men jeg
så disse tre 1,9 literene som skulle til en restaurant i Milano.
Selv jeg vil kalle den gammel. Alt er mulig . . .

"Il ne faut pas faire des barriques mais des barricades"