Il buono, il brutto, il cattivo

The Good, the Bad and the Ugly

Jeg kom til å tenke på den klassiske spaghetti western filmen ”The Good, the Bad and the Ugly” fra 1966 når jeg skulle prøve å finne en overskrift som dekket syv viner smakt for noen uker siden. Spredningen i kvalitet var formidabel.

1975 Biondi Santi Brunello di Montalcino Riserva ble smakt fra samme kjeller for andre gang på en måned. Første gangen var det en tilnærmet perfekt vinopplevelse med følgende korte konklusjon: ”Ekstrem lengde og nesten så lang at jeg måtte be om vann før jeg igjen kunne løfte glasset. En stor opplevelse!!” Den andre flasken kan aromatisk beskrives med samme smaksnotat som tidligere postet på forumet, men den manglet noe intensitet og nerve, mer elegant, men svakere ryggrad. Det føltes som denne flasken hadde passert toppen av modningsplatået og begynt nedstigningen. Likevel en klar ”The Good”. Drikk nå. (93) 1970 Biondi Santi Brunello di Montalcino Riserva fra samme kjeller som 1975 ble åpnet like etterpå og minner mye om Tuco i The Good, the Bad and the Ugly.Skitten og uren. I tillegg metallisk og kort med hint av dill. Hadde Wasserman rett når han skrev følgende om denne vinen i 1985?: ”Of the sixteen bottles we tasted one was good, and that was in 1977”. Det blir spennende å høre hva smakingen av samme vin på mandag gir av resultater.”The ugly”. Slå ut. (55)

1955 Giacomo Conterno Barolo Riserva er et godt eksempel på en klassisk gammel Barolo. Sødmefull og delikat nese med tjære, asfalt, hint av anis og svak floralitet mot falmede roser sent på høsten. Moden sødmefull ren frukt mot plommer i munnen backet opp av frisk syre. En godt nedslipt og støvete tanninstruktur adderer kompleksitet til vinen. Minner litt om en godt moden 1959 Leroy Grands Echézeaux dersom tanninene fjernes. Bra lengde. Drikk nå. “The good”. (95+) 1958 Giacomo Conterno Barolo Riserva er normalt bedre enn 1955, men denne gangen skuffet den. Det er masse bra i vinen, men den skjemmes av dominerende blod&jern og da hjelper det ikke hva som enn ligger under og vil frem. ”The bad” (81).

1971 Quintarelli Amarone Riserva di Casa hadde ordene ”Riserva di casa” håndskrevet på baketiketten. Det er mulig at dette var måten å beskrive riserva vinene på i 1971 eller det kan også ha vært en flaske fra Quintarelli sin private kjeller som har kommet ut på gråmarkedet. Meget kompleks, elegant og svakt sødmefull nese med tørket frukt, kandiserte kirsebær, sjokolade samt kryddermiks med et svakt asiatisk preg. Utrolig balansert og luftig i munnen til å være en amarone. En silkesky av sjokolade der kokken nennsomt har rørt inn skum av rosiner og svisker og løftet det hele med et intenst syrekick. Atypisk for de som mener at amarone skal være massive bomber, men du verden for en vin og for en lengde. Drikk nå - 2020. Definitivt “The good”. (99) 1966 Quintarelli Amarone fra samme kjeller var sliten, veldig sliten og langt forbi AFP. I motsetning til andre desperate 44-åringer som prøver å sykle seg i form så er det intet håp her. ”The ugly”. (60)

1958 Gaja Barolo Riserva var den andre flasken på kort tid og bekreftet igjen at Gaja sin storhetstid var mellom 1958 og 1964. Man kan diskutere om 58 er bedre enn 61, noe jeg føler meg sikker på, men det blir som å diskutere om en sportsbil kan ha automatgear eller ikke. På mange måter oppfører den seg som Giacomo Conterno sin 1955 Barolo Riserva, men med mye friskere frukt og spenst. Her er det nerve og intensitet i en delikat innpakning. Årgangens ekstreme fruktkonsentrasjon kombinert med høy syre har gitt denne årgangen et meningsfylt liv selv i langt fremskreden alder. En av de italienske vinene som bare må oppleves. Drikk nå – 2030. ”The good” and maybe ”The best”. (99+)

Laget de i Piemonte, på samme måte som Arne Ronold hevder om Bordeauxviner, bedre viner før?